Veronica Reime

En drøm jeg har

  • 15.03.2017 - 16:32

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tar ofte meg selv i å drømme om fremtiden, og alt jeg vil oppleve sammen med Linéa. En stor drøm jeg har er å reise rundt i verden sammen med henne. Hun er allerede svært bereist til å være så liten, men jeg gleder meg til å se henne utforske og oppleve enda flere steder. Det merkes på henne at hun utvikler seg veldig når vi er ute og reiser. Hun elsker å utforske, og har blitt en veldig sterk, selvstendig, trygg og nysgjerrig jente. Det er utrolig å se hvordan hun tar inn nye inntrykk, bearbeider dem og lærer noe nytt. 

Jeg har reist utrolig mye i løpet av livet mitt, og har vært på alt fra en reise gjennom de tre største byene i Kina, safari i Afrika, øyhopping i Kroatia til utforsking på Pompeii i Italia. Jeg har svømt med ville delfiner og gått i regnskogen. Blant annet. Ikke minst har jeg bodd i New York i et halvt år. Jeg har sett hvor brutalt store kontraster verden har å by på, og det har lært meg så mye. Det er noe jeg alltid har satt utrolig pris på, å få reise til steder over hele verden og oppleve andre mennesker, arkitektur og kultur. Det har lært meg så mye, og alle inntrykkene jeg har tatt med meg er noe jeg verdsetter veldig høyt. Jeg er utrolig takknemlig for alle reiser jeg har vært på, og alt jeg har fått erfare. Jeg håper på å kunne gi det samme til Linéa, som mine foreldre har gitt meg.  

Veldig mange ønsker å "reise fra seg" før de får barn. Jeg har aldri hatt det behovet. For meg er det like fint, om ikke enda bedre, å kunne reise sammen med datteren min. Som jeg har sagt før så er det noe spesielt ved å utforske og oppdage ting sammen med barn, og du får se verden på en helt annen måte. Jeg gleder meg til å lære henne mer om verden gjennom å la henne møte andre mennesker, og å få oppleve nye kulturer. Det vil gi henne en enda bedre forståelse for verden. Jeg husker at pappa alltid hadde quiz med oss om kveldene for å teste oss på kunnskaper om landet vi var i, og jeg er sikker på at jeg kommer til å bli like nerd, haha! Jeg ser også frem til å lære mer sammen med henne. Jeg har allerede noen destinasjoner i tankene, men det dukker nok opp enda flere etter hvert. Jeg følger en mamma på Instagram som reiser på mange spennende reiser sammen med datteren og mannen sin, og jeg kan drømme meg bort i bildene hennes, og alle de spennende destinasjonene de reiser til. Hun dro blant annet på backpacking rundt jorden store deler av mammapermisjonen sin. For meg handler ikke reising og ferie bare om å ligge flat på en solseng og ikke se noe annet enn hotellområdet. Det handler om å samle nye erfaringer, inspirasjon, inntrykk og motivasjon gjennom å utforske nye steder. Det gleder jeg meg til ha med Linéa på! 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

Instagram: @veronicareime

Snapchat: veronicacr

#mamma #mammablogg #baby #barn #hverdag #familieogbarn #foreldre



 

 

Jeg har noe å innrømme

  • 14.03.2017 - 22:06



Jeg må innrømme at det svir. Det svir langt inn i hjerteroten, selv om jeg egentlig er 100% sikker på meg selv og mine valg. Når andre bruker argumenter som "jeg prioriterer barna foran utdanningen" eller "de første leveårene får vi aldri igjen, utdanning har du hele livet på å ta", da kjenner jeg det knyte seg i brystet mitt. Selv om jeg innerst inne vet at jeg hverken nedprioriterer ungen min eller går glipp av de første årene, så føler jeg at jeg blir beskyldt for noe. Dere som har fulgt meg lenge vet at det å fortsette som vanlig med fulltidsstudiet mitt to og en halv måned etter at L ble født var et nøye gjennomtenkt valg som ble diskutert med både fagpersonell og mine nærmeste. Jeg var livredd for å ta et valg som kom til påvirke Linéa negativt. Etter mange gode samtaler kom jeg frem til at dette var det beste valget. Som mamma tar jeg ikke et valg med meg selv i tankene, men alltid med Linéa først. Det går ikke en dag hvor jeg ikke er takknemlig for alt jeg har gjort. 

En stor del av det å være mamma er å ta ansvar for å ha stabil økonomisk trygghet. Uansett hvordan du vrir og vender på det så er det å kunne forsørge en viktig del av jobben. Når du forteller at du har fortsatt på utdanningen og ikke utsatt den så høres det gjerne ut som prioriterer deg selv og dine egne interesser. For meg ble det å fortsette utdanningen å prioritere Linéa, og å ta ansvar for det som innebar i mammarollen. Det var jeg som måtte stå opp klokken fem for å amme, pumpe meg og lese pensum, før jeg dro til forelesning. Det var mine tårer som trillet, da jeg strøk forsiktig på en sovende baby før jeg gikk ut døren. Det var jeg som måtte underholde en baby imens jeg prøvde å følge med på hva som skjedde i forelesningen, de gangene jeg hadde henne med. Det var jeg som måtte amme i bilen utenfor skolen, og det var jeg som tok to eksamener med kraftig brystbetennelse, hvor den ene ble skrevet på sykehuset. Det var jeg som måtte sitte flere timer om kvelden med lekser etter at Linéa hadde lagt seg, og det var jeg som kjørte frem og tilbake mellom skole, babysang og babysvømming. Det var jeg som fikk alvorlig jernmangel, vitaminmangel og nedgang i vekt. Jeg skriver dette for å få hverken empati eller skryt, men for å få forståelse for hele bildet. 

Var det noen som måtte kjenne på baksiden av medaljen av at jeg fikk meg en god utdanning så var det meg, og ikke Linéa. Det virker som veldig mange tenker at det er ungen det er verst for fordi de tenker på den delen hvor jeg "går fra" henne. De tenker ikke på hvor mye jeg stresser og jobber livet av meg for å vie all min tid til Linéa og være der for henne, utenom de to timene med forelesning til dagen (hvor hun sov). Jeg gikk heller ikke fra henne og etterlot henne med mennesker hun ikke var trygg på, hun var med pappaen sin. Linéa ble utrolig trygg på både mammaen og pappaen sin, noe jeg ser på som en stor fordel for henne.

Jeg kunne valgt det som var mest behagelig for meg selv, og bare satt utdanningen på vent. Jeg kunne tatt meg et år med mammapermisjon, og deretter fortsatt i jobbene jeg hadde før jeg fikk L. Men i det lange løpet er prisen verdt alt slitet. I mine øyne prioriterte jeg Linéa ved å velge denne veien. Når hun er fire år er jeg ferdig utdannet med stabil og god jobb, bil og et eget sted. Fy. Søren. Det kommer til å være så verdt det, å føle at jeg har stått på og bygget et hjem og et liv for Linéa som er trygt, stabilt og godt. Jeg glemmer innimellom at jeg er så ung, og at det er litt mye å forvente at skal ha alt på plass fra før. Tenk at når jeg er 25 år så har jeg oppnådd alt dette. Jeg kommer til å være så stolt! 

Jeg er ikke en dårligere mor eller mindre glad i ungen min fordi jeg har valgt dette. Jeg er akkurat som alle andre mødre som setter barna sine først og prioriterer å skape et godt liv for dem. Jeg har fått høre veldig mange meninger om denne saken, men jeg velger å lytte til dem som betyr noe for meg, og dem som har faglig bakgrunn for å kunne vurdere dette. Så selv om jeg kjenner at det gjør vondt å høre slike ting innimellom, så må jeg bare minne meg selv på alt som ligger bak det gode valget jeg har tatt. Og ikke minst det store beviset på at jeg har gjort det riktige som jeg ser hver eneste dag: Linéa. En god venninne sa til meg for en liten stund siden: "Jeg tror Linéa kommer til å se opp til valgene du har tatt, og bli inspirert av dem til å stå på selv". Det er noe jeg virkelig håper at jeg kan gi datteren min; tro på at hun kan klare hva hun vil om hun jobber hardt. 

LES OGSÅ: 

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

JEG GIKK NED 18 KILO

HVORDAN KLARER DU DET?

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

JEG VILLE GI OPP

JEG VAR FLAU OVER Å VÆRE EN AV DEM

STUDERE MED BABY - DETTE MÅ DU VITE

HVORFOR TAR DU IKKE BARE ABORT?

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

Instagram: @veronicareime

Snapchat: veronicacr

#mamma #mammablogg #baby #barn #hverdag #familieogbarn #foreldre

Et press om "perfekte" babyer

  • 13.03.2017 - 21:20

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I skyggen av den store debatten om kroppspress for unge jenter, er det et annet press som kan bli (og egentlig allerede er) veldig farlig om det får fortsette å vokse. Det er noe jeg har lagt merke til og gått og tenkt på en stund nå, og det skremmer meg veldig. Som ung jente har jeg som veldig mange andre kjent på press rundt utseendet mitt. Da jeg ble mamma, tenkte jeg at denne typen press ikke eksisterte i denne verdenen. Der tok jeg kraftig feil. 

Det har vært snakk en stund om mødre som ønsker å føde små barn, men det var da jeg leste denne saken, at det sprakk for meg. Som om vi ikke er nok fikserte på vekt og tall angående oss selv, så har altså dette fokuset også flyttet seg over til vekten på barna våre når de blir født. Det er så ufattelig galt at jeg har nesten ikke ord. Uskyldige babyer som er fulle av kjærlighet til oss, og vi håper på at de skal ha et lavt tall på vekten. De søteste har jo det. Eller? Nei. Det er så mye fokus på at vi skal ha små mager som gravide, føde bittesmå barn og ha flate mager kort tid etter fødselen. Jeg hadde en liten mage som gravid, Linéa ble født gjennomsnittlig og jeg ble veldig fort slank igjen. "Heldig" kalte mange meg. Jeg følte meg utrolig heldig også, men ikke for de overfladiske grunnene. Jeg var heldig fordi jeg hadde et fint svangerskap hvor jeg hadde muligheten til å spise godt, og trene både gravidyoga og svømme masse. Ingenting av dette var for å holde meg slankest mulig eller for å føde et minst mulig barn. Jeg spiste godt, variert og masse for å gi Linéa best mulig næring. Jeg trente for å bli sterkest mulig til fødselen, og for å komme meg raskt slik at jeg var i god form til å ta vare på datteren min etterpå. Vekt var ikke i tankene mine engang. Det var aldri et fokus. Det var heller ikke maten eller treningen som gjorde at jeg hadde en liten gravidkul, det var helt enkelt gener. Da Linéa ble født, var jeg også heldig. Jeg var heldig fordi hun ble født helt frisk, og gikk fint opp i vekt akkurat som hun skulle. Jeg gikk fort ned i vekt etterpå, og det endte faktisk opp med at jeg ble undervektig. Jeg skulle faktisk ønske at jeg heller hadde litt ekstra på kroppen, for jeg følte meg ikke fin i det hele tatt. Jeg følte meg faktisk mer svak og usunn. Det aller viktigste for meg både under graviditeten og etterpå var at Linéa var frisk og hadde det bra, og at jeg var sunn og sterk nok til å ta vare på henne. Det er her fokuset bør ligge. Det er hjerteskjærende å tenke på at noen finner på å spise mindre for å prøve å "slanke" babyen som ikke er født enda, eller at de selv ønsker en liten gravidmage fordi det ser "finest" ut. Ikke bare er det en grusom tanke å ha, men det er store helsemessige risikoer for barnet som følger med en slik tankegang. Skal vi sette barna våre i fare for våre egne egoistiske og overfladiske behov? Det er så feil på alle måter at det får meg til å se rødt. 




Noe annet som virkelig gir meg klump i magen er at om noen tenker slik før ungen er kommet til verden, hvordan kommer de til å tenke etter hvert når h*n vokser opp? Jeg har lagt merke til noen skremmende trender på Instagram, som jeg føler kommer mye av den samme tankegangen. Det hele handler egentlig om hvordan vi objektiviserer små barn. Nå kommer kanskje noen av dere til å mene at jeg kaster stein i glasshus ettersom jeg selv deler bilder av datteren min, men jeg mener det er store forskjeller innenfor dette området. Det er ikke mange år siden vi så på mødre i USA som meldte de små jentene sine på skjønnhetskonkurranser, og himlet med øynene i vantro. Vi gjør det vel egentlig enda. Det som nå foregår på Instagram synes jeg ikke er noe særlig bedre. Jeg drar ikke alle under én kam her, for det er så utrolig mange fine profiler som jeg også følger, som bidrar med mye positiv inspirasjon og hverdagslykke. Det er disse profilene jeg fordyper meg i, det er dem som gir meg noe. De inspirerer og sprer positiv energi, og jeg lærer noe av dem. De gjør meg stolte av å være en del av denne "mammaklubben". 

Det er likevel en stor andel profiler som deler bilder av babyene sine som er så redigerte at de ser uekte ut. Her snakker vi hud som er glattet ut og øyne som er redigert så skarpe at det ser ut som de skal poppe ut av mobilskjermen. Disse bildene får flere tusen likes. Hva kommer de ungene til å tenke om de en dag får se bildene mammaen deres stolt la ut av dem, og de ser at de har blitt redigert til den graden at det ikke ser ekte ut lenger? Var de ikke pene nok for mammaen sin? Andre kler opp fireåringen sin som om hun skulle vært 14, ofte for å matche mammaen sin som går i en kort kjole og med en choker rundt halsen. Noen poserer på bilder i undertøy, imens de holder på babyen sin. Undertøy + baby = masse likes. Ungene blir rene objekter som brukes for popularitet. #Baby på Instagram får flere likes enn både #dogs, #cats og #cupcakes



Jeg deler selv bilder fra mammalivet på min Instagram, og da også bilder av datteren min. Jeg elsker å fotografere og fange fine øyeblikk, og da faller det meg naturlig å dokumentere mammalivet. Den herlige hverdagen som mamma. Jeg tenker likevel veldig nøye over hva jeg legger ut, og hvordan ting blir vinklet. Når jeg legger ut bilder av Linéa ønsker jeg å formidle et fint minne, en stemning, eller bare hvor herlig mammalivet er. De fleste av bildene er fra turer ute, reiser eller andre opplevelser. Jeg vil at Linéa skal kunne se på bildene og tenke at jeg knipset bilder og la dem ut fordi vi hadde en fin dag sammen, og at hun var fornøyd og koste seg. Jeg ønsker ikke at hun skal se på dem og tro at jeg følte det var nødvendig å redigere henne til det ugjenkjennelige eller kle henne opp til noe hun ikke var. En lykkelig datter og alt jeg er så heldig å få oppleve sammen med henne, er hva jeg ønsker å dele og formidle til resten av verden. Jeg håper at jeg kan inspirere på den måten istedenfor.   

Vi skal være en trygg base som alltid gir dem bekreftelse på at de er gode nok, og som gir dem tro på seg selv. Det må være skummelt å vokse opp i dette samfunnet, og jeg nekter å være en av dem som bidrar til å skape et press for min egen datter. Jeg ønsker ikke å gjøre henne til et objekt og få henne til å tro at det er alt hun er, slik som samfunnet gjerne kan komme til å gjøre. Hun er så mye mer enn det. Jeg vil heller ikke være en av dem som legger press på andre mødre for å se slank og "perfekt" ut. Jeg vil være sunn, sterk og smart, og spre positiv energi. Og viktigst av alt: være et godt forbilde for datteren min. Hverken vårt eget eller barnet sitt utseende skal komme foran helsen til den lille. Det skal egentlig ikke komme foran noe som helst. Vi har et ansvar for å gi dem de beste forutsetningene for et friskt og godt liv. Jeg er ikke ute etter å "ta" noen, og jeg tror heller ikke at noen med vilje ønsker å være en del av dem som skaper dette presset, men jeg tror det er viktig å få øynene opp litt. Det som foregår er skremmende, usunt, trist og farlig, og det rammer det kjæreste vi har. 

 

Gjerne lik og del innlegget ♥

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

Instagram: @veronicareime

Snapchat: veronicacr

#mamma #mammablogg #baby #barn #hverdag #familieogbarn #foreldre

Personlige tanker

  • 08.01.2017 - 21:01

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hei fine lesere ♥ Jeg håper dere har hatt en god juleferie og en super start på det nye året. Jeg har tenkt på å skrive til dere flere ganger, men jeg trengte en liten avkobling fra alt og bare nyte juleferien sammen med den lille familien min. Det har vært et intenst og krevende semester, men også mitt kjekkeste og mest lærerike så langt. Etter å ha undervist på videregående i seks uker fikk jeg virkelig kjenne på hvordan læreryrket faktisk er, og at dette er noe jeg brenner for. Fagene i år har også vært utrolig interessante. Da jeg hadde min siste eksamen den 20. desember og fikk beskjed om at jeg fikk en A, kunne jeg endelig senke skuldrene og ta en veldig etterlengtet ferie. Nå er jeg faktisk kommet halvveis i masterprogrammet! 

Denne julen har vært så fin. Vi har kost oss inne med god mat, knitrende peis og pyjamas til langt på dag imens stormen har herjet utenfor. Vi har vært på juleforestillingen av Jul i Blåfjell, sett på julefilmer og lekt med de nye lekene som Linéa fikk til jul. Vi er så heldige som har en så stor og fin familie rundt oss. Mot slutten av desember dro vi til Den Haag for å feire nyttår sammen med faren min, og stemoren og stesøsteren min. Vi feiret nyttår ved å gå ut og spise god mat, spille spill, snakke om året som har vært og spådommer for det nye året, og da klokken nærmet seg tolv syklet jeg, Sindre og pappa ned til stranden for å se på fyrverkeriet. Det var rundt hundre tusen mennesker som var samlet for å gå inn i det nye året sammen og se på fyrverkeriet på nattehimmelen. Mobilen min døde imens vi ventet på at klokken skulle bli tolv, og det er jeg egentlig glad for. Jeg tenkte ikke på alle meldingene og bildene på snapchat som jeg skulle sende, jeg bare nøt øyeblikket. Friske roser i kinnene etter sykkelturen ned, hundre tusen mennesker som talte ned til midnatt i kor, en himmel opplyst av glitrende farger, folk som klinket med glassene sine, klemte og viftet med stjerneskudd. Det var magisk. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Naturlig nok har jeg reflektert veldig mye over året som har vært før inngangen inn til det nye året. 2016 har vært full av både oppturer og nedturer, akkurat som hver eneste år har vært, og akkurat som 2017 vil bli. Jeg føler likevel at de to siste årene har vært de mest spesielle og innholdsrike i hele mitt liv, og derfor er jeg ekstra spent på hva 2017 vil bringe. Det har vært mange utfordringer, både på godt og vondt. Det har skjedd så utrolig mye, og vi har fått opplevd masse fint. Jeg føler at jeg har lært mye og vokst en god del, og det er noe jeg setter veldig høyt. Jeg ønsker å hele tiden bli klokere og utvikle meg. Jeg var gjennom endel tøffe utfordringer det forrige året, men jeg ville ikke vært foruten noe av det. Jeg setter pris på de vanskelige tingene, og alt jeg lærer om meg selv, andre mennesker og verden gjennom å løse problemer. Alle utfordringer gir deg en sjanse til å vise hva du er god for, og til å komme sterkere ut av det på den andre siden. I tillegg så veier de positive tingene så mye tyngre enn det som har vært litt tøft, og positive øyeblikk og opplevelser har det vært mye av i 2016! Det aller beste ved året som har gått har vært å få følge Linéa sin utvikling til å bli en egen liten person med en sterk personlighet. Hun er ikke lenger en liten baby, men en viljesterk, god, blid, omsorgsfull, åpen, trygg, sjarmerende og morsom jente. Det har vært en ære å få utforske verden gjennom hennes øyne og ta del i hennes barnslige undring over alt hun ser. Det er noe jeg ser frem til å gjøre i det nye året også, og alle år fremover. 

Jeg er utrolig ydmyk og takknemlig over året som har gått,  og jeg er veldig stolt over meg selv. Når jeg reflekterer over året som har gått så tenker jeg mye over hvor annerledes livet mitt har blitt i forhold til hvordan jeg så for meg at det skulle bli. Jeg er en mamma til en jente på 1,5 år og er halvveis i et masterprogram. Jeg sjonglerer studentlivet og livet som mamma. Det hadde jeg aldri sett for meg, men jeg ville heller ikke hatt det annerledes. Jeg trives med livet mitt og hverdagen vår sammen, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Akkurat her og nå er vi lykkelige, sunne og friske, og har det trygt og godt. Det er det aller viktigste. En av de tingene jeg har lært av året som har gått er at livet er hva du gjør det til akkurat her og nå, og det er godt nok. Du er ikke mislykket selv om ting ikke går etter den perfekte "planen" som samfunnet (og du selv) ofte forventer av deg. Jeg vil alltid ha alt på én gang, og det går ikke alltid. Det gjelder å fokusere på én ting om gangen, ha en positiv innstilling, jobbe hardt og gjøre det beste utav hver eneste dag. Så vil du nå målene dine til slutt. Jeg føler meg så takknemlig og rik, og motivert til alle mål satt for framtiden. Og er det noe jeg skal ta med meg inn i det nye året så er det at jeg klarer det jeg bestemmer meg for. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg føler at vi trykket på pauseknappen, og lot ikke den nye hverdagen slå inn med én gang. De fem første dagene i det nye året var vi fortsatt i Nederland hvor vi utforsket naturen, flere byer, kunst og kultur. Vi spiste masse god mat og bare slappet av. Det gjorde godt. Jeg kommer til å poste et eget innlegg om turen vår litt senere. Jeg er veldig glad for at vi startet det nye året med  gjøre noe som jeg elsker; reise, ta inn nye inntrykk, se andre mennesker, kulturer og tradisjoner. Det er slike ting som er viktige for meg, og at jeg får oppleve det sammen med den lille familien min. Jeg kjenner mer og mer på hvilke verdier som står sterkest hos meg. Jeg kan glede meg over veldig små ting, for det er nettop de som gjør livet så fint. Som å sitte med Linéa på fanget og se på rakettene som blir skutt opp utenfor vinduet, og se begeistringen i øynene hennes. Livet er så mye mer enn bobler i glasset og hodeverk første nyttårsdag. Vi kom hjem på fredag som var, og helgen har blitt brukt på å pakke ut og komme i orden her hjemme, samt en tur på stranden. Det vært herlig å lade opp batteriene litt, oppleve litt andre ting, få nye inntrykk og bare koble ut alle forpliktelser. Jeg har lest litt pensum om kveldene, men utenom det har jeg tatt meg helt fri (og det gjør jeg sjeldent). Nå føler jeg meg klar for alt det nye året bringer med seg. "Pause-knappen" skal bli skrudd av, og min første "skikkelige" mandag og hverdagen i 2017 starter i morgen. Jeg gleder meg! 

Jeg vil gjerne takke dere også for et fint år! Det har vært det største året for bloggen min så langt, og mye er takket være deres støtte og engasjement. Det setter jeg så uendelig mye pris på ♥ Jeg vil også takke alle dere som velger å klikke dere inn hit i det nye året også. Jeg tror 2017 vil bli veldig spennende, og allerede i morgen kommer en liten nyhet! Selv om 2016 har vært et berikende år på veldig mange måter, så har jeg tro på at 2017 kommer til å bli enda bedre. 2016 har lært meg mye verdifullt som jeg tar med meg videre i det nye året, og jeg gleder meg til alt som ligger foran meg av fine øyeblikk, spennende opplevelser, utfordringer og lærdom. 

Det beste ligger foran oss, og jeg gleder meg til å dele alt med dere ♥ 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Jeg vil ikke lyve

  • 04.12.2016 - 21:32

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skrevet lørdag klokken 22:49:

Denne lille herlige skapningen er virkelig min største motivasjon og min beste distraksjon. Ingenting annet får meg til å jobbe så hardt som jeg gjør, og ingenting annet er en bedre avkobling. Hun får tankene mine på andre ting når det trengs, og det er virkelig gull verdt. Noen ganger, midt oppi alt stresset med eksamener og juleforberedelser, må jeg bare stoppe opp og trekke pusten dypt ned i magen. Nyte øyeblikkene sammen med verdens fineste vesen ♥

Etter at vi kom hjem fra København ble vi syke alle tre, og var virkelig helt slått ut i noen dager. Sindre og jeg kom oss, men Linéa er fortsatt ganske syk. Da er det godt å ligge i armene til mamma og høre på julemusikk. Justin Bieber og filmmusikken til Askepott er favorittene. Jeg kjenner at jeg er litt sliten om dagen, og akkurat nå er det ikke så veldig lett å kombinere studier med mammalivet. Når jeg skriver dette innlegget har jeg akkurat blitt ferdig med et arbeidskrav som jeg satt og skrev i sengen med et sovende lite gull inntil meg. Arbeidskravet er bare en sånn filleting som må bli unnagjort. Linéa liker ikke å sove alene når hun er syk, stakkars. Jeg kjenner at øyelokkene begynner å bli tunge, og jeg vil straks legge meg sammen med henne. Det var tøft å kombinere det å være nybakt mamma med studier forrige skoleår, men jeg synes fortsatt det er tungt selv om hun har begynt i barnehagen. Jeg har innsett at det alltid kommer til å være litt tøft og litt utfordrende. Vi har hele tiden vært klar over at det første året i barnehagen preges av mye sykdom, men at det skulle bli tungt i noen perioder hadde jeg ikke klart å se for meg. Dette kommer selvfølgelig også av at Linéa er hva de kaller en "ørebarn". Til tider er jeg så sliten at jeg selv ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere. Som når jeg var i praksis og skulle stå foran en klasse og undervise når jeg flere netter på rad fikk under fire timer søvn. Det går fint det også, selv om det føles håpløst når du prøver å komme deg ut døren kl 07:15 om morgenen med en skolesekk, barnehagesekk, svømmebag og en unge på slep. Hverdagen vår er komisk travel til tider. Men til gjengjeld er jeg så utrolig takknemlig som får gjøre dette! Både være mamma og ta utdannelse. Til jul er jeg halvveis, tenk det! Den milepælen må feires. Det har ikke alltid vært like lett, og det er det fortsatt heller ikke. Jeg er alltid positiv, men jeg ønsker ikke å fremstille et perfekt bilde for dere hele tiden. Dere fortjener også at jeg er ærlig og forteller når det er litt tøffere perioder. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å lytte til kroppen og ta pauser hvor jeg gjør noe hyggelig, og da er Linéa den beste å koble ut sammen med.

I år har Linéa pakkekalender, og jeg merker at det gir meg litt ekstra julestemning. Å løfte henne opp så hun får ta ned gaven sin fra kalenderen hver morgen, se henne pakke opp og bli like begeistret over hver eneste lille ting. Jeg vil gjøre julen til en så fin tid som overhode mulig for henne, og vi har masse koselig planlagt. Det er mange fine tradisjoner jeg vil videreføre, og noen nye jeg ønsker å skape selv. Så nå gjelder det bare å bite tennene sammen og jobbe hardt mot alle eksamener før det er juleferie og masse julekos her hjemme, og så drar vi til Nederland i romjulen! Det blir magisk

Dette skrev jeg i går kveld, og det var veldig godt å få ned litt tanker. Det har vært en rolig helg som har mest gått ut på å ta hånd om Linéa som fortsatt er syk, og litt eksamenslesing. I morgen er det en ny uke, og jeg skal ha min første av tre eksamener. Grugleder meg!

Håper dere har det fint ♥ God klem!

 

LES OGSÅ:

STUDERE MED BABY - DETTE MÅ DU VITE!

SPØRSMÅL OG SVAR - BABY OG STUDIER 

JEG KLARTE DET

HVORDAN KLARER DU DET?

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

DET MÅ FEIRES

ET HELT SPESIELT ÅR

JEG VAR FLAU OVER Å VÆRE EN AV DEM

JEG VILLE GI OPP

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

Jeg ville gi opp

  • 16.11.2016 - 23:06

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er veldig snart kommet halvveis i studiene mine. Det har vært en veldig annerledes studietid, og det er litt rart å tenke på at jeg aldri har vært en helt "normal" student. Det har vært noe nytt å tilpasse seg til hvert år, både på skolen og på hjemmefronten. Også i høst begynte en ny og travel hverdag. Nå har det gått et par måneder, og da føltes det passende å komme med et innlegg om hvordan det har gått, og tanker rundt dette. Det føltes feil å skrive et utfyllende innlegg om dette etter bare en eller to uker, men nå kan jeg gi dere et mer ekte og ærlig bilde av hvordan det faktisk er. Av erfaring faller disse innleggene ganske godt i smak hos mange av dere, og det gleder meg at det er et tema som engasjerer så mange. For det er så viktig! Og ikke minst er det et tema jeg ikke leser så mye om andre steder, så jeg synes det er kjekt å være en av dem som deler mine erfaringer ved det å studere med små barn. Jeg skriver alltid om de tingene som jeg selv ønsket å lese på en blogg, da jeg gikk gravid. Og forhåpentligvis når jeg nå ut til noen andre som trenger det. Jeg vil være et forbilde og en inspirasjon for andre i samme situasjon. Vise at det faktisk er fullt mulig, og gi dem den lille ekstra motivasjonen som skal til. Og kanskje etter hvert fjerne fordommene og stempelet; "unge mødre i kjellerleiligheter som ikke kommer seg noen vei". 

En av mine første tanker etter at jeg så plusstegnet på graviditetstesten var at jeg måtte avslutte studiene. Eller i hvert fall utsette noen år, og kanskje aldri begynne igjen. Jeg måtte bare gi dem opp, det kom aldri til å gå. Men etter at jeg fikk tenkt en stund kom jeg frem til den beslutningen om å fortsette. Det går ikke en eneste dag hvor jeg ikke er takknemlig for at jeg stolte på magefølelsen min om å prøve å fortsette. Jeg har blitt spurt om "hvorfor jeg ikke bare tok abort siden jeg er midt i studiene", og andre har lurt på hvorfor i alle dager noen får barn i studietiden istedenfor å "fokusere skikkelig på skolen". Det har blitt antatt så utrolig mange ganger at jeg har avsluttet studiene. Noen har til og med påstått at Linéa kan få tilknytningsproblemer. I mine øyne hadde det vært egoistisk å ikke fortsette med studiene. For meg betyr en utdanning at jeg setter Linéa og hennes fremtid først. Det er jeg som får det tøft og sliter meg til tider ut. Det er jeg som lengter så mye at det gjør vondt i magen. Jeg har tenkt flere ganger at det ikke kommer til å gå, og at jeg må gi opp. Men så får jeg summet meg litt, og fortsetter. Å bli gravid og få barn betyr at du må ta ansvar, selv om det kommer til å bli noen tøffe perioder. Jeg er fortsatt veldig stolt og fornøyd med valget mitt. Linéa kunne ikke hatt det bedre, og jeg er på god vei til å få en stabil og god jobb. Livet er ikke svart hvitt, og ikke alle faller innenfor den perfekte A4 rammen. Jeg tilhører generasjon prestasjon, og her hører ikke barn i studietiden med. Det er klart at jeg føler på et stort press når jeg får barn i en tid hvor gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende er 29 år. Jeg sammenligner meg selv med andre som er på et helt annet stadie i livet enn meg, og har til tider følt meg mislykket fordi jeg ikke har klart å følge den perfekte oppskriften som samfunnet forventer av deg. Men så må jeg minne meg selv på at jeg gjør mitt beste utifra mitt eget utgangspunkt. Jeg har tidligere sagt at jeg har vært flau over å være en av dem som har fått barn i begynnelsen av studiene. Men de tankene har endret seg. Nå er jeg stolt over å være en av dem som klarer å klatre seg oppover og skape et stabilt og trygt liv for familien sin, til tross for en litt tøff start. 

Jeg har lovet dere å alltid skrive uten filter, og også dele baksiden av hvordan det er å studere når du har en liten unge. Selv om jeg er utrolig glad for at jeg gjør det, så er det ikke alltid en dans på roser. Som sagt har det vært en ny hverdag å venne seg til i år også, både på skolen og hjemme. Linéa har begynt i barnehagen, og jeg er kanskje midt i mitt tyngste år på studiet så langt med både forelesninger og praksis. Sindre jobber også mye, og jeg er veldig stolt over hvor mye han står på for den lille familien sin. Det er veldig travle dager, for å si det mildt. Linéa har også vært mye syk, og det har selvfølgelig tæret litt på. Jeg er vandt til å gå på skolen etter å ha vært våken et par ganger i løpet av natten, men jeg merker at det er stor forskjell på å våkne for å amme og å våkne for å trøste, bysse og bære på en liten unge som har vondt. Så det har vært endel uker bestående av våkenetter, en varm feberbaby som sover oppå deg, kjøreturer klokken tre på natten hvor jeg synger nattasanger for full hals, Doktor McStuffins på iPaden og kjekssmuler i sengen. Det har vært tøft, men det har gått. Det må det jo bare! Sånn er det å ha barn; de er uforutsigbare, og alt annet vil alltid komme på andreplass. Du må bare gjøre det beste utav det. Selv om det betyr at du må ha en ti timers lang skoledag på bare tre timer søvn. For tro meg, jeg har vært helt umenneskelig trøtt til tider. 

Det er helt klart tøffere å fullføre en utdannelse med en liten unge (eller flere) i tillegg, men jeg synes at det har gått over all forventning. Jeg trives veldig med hverdagen min. Jeg tar meg selv i å kjenne på sommerfugler i magen når jeg kjører avgårde til skole og barnehage, og solen akkurat har begynt å stå opp. Ingenting gir meg mer motivasjon enn Linéa, og det er helt fantastisk å hente henne i barnehagen og bli tatt imot med en stor klem etter en lang dag på skolen eller i praksis. Jeg setter så pris på de små tingene i hverdagen som vi gjør sammen; som å spise middag samlet rundt bordet, tegne og leke med dukker, gå på babysvømming, leke ute og drikke kakao under store pledd. Vi er egentlig en helt vanlig familie. Ettermiddagene er gull verdt, og de gir meg litt ekstra krefter til å ta fatt på skolebøkene igjen når lille gull har sovnet for kvelden. I det ene øyeblikket sitter jeg og skriver notater til eksamen, før jeg i det neste blar gjennom Pinterest etter ideer for julekalender til L. Det er virkelig to helt forskjellige verdener som skal kombineres. Men det er det beste livet for meg. 

Dette skoleåret har vært travelt på en helt ny måte, og til tider føles det som jeg såvidt rekker å ha et par minutter for meg selv. Til tider kan det føles som jeg ikke rekker over alt, men da må jeg bare stoppe opp og trekke pusten dypt ned i magen. Fordi jeg skal klare det. 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror at jeg er mer spesiell enn andre, men mer fordi jeg vet at det er så utrolig mange dyktige mødre der ute som klarer å bygge et fint og stabilt liv, til tross for en litt tøff start. Det er mange som studerer med små barn, og som klarer det utrolig fint. Og det tror jeg det kan være godt å lese om for andre som sitter gravid i samme situasjon. Det vet jeg at det i alle fall hadde vært for meg. Det gir meg så mye å blogge om dette, og det er noe jeg virkelig brenner for. Det er dere som inspirerer meg, og det setter jeg så umåtelig pris på. Når jeg poster innlegg som dette så kommer det flere kommentarer fra andre som forteller sine historier og erfaringer, og det gir meg så stor motivasjon til å stå på videre. Vi er flere som er sammen om dette! Jeg tror at mange skremmes av tanken ved å studere når du har små barn. Det er jo egentlig aldri en perfekt tid for å begynne på det, og det finnes alltid en unnskyldning. Det er derfor jeg ønsker å dele mine erfaringer og vise at det faktisk er fullt mulig. Og så kan det gjerne være fint å vite at du ikke er alene. Det er det som er målet mitt med denne bloggen ♥

Under finner dere noen linker til tidligere innlegg som kanskje kan være nyttige å lese på. Det kommer også en del 2 av ting du må vite når du skal studere med barn veldig snart! Gjerne still spørsmål i kommentarfeltet om det er noe spesielt dere ønsker at jeg skal svare på/fortelle om. Jeg hadde også blitt UTROLIG glad om dere ønsket å nominere meg til Vixen Blog Awards i den kategorien dere måtte mene jeg passer best i. Det kan dere gjøre HER

 

 

LES OGSÅ:

STUDERE MED BABY - DETTE MÅ DU VITE!

SPØRSMÅL OG SVAR - BABY OG STUDIER 

JEG KLARTE DET

HVORDAN KLARER DU DET?

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

DET MÅ FEIRES

ET HELT SPESIELT ÅR

JEG VAR FLAU OVER Å VÆRE EN AV DEM

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Hjelper du en fyllekjører?

  • 11.09.2016 - 22:12

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg triller på barnevognen hjem fra butikken. Jeg holder på håndtaket med den ene hånden, og med den andre bærer jeg en tung pose med varer. Linéa sitter og peker på bilene som kjører forbi, og pludrer i vei. Plutselig ut av intet kommer en bil rasende over veien og treffer barnevognen. Jeg glipper grepet på posene, og maten ruller utover asfalten. Sammen med deler av vognen. Dynen og bamsen. Midt i kaoset ligger Linéa, livløs. Føreren ramler ut av bilen, uten en skramme. 

Dette er mitt verste mareritt, at noe skal skje Linéa. Jeg kjente at jeg ble helt dårlig, da jeg leste denne saken her en morgen. Det er helt hjerteknusende, og jeg tenkte på det i flere dager etterpå. Riktignok er denne hendelsen hentet fra USA og lovene der gjør at det er enda større sjanse for at slike ting skjer, men det kunne likeså vært på norske veier. 

Vi er inne i den tiden hvor politistudenter skal få prøve seg på trafikkontroller, til manges store irritasjon. Jeg synes det er utrolig bra at de gjør det, og stopper med glede for å vise førerkortet eller ta promilletest. Det er ingenting som er viktigere eller som haster mer enn min og dem jeg er glad i sin sikkerhet. Uansett hva jeg er på vei til, så har jeg god nok tid til å bidra til tryggere veier. Om jeg blir stoppet vil jeg være hyggelig og oppmuntrende, de utdanner seg tross alt til å passe på meg og alle jeg er glad i. De jobber for vår trygghet. Det er mange som irriterer seg over at de må stoppe, og for å være ærlig synes jeg det er helt latterlig. Det blir litt som dem som blir oppgitte for at de selv blir tatt ut i tilfeldig kontroll på flyplassen eller som må gjennom en grundig sjekk fordi de glemte å ta ut vannflasken sin, men mener at de skal klare å ta terrorister og smuglere. Hvordan tenker dere at det skal foregå da? 

I tradisjon tro i forbindelse med trafikkontrollene starter denne evige "kompis-varslingen" på sosiale medier. Jeg er ikke medlem av noen kontroll-grupper på Facebook (og har ingen planer om å bli det), men likevel ser jeg at noen poster på sine egne profiler om hvor det er kontroller, og gjerne hva de tar kontroll av. Jeg har fått høre at i noen grupper står det at det ikke er lov til å advare mot promille kontroller, men jeg synes at det er en lite hjelpsom regel. Det føles mer som de skriver det for å ha sitt "på det rene". Advarer du om en kontroll hvor de kun sjekker førerkort for eksempel, så vil jo ikke en person som er ruspåvirket ta sjansen på å kjøre den veien. Du tror du er en kul og god venn som advarer venner, familie og bekjente mot å passe seg for en kontroll, men det er ingenting kult ved at de kan kjøre en annen vei og fortsette med å kjøre altfor fort eller i ruspåvirket tilstand. Gjerne er det din datter som blir påkjørt på vei hjem fra en venninne fordi noen kjørte for fort og klarte ikke å stoppe foran gangfeltet? En dag er det din sønn som havner i en bilulykke fordi fotballtreneren spilte Pokémon Go bak rattet, da de kjørte hjem fra kamp. Plutselig ringer telefonen og du får beskjed om at foreldrene dine har frontkollidert med en fyllekjører som havnet i feil kjørebane. Eller noen andre du bryr deg om. 

Jeg tror ikke dere aner hvor mange som er på akutten etter å ha kjørt i ruspåvirket tilstand. På dagen. Og det er bare dem som har blitt tatt! Jeg tør ikke å tenke på hvor høyt tall det egentlig dreier seg om. Det er noen i min omkrets som har kjørt seg ihjel. Hvis du tenker at det er et par slike ulykker i hver sosiale omkrets, hvor mange er det da faktisk som gjør noe risikofylt i trafikken, men som bare aldri ender opp i en ulykke eller blir tatt? 

Det burde være kult å bry seg om et trygt samfunn, føle et ansvar for å bidra til at naboens datter kan gå trygt til skolen og at barselmødrene kan kjøre sikkert til helsestasjonen. Det burde være kult å bry seg om at kompisen din legger av seg uvanen med å kjøre altfor fort, eller at venninnen din slutter med å sende snapchat bilder imens hun kjører. Det er ikke snilt å la dem slippe unna en bot eller to, hvis det er det som skal til for at de slutter med de livsfarlige uvanene sine. Å advare hele Facebook om politikontroller rammer bare både deg selv og andre på det langsiktige planet. Og vær litt hyggelig om du blir stoppet - de prøver tross alt bare å holde deg og de du er glad i trygge i trafikken ♥

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Dette hadde jeg aldri trodd

  • 18.08.2016 - 23:06

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har sikkert alle veldig mange forestillinger for hvordan vi tenker at en mamma skal være, og etter å ha blitt mamma selv ser jeg at mange av de typiske "mamma-trekkene" stemmer på meg også. Jeg har blitt hun som legger ut baby bilder og deler typiske artikler som handler om barn og andre mammating på Facebook. Jeg ønsket meg strikkebok til jul, og synes det er mye kjekkere å handle klær til Linéa, enn meg selv. Jeg synes barneprogrammer er gøy, og kveldene mine består av rydding av leker og stryking av navnelapper. Jeg sier "mamma skal bare på do", selv om det bare er meg og Sindre i rommet. Hører jeg andre barn gråte så begynner jeg automatisk å vugge på Linéa sin vogn. Å være mamma blir en stor del av deg, det er den du er. Det sitter i hele kroppen din. Jeg kan sikkert til tider være masete og overbeskyttende, og kommer nok til å gjøre alle de tingene som jeg syntes var irriterende at min egen mor gjorde. Jeg blir rørt av hver minste lille ting, og det føles noen ganger som om nervene sitter utenpå kroppen. Hver morgen våkner jeg med en sjøstjerne i sengen, og plutselig får jeg en fot i ansiktet og et par hender som holder et godt grep rundt nakkehårene mine. Dagene tilbringer jeg med å løpe etter en aktiv ettåring som river ned alt i sin vei, spiser hundemat, slikker på duftlysene, klistrer nudler på hunden og tømmer ut alle kurvene med nybrettede klær. Mammalivet er ikke særlig glamorøst, men glamorøst er kjedelig har jeg funnet ut. Det blir alltid mye søl og bæsjebleier og styr, men du blir veldig fort herdet. Det er bare flaut å være prippen uansett, synes nå jeg i hvert fall. Det er travelt, men utrolig kjekt. Ikke en eneste dag er kjedelig!

Kanskje dukker det opp ulike skavanker her og der fordi du har vært gjennom en tøff fødsel og flere måneder med amming. Det kan føles sårt å ikke ha den samme kroppen lenger, men tenk så sterk du er! Det prøver alltid jeg å tenke på om jeg irriterer meg over noen av skavankene mine. Ammehår og et par strekkmerker er en liten pris å betale for den største gaven i livet. Kroppen min har vært gjennom noe helt utrolig, og jeg gjorde dette. Mestringsfølelsen kan ingenting måle seg med. Det er utrolig hvor sterke fysisk og psykisk mødre er, de lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Og i tillegg er jo mødre kjent for å kunne fikse alt, og det ryktet er jo ganske kjekt å ha på seg. Du er jo en superhelt! 

Du lever mye gjennom ungen din, men det er ikke stusselig. Det er mye kjekkere og mer givende enn før. Du ser på verden på en helt ny måte, og du blir oppmerksom på småting du ellers ikke brydde deg så mye om. Som å holde en bille eller se på regnet som trommer mot asfalten. Det er en ære å få oppleve magien i verden gjennom Linéa sine øyne. Og at jeg føler meg så utrolig heldig som får være den viktigste personen i noen sitt liv (sammen med pappaen hennes). Jeg lærer så utrolig mye hver eneste dag og utvikler meg som mamma og person på grunn av Linéa. Jeg liker meg selv bedre nå enn før. Jeg har fått nye verdier, og det er utrolig hvor stolt mammahjertet blir av å se det lille gullet mitt sove søtt i sengen sin eller danse rundt i ring til sangene fra Frost. Mammalivet er fullt av små gleder, og det skal ikke så mye til før jeg blir både glad og rørt. En liten skriblete tegning og at hun vil dele blåbæret sitt med meg er alt som skal til. Jeg og Linéa er et godt team. Vi børster håret på hverandre og pusser tennene sammen. Du får kanskje ikke like god tid til å sminke deg hver dag, men den gløden du får gjennom kjærligheten til den lille kan ikke sminkes på. 

Mye av det som mammalivet innebærer har blitt som forventet, men at det er så kult å være mamma hadde jeg aldri trodd! Jeg tenkte kanskje at jeg kom til å bli litt kjedeligere? Men det er snarere tvert imot! Jeg elsker å være mamma ♥

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Livet akkurat nå

  • 18.08.2016 - 15:07

- Jeg er virkelig fornøyd med livet mitt for tiden, og setter veldig pris på alle de fine menneskene rundt meg. I dag når jeg kjørte Linéa til barnehagen var det sol ute, jeg spilte litt musikk og alt var bare utrolig bra. Det er en god følelse! 

- Det bor ville kaniner i barnehagen til Linéa, og nå har de akkurat fått masse kaninunger. De er så søte! Jeg la ut en liten film av dem på instagram som dere kan se HER. De er ganske tamme, så ungene kan se på dem på nært hold når de er ute. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Bildet er fra en annen park her vi bor) 

- Jeg har handlet skolebøker, skrivebøker og sekk, og er herved mer enn klar for skolebenken neste uke! Jeg elsker den følelsen rett før skolestart hvor du handler inn det nødvendige og gjør deg klar for en ny innsats. Det er noe helt spesielt ved det å være student, og jeg er glad for at jeg fortsatt har den følelsen ettersom jeg nå begynner på mitt tredje år på universitetet. 

- Sindre var med noen kompiser i går, så jeg lette frem litt sjokolade fra skapet og krøp under dynen med en film på Netflix. Jeg så The Intern, og den var veldig koselig. Den er en av de filmene som gjør at du sitter igjen med en god følelse etterpå. Anbefales! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- Sindre kjøpte blomster til meg her om dagen, og det var en utrolig hyggelig overraskelse. Jeg er virkelig ikke en person som forventer roser eller andre romantiske gester, og synes det aller beste er å få en klem når han kommer hjem fra jobb og kunne snakke om dagen vår. Men det er selvfølgelig veldig kjekt å bli overrasket innimellom! 

- Jeg skal i bursdag til den ene bestevenninnen min på lørdag, og jeg gleder meg til å ta på en fin kjole og kose meg sammen med venninner. Både jeg og Sindre er invitert, og det er så sjeldent at vi går ut sammen så det blir veldig gøy! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Solen skinner, Linéa er hentet fra barnehagen og vi er på vei til foreldrene til Sindre. En veldig fin dag, med andre ord. Vi skrives mer senere fine lesere! Håper dere har det bra ♥

Hvordan er livet deres akkurat nå? ♥

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Uplanlagt, men ikke uønsket

  • 16.08.2016 - 22:18

Jeg kom over dette innlegget her om dagen, og jeg kjente et lite stikk av misunnelse. Prøvetiden som beskrives har jeg aldri fått oppleve, og jeg ante ikke at jeg kom til å føle denne sjalusien. Forhåpentligvis får jeg kjenne på spenningen av å prøve og vente på en ny unge i senere tid. Heldigvis så er ikke det viktigste om det er planlagt eller ikke, men hvor høyt barnet blir elsket når det først kommer. Det er absolutt ingen tvil om at Linéa Olivia var og er både ønsket og høyt elsket. Hun var planlagt å komme i livet vårt en gang, for vi hadde drømt om fremtiden og barn sammen. Men så var vi så heldige og få litt ekstra tid sammen med henne! Å ikke ha planlagt det betyr ikke at du ikke har lyst på barn, eller ikke ønsker det velkommen med hele ditt hjerte. 

For noen som prøver å bli gravide over lengre tid høres det sikkert helt rart ut at jeg misunner dem. Jeg skjønner at det kan være frustrerende og tøft for mange som sliter å bli gravide, og det unner jeg virkelig ingen. Du skal ikke undervurdere det å kunne bli gravid lett! Dere som har lest bloggen min lenge vet at jeg var kommet ganske langt på vei, da jeg fant ut at jeg var gravid. På mange måter ble jeg kastet ut i svangerskapet, og jeg følte at det nesten gikk litt for fort. Jeg tror ikke noen føler seg helt 100% klare for å bli foreldre for første gang, planlagt eller ikke. Det handler mer om at jeg vil kunne senke skuldrene litt mer og nyte både prøvetiden og hele svangerskapet. Kjenne litt mer på spenningen rundt det hele, og nyte hver minste lille milepæl. For oss startet det hele, da vi var på ultralyd og fant ut at jeg var 18 uker på vei. En nydelig, frisk jente lå i magen min, og jeg kan ikke være mer takknemlig over at jeg i det hele tatt kan bli gravid og i tillegg får et friskt og sunt barn. Det tar jeg virkelig ikke for gitt! Og jeg mener ikke å tråkke noen på tærne når jeg sier at jeg drømmer om å få oppleve en periode hvor vi bestemmer oss for å gi Linéa småsøsken og går inn for å bli gravide. Neste gang jeg blir gravid (forhåpentligvis) kommer nok spenningen til å være enda større, ettersom vi nå vet hvor fantastisk det er å være foreldre! 

Hvor lenge jeg kommer til å blogge aner jeg ikke, men om det er mulig å lete frem bloggen min når Linéa blir stor så ønsker jeg at den skal være noe fint som hun kan bla gjennom og lese om sin barndom. Et positivt bilde over hvor glade vi er over å ha henne i livet vårt. Jeg skal selvfølgelig både fortelle henne selv og skrive i private bøker og album, men det kan jo hende at hun synes det er morsomt å lese på bloggen. Hvem vet! Det verste jeg ser er når noen skal lage så mye utav at barnet deres ikke var planlagt, på en negativ måte. Som om eneste grunnen til at de tar ansvaret for barnet er fordi de må. Dette har jeg dessverre lest flere ganger, og jeg får like vondt i magen hver gang. Hva om barna leser det i fremtiden? Når jeg kjenner hvor glad jeg er i Linéa så klarer jeg aldri å forestille meg å ta hånd om henne "bare fordi jeg må". Det beste i verden er å være mammaen hennes, og jeg ville aldri byttet det mot noe som helst. Og jeg tror Linéa kommer til å føle seg både elsket og ønsket, og er glad for å ha to foreldre som gjør alt de kan for å gi henne det beste livet hun kan få. 

 

LES OGSÅ:

VENTER EN LITEN PRINSESSE

VELKOMMEN TIL VERDEN, LILLE VENN

DA LINÉA OLIVIA KOM TIL VERDEN

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

JEG VAR FLAU OVER Å VÆRE EN AV DEM

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Kjære barnehageansatt, takk for en god start!

  • 15.08.2016 - 08:30

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På mange måter føles barnehagestart som at du slipper den lille ungen din ut i den store verden. Den er ikke like avhengig av deg slik som den har vært i lang tid med amming og et sterkt behov for nærhet med mammaen sin. Nå skal de plutselig løpe rundt på et nytt sted, falle og slå seg, få nye vaner og knytte bånd til nye  mennesker. Det kan være vanskelig å gi slipp. En av de første tilvenningsdagene var vi ute og lekte i regnet, og Linéa falt med ansiktet først i en sølepytt. Hele ansiktet var dekket av søle. Jeg klemte henne og trøstet, og vasket bort søla. Da slo det meg hvor mange ganger jeg ikke kommer til å være der for å trøste når hun slår seg. Som mamma stikker det litt i hjertet. Selv om jeg vet at det bare er positivt at hun kan få trøst av flere enn bare meg. 

Hun har allerede fått seg noen nye vaner, og har for eksempel blitt veldig opptatt av å vaske hendene i springen istedenfor med klut fordi det er det de gjør i barnehagen. Hun vet godt hvor plassen sin er i barnehagen, og løper dit når de voksne sier det er tid for mat. Det er så godt å se hvor trygg og tillitsfull hun er. Og selv om vi nærmest rygger ut portene for å vinke hadet lenge nok, så er Linéa like fornøyd og vinker stolt tilbake gjennom vinduet. Jeg tenker at det er vår gode jobb som foreldre som har gjort henne så trygg. Er hjemmet trygt og stabilt så blir automatisk verden rundt tryggere og ikke så skummel. Men det er også i stor grad barnehagen og de ansatte som har gjort denne starten på barnehageåret så utrolig fin. Jeg føler meg heldig som kan levere Linéa et sted hvor jeg er sikker på at hun koser seg, utvikler seg og blir godt ivaretatt mens jeg er på skolen. Det er rart hvor utrolig høyt du setter slike ting etter at du blir mamma. Jeg er så takknemlig og ydmyk! Det er jo egentlig en selvfølge i vårt land at vi kan ha ungene våre i barnehage, men likevel synes jeg det er viktig å sette pris på å kunne ha den muligheten. Jeg kan faktisk fortsette studiene mine som skal lede til min drømmejobb, og samtidig vet jeg at Linéa er et sted hvor hun blir godt ivaretatt og aktivisert på gode måter som gir henne en fin utvikling. Tenk hvor mange nye unger de har tatt imot i disse dager og skal tilrettelegge og få dem til å føle seg trygge, og skape trivsel. De er med på å skape den solide grunnmuren i barna våre, og har faktisk en av landets viktigste jobber. Det er de som i stor grad lærer dem å samhandle med andre barn; være snille, dele lekene og ikke dytte hverandre. Det er de som skal trøste, dele gleder og oppdra dem når vi ikke er der. Vi må huske på å se og anerkjenne hvilken viktig og fantastisk god jobb barnehageansatte gjør, fordi de passer tross alt på det kjæreste vi har ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Håper barnehagestart har gått fint for alle! Og hvis det er litt tøft i begynnelsen så går det alltid bedre etter hvert, alle må ta det i sitt eget tempo. Jeg føler med alle foreldre som må kjenne på en liten klump i magen og presser tilbake et par tårer imens de vinker tappert til sitt lille gull. Jeg sender dere en god klem! Og til alle barnehageansatte vil jeg gjerne gi et lite klapp på skulderen. 

Det er en ny uke og Linéa er levert i barnehagen. Jeg gleder meg allerede til å få henne hjem igjen. Men heldigvis er jeg sikker på at hun er i gode, trygge hender ♥

Hvordan har barnehagestart gått for dere? 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg  #barn #foreldre #familie #familieogbarn

Blandede følelser

  • 08.08.2016 - 13:01

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En stolt liten jente som er klar for første dag i barnehagen ♥ 

Hei dere! Første tilvenningsdag i barnehagen er over, og Linéa ligger nå i vognen sin og sover, utslått av alle inntrykkene. Både jeg og Sindre var med i dag, og i morgen blir det bare meg. Den første som møtte oss i døren da vi kom, var en av de voksne som vi møtte da vi besøkte barnehagen i sommer. Linéa kjente henne igjen og smilte stort og vinket, da hun så henne. Det var en veldig fin første dag, og lille gull koste seg masse med å leke og bli litt kjent med de andre ungene. Vi er veldig fornøyde med valg av barnehage, og selv om jeg gruer meg til å levere henne fra meg så føler jeg meg i hvert fall trygg på at Linéa er i gode hender. Jeg kommer nok til å kjenne litt på klumpen i magen når jeg skal gå fra henne der, men jeg er sikker på at hun kommer til å ha det veldig kjekt. Og i og med at jeg skal gå på skole så har jeg god mulighet til å hente henne litt tidligere i barnehagen. Planen er å levere henne mellom åtte og halv ni hver dag slik at hun får en fast rutine, uavhengig av når min forelesning er. Har jeg forelesning klokken 12 så leverer jeg henne først, og så leser jeg bare frem til jeg skal på forelesning. Hovedfokuset til barnehagen er friluftsliv, og det synes jeg er utrolig positivt. Linéa trives veldig godt ute og kommer til å elske å dra mye ut på tur. Det har hun jo vært med mye på allerede både i vogn, bæremeis og i pulk. 

Snart begynner skolen igjen for min del, og jeg gleder meg til den nye hverdagen. Foreløpig skal jeg nyte å ha kun Linéa å tenke på litt til ♥ 

Er det andre som har hatt barnehagestart i dag? Hvordan gikk det?

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg #baby #barn #foreldre #familie #familieogbarn 

En spennende tid i vente

  • 26.07.2016 - 22:23

Det er litt under en måned igjen til første forelesning etter sommeren, men med barnehagestart i begynnelsen av august føles det som høsten er like rundt hjørnet. Jeg er utrolig spent! Dette skoleåret kommer til å bli veldig annerledes fra det forrige, og det blir travelt og tøft på en helt annen måte. Men samtidig kommer jeg til å lære veldig mye, både faglige ting på skolen, og i forhold til det å være mamma til en jente som vokser og utvikler seg mer og mer. Det er litt rart å tenke på at jeg aldri bare har vært en "normal student" på universitetet. Jeg har vært gravid, nybakt mamma i ammetåken og full av hormoner, og nå blir jeg en travel mamma som skal levere til og fra barnehagen og aktivisere en ettåring. Jeg så over timeplanen min for høst semesteret her om dagen, og jeg ser allerede nå at det blir hektisk. Men da er det bare å henge i! Planen er å levere Linéa i barnehagen mellom åtte og halv ni hver dag, ettersom de spiser frokost sammen der klokken halv ni. Jeg synes det er viktig at hun kommer hver dag til samme tid og får være med fra begynnelsen av dagen, istedenfor å følge min timeplan. Da blir det en god og stabil rytme i hverdagen hennes, og hun får vært med vennene sine i barnehagen fra starten av dagen. Barnehagen ligger rett ved skolen, så jeg kommer til å gå rett på skolen etter at jeg har levert henne, uavhengig av når jeg har forelesning. Jeg sitter og leser frem til timen begynner, og så henter jeg henne etter forelesning. Vi har også meldt oss på babysvømming dette året også, så jeg gleder meg til å begynne der igjen. Det er en veldig fin familieaktivitet å gjøre sammen i en hektisk hverdag. 

Som jeg har sagt tidligere så tror jeg ikke at dette året blir noe lettere enn de to andre, men jeg vet kanskje litt mer om hva jeg har i vente og hvordan jeg best mulig kan forberede meg. Jeg setter veldig pris på all lærdommen jeg har tatt med meg gjennom denne spesielle reisen jeg har hatt, og jeg har enda mer igjen å lære. Og ikke minst er jeg glad for at jeg har delt alt med dere! Var det noe jeg savnet, da jeg gikk gravid, så var det en blogg som handlet om nettop dette temaet. Hvordan du stabler deg opp og bygger videre på livet med studier med en liten på armen. Etter at jeg begynte å fortelle min historie har jeg lagt merke til at vi er mange flere om dette enn jeg trodde, og at det er mange som har havnet i samme situasjon og setter pris på at jeg deler mine erfaringer. Så derfor gleder jeg meg til å dele enda et nytt og spennende år med dere hvor jeg nå er student med en liten barnehageunge (det føles fortsatt litt rart å skrive det). Også i forhold til bloggen skjer det mye spennende, dette blir så bra! 

Og hvordan blir høsten for dere? Jeg vil veldig gjerne høre! Og er det noe dere ønsker jeg skal dele fremover, noe dere er spente eller nysgjerrige på å høre om? Let me know! Vil dere lese mer om året som har gått, kan dere klikke på linkene under ♥

 

LES OGSÅ:

JEG KLARTE DET

HVORDAN KLARER DU DET?

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

DET MÅ FEIRES

ET HELT SPESIELT ÅR

STUDERE MED BABY - DETTE MÅ DU VITE!

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

Det burde være mer status å bli lærer

  • 22.07.2016 - 22:48

Lærer var det yrket jeg aldri kunne tenke meg å ha. Jeg satt på ungdomsskolen og tenkte at det var helt uaktuelt å bli den som skulle tilbringe så mye tid sammen med disse ville ungdommene og prøve å lære dem noe. Men så ble jeg litt mer moden og vokste litt i tankegangen. Og noen sa til meg: "Du hadde passet utrolig godt som lærer!" Grunnene for hvorfor jeg hadde blitt en god lærer ble ramset opp, og etter det klarte jeg ikke helt å legge fra meg den tanken. Plutselig hadde jeg søkt meg inn for fem år på lektorstudiet, og har aldri angret siden. Nå kan jeg stolt fortelle at min drøm er å bli en fantastisk god lærer! 

Vi er inne i den tiden hvor spente ungdom har fått svar fra samordna opptak på om de kom inn på drømmestudiet sitt eller ikke. Noen kommer til å bli skuffet, blant annet noen som har søkt lærer, men som ikke innfrir de nye kravene (over 7000 for å være eksakt). Som en lektorstudent selv som skal begynne på sitt tredje år synes jeg det er bra at vi har fått strengere krav. Det nye kravet går ut på at du må ha minst 4 i matte for å komme inn, uavhengig om du velger å utdanne deg som mattelærer. Et krav om minst 4 i engelsk og norsk skal også bli innført. Hvis jeg hadde søkt på dette studiet nå jeg også, så hadde jeg fortsatt kommet inn. Fordi jeg brydde meg om å jobbe hardt på skolen og få gode nok karakterer slik at jeg skulle være sikker på at jeg kom inn på de studiene jeg ønsket. Jeg var ikke akkurat et mattegeni heller, det var mitt svakeste fag. Men jeg ville ikke la det ødelegge snittet mitt, så jeg gikk frivillig på mattekurs hver eneste uke og kapret en god karakter i det faget også. Men hadde jeg ikke hatt karakterer gode nok til å bestå kravet hadde jeg jobbet for å få det. Jeg brenner for å gjøre det bra på skolen og sikre meg en god og sikker jobb og fremtid, på samme måte som jeg kommer til å brenne for å gi elevene mine den beste læreren de kan få. 

I lang tid har læreryrket blitt fremstilt veldig uattraktivt. Det var dit alle som ikke visste hva de ville bli endte opp. Og alle kom inn. Det gjorde selvfølgelig noe med inntrykket folk fikk av studiet. Hvem ble da utdannet som lærere og skulle motivere skoleleie elever? Jo, dem som selv hadde vært umotiverte på skolen og som ikke brant for yrket sitt. De hadde bare blitt lærere for de ikke fant seg noe som passet dem godt nok, eller ikke kom inn på førstevalget sitt. Jeg synes synd på elevene som kan risikere å få dem som lærere. Og jeg synes synd på dem som må ha en jobb de egentlig ikke hadde så veldig lyst på.

Et argument som ofte dukker opp er at det er dårlig gjort at de krever 4 i matte, hvis du ikke skal bli mattelærer engang. Det synes jeg blir feil måte å tenke på. Hvis du virkelig vil komme inn på et studie så jobber du hardt for å få gode karakterer i alle fag. Du er villig til å gi det lille ekstra, fordi du bryr deg om å jobbe hardt med skolen og oppnå det du ønsker. Det sier noe om motivasjonen din og skoleånden, noe du kommer til å ta med deg videre til studiene og jobben som lærer. Det er slike lærere elevene trenger. De tilbyr til og med et kurs med en eksamen i matte som du kan ta for å bestå kravet og komme inn. Hvis dette hadde vært lege eller ingeniørstudier hadde ingen stilt spørsmål. Mange er villige til å ta opp historie og samfunnsfag for å få høyere snitt og komme inn på juss, selv om de aldri kommer til å bruke de fagene i senere studier. Flere venter mer enn gjerne flere år og tar opp alle realfagene sine for å få nok poeng til å komme inn på legestudiet i Budapest. De er villige til å ofre mye for å utdanne seg til det de ønsker å jobbe som. Er det virkelig lærer du vil bli så klarer du å forbedre den matte karakteren enten på egenhånd eller gjennom kurset universitetet tilbyr. Jeg snakket med en lærer på politihøgskolen i Oslo, og hun sa at de fleste elevene deres var utrolig motiverte fordi de hadde ventet så lenge på å komme inn. Dette var noe de virkelig ville, og hadde jobbet hardt for. Politihøgskolen krever at du i tillegg til et høyt snitt består testene deres som kommer utenom. Hva om du aldri har vært noe særlig treningsfreak? Da må du bare henge i og trene deg opp! Jeg tenker at å høyne kravene kommer bare til å gi oss enda bedre lærere. Studentene kommer til å være mer motiverte, fordi dem som er der ønsker det virkelig. 

Vi tilbringer store deler av livet vårt på skole, og derfor er lærer et utrolig viktig yrke. Men dessverre veldig undervurdert. Jeg husker alle mine gode lærere, og kommer nok aldri til å glemme dem. De har motivert og inspirert meg på så mange måter, og har spilt en stor rolle i livet mitt. En rolle jeg håper at jeg får ha for mine fremtidige elever. En lærer er like viktig som en advokat, en lege eller en ingeniør. Det burde være like mye status å bli lærer, som noe annet. Jeg gleder meg til min femårige utdannelse er ferdig, og jeg stolt kan kalle meg for en lektor! 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

 

Det skremmer meg

  • 21.07.2016 - 21:53

Vi har en spennende høst i vente. Jeg både gleder og gruer meg. Linéa begynner i barnehage, noe jeg vet kommer til å bli utrolig bra for henne. Det blir kjekt å se henne vokse enda mer og være der for henne i en ny hverdag. Jeg fortsetter med studiene, og jeg gleder meg til å lære mye nytt og være rundt andre studenter. Og ikke minst ha muligheten til å lese pensum på dagtid! 

Det er litt rart å tenke på at jeg ikke har hatt noe "normal" studietid. Jeg ble gravid allerede i begynnelsen av september, og deretter kom de vanlige gravidplagene som ekstrem tretthet og kvalme. Jeg husker at jeg sovnet med hodet i pensumbøkene, sov over alarmen om morgenen (noe som aldri har skjedd før) og når jeg skulle til skolen gikk jeg alltid av ett busstopp for tidlig slik at jeg kunne få frisk luft og prøve å gå av meg den verste kvalmen før jeg kom til skolen. Det eneste jeg orket å spise til frokost var agurk og Marie kjeks. Det var et tøft år med mye følelser i sving og mye som måtte på plass. Jeg flyttet, tok lappen og fullførte siste muntlige eksamen veldig høygravid, bare en uke før termin. 

Etter sommeren ble det enda tøffere med ammetåke, melkespreng, mammahormoner, våkenetter og alt annet som følger med det å være nybakt mamma. Mitt store fokus var Linéa Olivia, og deretter skolen. Det var en veldig stor omveltning, og utrolig mye å tenke på. Å skulle prestere på studiet samtidig som jeg hadde en liten baby var ikke enkelt. Jeg glemte meg selv litt midt oppi alt, og jeg ble syk. Jeg raste ned i kilo og buksene var løse rundt leggene mine. Tester hos legen viste at jeg var undervektig, dehydrert og hadde alvorlige mangler på både jern og vitaminer. Det måtte bli tatt tak i med én gang. Jeg ble heldigvis gradvis bedre etter hvert med medisiner og litt mer fokus på å passe på meg selv også. 

Selv om Linéa begynner i barnehage nå i august og jeg kan lese mer på dagtid, så ser jeg ikke for meg at dette året skal bli noe lettere. Jeg studerer og har en unge, det kommer alltid til å være tøft. Det er jeg klar over! Hun blir større og krever mer, i tillegg til at barnehageunger får med seg mye sykdom. Studiet kommer også til å kreve enda mer. Dette blir en ny hverdag for oss alle, og jeg skal gjøre alt i min makt for å gi Linéa mest mulig stabilitet og trygghet. At jeg ble syk sist skoleår er noe som egentlig skremmer meg litt. Når du får barn så vier du hele livet ditt til den lille, og all oppmerksomheten går til han/hun. Men for at de skal få det beste fra deg, så må også du bli tatt vare på. Og det er det du selv som har ansvar for. Jeg har heldigvis lært mye av det å bli syk, slik at jeg vet mer hva jeg må passe på og går forhåpentligvis ikke på samme smell igjen. Jeg tror at alt skjer for en grunn, og enhver utfordring eller tøff tid gjør deg sterkere og klokere. Jeg har troen på at det aller beste ligger foran oss ♥

Jeg ønsker ikke å gå mer inn på det i dette innlegget, men vil dere lese mer om det kan dere klikke på linkene under! 

 

LES OGSÅ: 

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO. 

ET HELT SPESIELT ÅR

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

Jeg var flau over å være en av dem

  • 20.07.2016 - 23:58

Jeg tror det er så og si umulig å leve helt uten fordommer, noen ganger bare kommer det automatisk. Enten du mener det eller ikke. Jeg ser på meg selv som ganske fordomsfri, og ser det beste i alle. Likevel merket jeg at etter at jeg fant ut at jeg var gravid så dømte jeg også, noe jeg ikke hadde trodd jeg kom til å gjøre. Jeg var akkurat blitt 20 år, og hadde kommet en måned ut i mitt aller første år på en femårig utdannelse. Jeg visste det ikke da, men jeg var gravid. Jeg skulle bli en ung mamma som fikk en baby helt i begynnelsen av studiene sine. Jeg var en av dem. Og jeg kjente at noen ganger når jeg tenkte på det så ble jeg litt...flau? Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å føle det sånn, for jeg hadde egentlig et ganske positivt syn på unge mødre. Jeg tenkte at de var tøffe. Men når jeg var en av dem selv, så jeg plutselig litt annerledes på det. Bakerst i hodet mitt hadde jeg en forestilling om at dem som var i min situasjon hadde en liten sjanse for å komme seg noe videre. De ble værende der de var. Jeg er ikke stolt av den tanken, men jeg må være ærlig.

Jeg skjønner på en måte litt tankegangen, for det er mye vanskeligere å komme seg opp og fram når du har mye annet å tenke på enn bare deg selv. Du har ansvaret for en liten baby og livet som hun/han skal ha fremover. Så kan vi jo argumentere rundt det at utdanning ikke er alt. Men for meg er utdanning veldig viktig. Det gir meg en trygghet på at jeg får en god jobb som kan forsørge familien min. Noen ønsker å jobbe seg oppover uten en utdannelse, og det er selvfølgelig opp til dem. Jeg er ikke alene om å tenke at mange unge mødre som får unge før studiene er i gang, ender ofte opp med å ikke fullføre. Det har blitt antatt så utrolig mange ganger at jeg har avsluttet utdanningen min, men det har jeg ikke. Jeg fortsatte, og kommer til å fortsette til jeg kan kalle meg selv en lektor med mastergrad. 

Jeg har alltid vært en av dem som skulle vente med barn til "alt var på stell" (hva enn det betyr, for kommer du egentlig noen gang helt dit?) Jeg visste at det var mange fordommer mot unge mødre, og en av tankene mine da jeg ble gravid var: "Nå kommer de til å se på meg også på den måten." Jeg var flau over å være en av dem. En av dem som ikke kom seg opp og fram. Jeg skjønte etter hvert hvor feil jeg tok. Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg kan være flink til å snu vanskelige situasjoner til noe positivt. En tøff utfordring er bare en sjanse til å vise hva du er god for. Ett år senere er jeg stolt over å kunne fortelle at jeg er en av dem som fikk barn i begynnelsen av studiene mine i ung alder, og fortsatte med å jobbe meg oppover. Og gjør det fortsatt. Jeg er snart halvveis i studiene mine, vi har et sted å bo, jeg har lappen, Linéa har alt hun trenger og enda mer, og ikke minst er vi lykkelige. Det kommer til å gå bra med oss, akkurat som med veldig mange andre i vår situasjon. 

Jeg lærte meg å se det positive ved situasjonen. Jeg er i den aller beste alderen til å bære frem og ta vare på et barn. Det er noe jeg stadig får høre fra både helsesøster og lege. Jeg er ung, leken og sprek. I og med at jeg er ung og student så er jeg vant til å tilpasse meg de stadig endringene i livet, noe som gjør at jeg fint klarer å tilpasse meg og bygge livet mitt rundt den lille. Selvfølgelig er det noen ting jeg må ofre, men det takler jeg bedre enn om jeg var "grodd fast i mine egne vaner". En annen positiv ting er at du setter mye mer pris på ting når du har hatt en bratt vei oppover. Du ser mye mer verdien av noe du har måttet jobbe hardt for, enn om det bare ble lagt i fanget ditt. Akkurat nå bor vi i en liten kjellerleilighet. Det var noe jeg var flau over å fortelle en stund, fordi jeg følte at så fort du har en unge så forventes det at du eier et eget hus. Jeg følte jeg bare passet enda bedre inn i den båsen med "unge mødre i kjellerleiligheter som ikke kommer seg noen vei", som samfunnet har laget. Nå ser jeg litt annerledes på det; jeg ser på det som et fornuftig, økonomisk valg. Vi sparer mye penger som kan brukes på å kjøpe noe skikkelig, istedenfor å kaste ut masse penger på dyr leie. Det er mer enn nok plass for oss akkurat nå, og Linéa er jo like lykkelig uansett. Det er det viktigste. Jeg tror vi bruker mye energi på å bekymre oss over hva andre tenker og synes. Jeg har begynt å si til meg selv at jeg selv er fornuftig og klarer å tenke at det alltid ligger en grunn bak valgene andre tar, så da må det finnes mange andre som klarer å se de samme positive tingene i vår situasjon og de valgene vi har tatt. Hvis ikke er de virkelig ikke verdt tanken engang! 

Jeg fikk høre en gang at om noen sa til meg at jeg hadde flaks eller var heldig som hadde kommet dit jeg var, så var det nesten en fornærmelse. Det er ikke flaks, det er hardt arbeid. Det vil jeg alltid huske. Det er jeg som har fått meg selv dit jeg er. Ikke flaks eller noen ting annet. Det er ingen tvil om at det er beintøft, men jeg tror Linéa kommer til å ha fordel av å ha to foreldre som har måttet jobbe så hardt. Jeg føler meg som en sterkere, klokere og mer positiv person på grunn av den veien vi har måttet gå. Og med ansvaret for et lite gull har motivasjonen aldri vært større. Det er utrolig hva du får til med rett innstilling og motivasjon! Teorien om unge mødre i kjellerleiligheter som ikke kommer seg noen vei har jeg planer om å motbevise. Fordi den teorien er basert på fordommer uten et rettferdig grunnlag. Og den gjør skam på alle de hardtarbeidende mødrene som klarer å skape et fantastisk liv for sine små, til tross for en litt tøff start. Fordommene vil nok dessverre alltid være der, men det skal ikke få stoppe meg fra å være stolt. Stolt over livet jeg har, og hva jeg oppnår. For jeg er glad for å være "en av dem"

LES OGSÅ: 

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

Hvorfor er du så bitter?

  • 04.07.2016 - 22:12

Noe av det som irriterer meg mest her i verden er trangsynte mennesker. Mennesker som ikke er åpne for forandring, ute av stand til å ville tilpasse seg og mennesker som sier "jeg er bare sånn". Eller hvis det ikke blir helt som de hadde sett for seg, så gir de opp og droppet det. Mennesker som ikke respekterer andre sine valg, og dømmer dem utifra det. Innlegget "Har jeg ødelagt livet mitt?" har brakt med seg mye positivt. For det meste er det andre mødre som vil dele sine tanker og erfaringer, og det synes jeg er helt fantastisk. Jeg blir så utrolig imponert over alle supermoms der ute! Det er virkelig imponerende og motiverende å lese om. Jeg synes det føles så trygt og godt at vi kan støtte hverandre og søke råd hos hverandre. 

Men som ved alt annet så brakte også det innlegget med seg fordommer. Kommentarer som "Hvem i alle dager planlegger å bli gravide i studietiden?" eller "Jeg hadde aldri fortsatt studiene og droppet å være hjemme i ett år med ungen min", har strømmet inn. Jeg planla ikke å bli gravid i studietiden, så den tar jeg ikke til meg i det hele tatt. Men ettersom det var endel som kommenterte at de lurte på forskjellige ting fordi de skulle prøve å bli gravide imens de studerte, vil jeg gjerne ta opp denne. Noen tenker virkelig ikke lenger enn sin egen nese, og klarer ikke å se at andre sitt liv kanskje er annerledes enn deres.

Ta dette eksempelet: Du er 24 år og akkurat kommet inn på legestudiet. Det tok deg lang tid å komme inn fordi du måtte få nok poeng til å klare kravet. Du har ikke fått deg en kjæreste du vil holde sammen med og få barn med før nå, og han har sin egen utdannelse og jobb. Legestudiet er veldig langt, spesielt med praksis og spesialisering. Du vil ikke være ferdig før du er over 30. Både du og samboeren har veldig lyst på ett eller flere barn, og vil gjerne begynne før du passerer 30. Det er kanskje ikke så veldig rart da at du ønsker å få barn i løpet av studietiden? Og hvorfor skal det være så galt, når det faktisk er godt mulig og går veldig fint? Jeg synes ikke det virker som du prioriterer hverken det ene over det andre. Dette var ett eksempel, men jeg tror det finnes tusen andre eksempler på hvorfor det passet noen best å få et barn i studietiden. 

Det at noen sier de aldri ville valgt å studere og droppe å være hjemme i ett år med ungen sin tar jeg heller ikke til meg, fordi jeg er så sikker i mitt valg og står for det. At jeg valgte å fortsette på studiene bare to og en halv måned etter at Linéa ble født var et veldig gjennomtenkt valg, det kan jeg forsikre dere om. Jeg forhørte meg med flere fagpersoner og gikk flere runder med meg selv, før jeg bestemte meg. Vi er alle forskjellige og tenker ulikt, men noe vi mødre har til felles er at vi setter barna våre først. Og det har jeg også gjort. Etter å ha undersøkt litt fant jeg ut at skoledagene mine gikk sånn: Mandag 10-12, Tirsdag 8-10 og 12-14, osv. Noe som vil si at jeg kun har to timers økter om gangen. Sindre tok permisjon fra jobben sin og skrev på bacheloren sin hjemmefra. I mine øyne så hadde det blitt egoistisk av meg å utsette en veldig god og stabil jobb med enda ett år fordi jeg ville være hjemme og se på at Linéa sov. For det var jo det hun gjorde imens jeg var borte. Jeg ammet før jeg dro, la henne i sengen sin eller trillet tur, og når jeg kom hjem igjen sov hun fortsatt. De dagene jeg hadde to timer pause mellom forelesningene dro jeg hjem i pausen, og deretter tilbake på skolen. Så slik jeg ser det har jeg egentlig vært hjemme ett år med Linéa, bare at jeg studerte i tillegg istedenfor å for eksempel hvile meg når hun sov alle de timene. Selvfølgelig ville jeg veldig gjerne være hjemme i nærheten av henne imens hun sov også, det hadde jo vært det mest behagelige og komfortable. Istedenfor å presse seg selv til å gå ut døren og vri hjernen for kunnskap. Men jeg valgte det som var best for hennes fremtid, og jobbet hardt for å klare det. Etter hvert mot slutten sov hun selvfølgelig mindre og det hendte at hun våknet før jeg kom hjem igjen, men da hadde hun en fantastisk pappa der. Og så kom jeg like etter. Skolen ligger bare en 12 minutters kjøretur fra der vi bor.

Så er spørsmålet om hun har hatt det dårligere enn andre fordi jeg har gått på skole. Det er heller tvert imot vil jeg si! Hun har hatt begge foreldrene sine mye involvert dra første stund, og det har gjort henne veldig godt. Hun har blitt en utrolig trygg og sikker baby full av kjærlighet. Hun er blid som dagen er lang, og er veldig åpen og nysgjerrig mot andre mennesker. Jeg er utrolig stolt over jobben vi har gjort dette første leveåret hennes. Vi har en sunn, smart og trygg baby i tillegg til Sindre er ferdig med sin utdannelse og jeg er ett år nærmere en god, sikker og stabil jobb som skal sammen med Sindre forsørge gullet vårt. 

Det vil alltid finnes bitre mennesker der ute som stiller seg kritiske til alt du gjør. Noen gjør det av sjalusi og misunnelse, mens andre har bare ikke evnen til å se ting fra noe annet enn sitt eget ståsted. Alt er ikke svart hvitt. Det er ikke alltid slik at du prioriterer den ene tingen om gangen, av og til passer det bedre å sjonglere flere ting samtidig. Du skaper bare et liv slik du ønsker å ha det. Det er jo tross alt ditt liv, og dine drømmer som skal oppfylles. Livet blir ikke alltid slik som vi har tenkt og det kommer uforutsette ting, men er du tilpasningsdyktig istedenfor å legge deg ned og være vrang så kan du nå målene dine til slutt. Kanskje blir det enda bedre? Veien blir til imens vi går, og vi lærer å finne utav hva som er best for oss. Uten at noen trenger å dømme oss for det, bare for de ikke har tatt de samme valgene. 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

LES OGSÅ:

JEG KLARTE DET

HVORDAN KLARER DU DET?

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

DET MÅ FEIRES

ET HELT SPESIELT ÅR

Det verste du kan si til noen som har født

  • 28.06.2016 - 13:46

En fødsel er en veldig rå, sårbar og nydelig opplevelse. Det er noe du vil huske for alltid, og som vil ha en helt spesiell plass i hjertet ditt. Hvordan din kropp ga deg det kjæreste du har. Din fødsel er det bare du selv som vet hvordan var, og kun dem som har født selv kan ha en liten anelse om hvordan det var. Min fødsel var hard og intens fra start til slutt. Det gikk fire timer fra vannet gikk og riene startet til Linéa var ute. Det var en "rask" fødsel, men ikke en smertefri eller lett fødsel. Jeg hadde ikke noe smertestillende, annet enn en kald klut på pannen. Noe av det mest irriterende og provoserende jeg hører er når noen prøver å måle letthetsgrad på en fødsel i antall timer. Ingen fødsler er lette. Punktum. Jeg er selvfølgelig utrolig takknemlig for at jeg ikke hadde noen komplikasjoner, annet enn at jeg mistet i overkant mye blod, men det betyr ikke at det var lett fordet. Ved et fødselsforløp som går så fort så begynner riene veldig sterkt og intenst, istedenfor å bygge seg sakte og gradvis opp. Kroppen rekker ikke å venne seg til smertene, og forberede seg på økningene. Jeg husker godt at kroppen fikk sjokk og jeg begynte å skjelve og kaste opp. Jeg har senere fått høre: "Du skal være glad du slapp å ligge sånn i 20 timer!" Selvfølgelig er jeg glad for det, men ingen hadde kunne hatt disse type riene i så mange timer, det er farlig både for mor og barn. Noen burde virkelig satt seg inn i hvordan egentlig en fødsel foregår og om alle fasene, styrkene på riene og pressetid før de uttalte seg. 

Andre jeg har snakket med som har hatt veldig raske fødsler vet hvor grusomt det er og har uttrykt dette i stor grad når jeg har sagt hvor mange timer det tok for meg fra riene startet til hun var ute. Jeg kjenner at jeg allerede gruer meg til neste gang, fordi det mest sannsynlig kommer til å gå enda fortere. Jeg fikk høre at jeg hadde et unormalt raskt fødselsforløp til å være førstegangsfødende, og at den trykketiden jeg hadde krevde mye styrke og rett teknikk. Jeg er utrolig stolt over fødselen min, og derfor setter jeg ikke pris på at noen prøver å få det til å høres ut som om det var så lett. For det var det så absolutt ikke. Det er ikke en konkurranse om hvem som hadde lengst og mest slitsom "fødsel", og jeg skriver fødsel i anførselstegn fordi det er ingen som føder i 20 eller 4 timer. Noen er lenge i latensfasen, andre ikke. Noen starter med svake rier som bygger seg opp, andre begynner rett på. Noen får pauser av og på og kan sove mellom øktene med rier, imens andre vrir seg i smerte uten stopp og blir tidligere ferdig. Det er sikkert fordeler og ulemper ved begge deler, men igjen så er det ikke en konkurranse. Jeg har nemlig fått et inntrykk av at noen mener at jo flere timer du kan si fødselsforløpet varte, jo verre hadde du det. Jeg har full respekt for alle dem som bruker flere tøffe, slitsomme timer på å få ut ungen sin, all ære til dem! Men da ønsker jeg å få den samme respekten tilbake. Jeg prøver ikke å dysse ned din slitsomme fødsel som varte i 20 timer, så vær så snill å ikke gjør det med min på 4 timer heller. Det betyr ikke at jeg hadde det noe lettere eller mindre vondt enn deg. Vi hadde det bare forskjellig. 

 

LES OGSÅ: 

DA LINEA OLIVIA KOM TIL VERDEN

5 TIPS TIL EN GOD FØDSEL

Dette vil jeg lære deg om kjærlighet

  • 27.06.2016 - 19:03

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et barns kjærlighet og glede er noe av det fineste og reneste som finnes. Senere blir det mer komplisert og vanskelig. Noen ganger mer vanskelig enn det trenger å være. I lys av omstendighetene som har vært i det siste rundt skytingen i Orlando og Pride paraden i Oslo så har jeg tenkt mye på dette med kjærlighet, og hvordan jeg vil snakke med Linéa om dette når hun blir eldre. Eller egentlig hvilke holdninger jeg vil vise henne allerede nå, for alt vi sier og gjør vil smitte av. Jeg vet at bare ved å velge de rette ordene og kan jeg gi henne et mye bedre utgangspunkt. For selv om vi har kommet langt i forhold til dette med kjærlighet mellom samme kjønn, så har vi fortsatt en lang vei igjen å gå. Det viste blant annet skytingen i Orlando oss. Å bli skutt og drept på grunn av dine følelser er noe av det tristeste og mest hjerteskjærende som kan skje. Å gå rundt og være redd for enten å bli skadet eller drept, eller i det hele tatt bare for å få skjellsord slengt etter deg på grunn av hvem du forelsker deg i er ikke greit. 

Heldigvis er det litt bedre i Norge, men det finnes fortsatt fordommer. Jeg kan ikke hindre andre i å dømme Linéa, men jeg skal gjøre mitt beste for at hun ikke skal dømme andre etter hvem de forelsker seg i. Jeg synes det er litt godt å begynne å tenke gjennom dette allerede nå, slik at jeg hele tiden er bevisst på hvilket syn og holdninger jeg ønsker hun skal se at mammaen hennes har. Jeg vil for eksempel alltid si han eller hun, hvis vi snakker om å forelske seg i noen. Eller generelt bare å vise kjærlighet til noen. Jeg vil ikke at det skal virke som jeg mener at det eneste "rette" er at hun forelsker seg i en han. Vi forelsker oss ikke i kjønn, men i personer. Kjønn er så utrolig lite viktig. Det viktigste for meg er at hun finner seg noen som er snill mot henne og behandler henne med respekt. Gjør henne lykkelig, rett og slett. Om det er en gutt eller en jente, spiller virkelig ingen rolle. Det er lett å si at en ikke er imot homofili, og at om ungen din en dag kommer og sier at de liker samme kjønn så er du åpen for det. Men hva om du gjør det vanskeligere for dem å fortelle deg det hvis du hele livet deres har snakket som om det eneste alternativet er at de forelsker seg i motsatt kjønn? Eller i hvert fall at det blir sett på som "det normale". Det trenger ikke være tilfellet, men jeg vil ikke ta den sjansen. For å være ærlig så håper jeg at det etter hvert ikke blir like stort å "komme ut av skapet". At det blir et mer avslappet forhold til det, og at vi ikke trenger å ta den store praten rundt det. Misforstå meg rett, jeg vil gjerne sitte og snakke om hvem hun forelsker seg i, men jeg håper at det etter hvert ikke blir en sånn "komme ut" greie. For det er jo bare kjærlighet, det mest naturlige som finnes.

Jeg vet at jeg ikke kan styre hvilke holdninger Linéa møter utenfra, men jeg vil gjøre hva jeg kan for å lære henne å være åpen. Ikke sette merkelapper, og heller være opptatt av hvem de hun møter er istedenfor hva. Jeg ser stadig vekk oppslag om unger som vil kle seg i kostymer som de mener egentlig er til det motsatte kjønn. Om Linéa heller vil kle seg ut som Kaptein Sabeltann enn en prinsesse på karneval så skal hun selvfølgelig få lov til det. Men jeg vil også lære henne at det er like normalt om en gutt dukker opp i Elsa kjole. Jeg vil oppfordre henne til å gi et kompliment til dem som går imot strømmen, kalle dem modig fordi de gjør akkurat det de selv vil uten å bry seg om hva andre måtte synes. Uten at vi trenger å sette dem i en bås og stemple dem som det ene eller det andre. For hvordan ser egentlig noen som forelsker seg i samme kjønn ut? Det trenger ikke være gutten i Elsa kjole. Men det kan også være det. Det har ingen betydning. Det er så mye mer som definerer deg enn hvem du forelsker deg i. Og det ønsker jeg å vise Linéa. For det beste og fineste som finnes er kjærlighet. Det blir jeg minnet på hver eneste dag gjennom datteren min, og jeg vil gjøre alt jeg kan for at hun skal bevare den naturlige og fine holdningen til kjærlighet. Hun kan være forelsket i en gutt, en jente eller livet generelt, og det er like fint uansett ♥

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

Et helt spesielt år

  • 01.06.2016 - 23:33

For et år dette har vært! Jeg tenker utrolig mye for tiden, fordøyer hele reisen jeg har vært gjennom dette året. Det har skjedd så mye på én gang, at jeg har ikke helt rukket å tenke gjennom alt enda. Det har skjedd noen utrolig store omveltninger på bare ett år, og jeg har lært utrolig mye. Jeg føler at jeg har blitt kjent med meg selv på ny. Å få barn i seg selv fører med seg en bratt læringskurve. Det er så utrolig mye nytt som skjer hele tiden, og alt må du lære deg ganske fort. Ny kunnskap, nye følelser og nye utfordringer. Alt dette i tillegg til et fulltidsstudie. 

Dette har vært det travleste, men også det beste året i mitt liv. Det føles helt surrealistisk å tenke tilbake på alt som har skjedd: Sitte klokken seks om morningen og pumpe meg (fy søren, jeg er lei av den lyden!), kjøre frem og tilbake mellom forelesninger for å amme og tilbringe tid med lille, gjøre lekser til alle mulige slags tider, kontroller på helsestasjonen, våkenetter, ørebetennelse, ammetåke, masse savn og klump i magen, studiegrupper, gjensynsglede, reiser, ha med Linéa på skolen, alvorlige mangelsykdommer og 18 kilo lettere, babysang og babysvømming, brystbetennelse og sykehusinnleggelse, vanskelige eksamener, og ikke minst; masse kosetid med lille gull! 

Det er først nå når jeg ser tilbake at jeg synes det er utrolig alt jeg har fått til. Alltid når jeg står midt oppi noe så gjør jeg det jeg må, og så reflekterer jeg over det etterpå. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for at jeg tok det valget om å fortsette. Jeg har hatt masse tid sammen med Linéa hele hennes første leveår, i tillegg til å ha kommet enda et år nærmere drømmejobben min og en god, stabil jobb for å forsørge lille gull. Jeg vet at skolen ikke løper noen steder, men jeg følte at det var riktig valg for oss når jeg faktisk hadde muligheten. Det er positivt for både meg og Linéa. 

Det har aldri vært så herlig å levere en eksamen før, som det var å levere inn min siste eksamen for i år, to dager etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset. Jeg hadde Linéa på armen og eksamenen i hånden, og leverte inn. For en lettelse! Jeg klarte det. Til høsten begynner et nytt kapittel, og vi har en liten barnehagejente i hus (hjelp, hun vokser så fort!). Det blir enda en ny hverdag med ny barnehage, nye fag på skolen og enda flere utfordringer. Jeg gleder meg! Men først skal jeg nyte sommeren til det fulle sammen med min lille familie. Sindre har vært min største støttespiller, og Linéa min aller største motivasjon. Jeg er så ufattelig glad for at jeg har dem. Vi er et bra team! I går leverte Sindre inn bacheloren sin, og jeg fikk tilbake en B på min siste eksamen som jeg skrev etter sykehuset. Vi feiret med kake og brus etter at Linéa hadde lagt seg, imens sommerregnet trommet på ruten. Akkurat da kjente jeg at livet egentlig er ganske bra.

Noe av det jeg har lært i år er at med en positiv innstilling og litt pågangsmot så klarer du alt du vil. Jeg har lært at du blir definert utifra hva du gjør og oppnår, og at ingen kan sette deg i en bås. Du er hva du sier og gjør, og det kan ingen ta fra deg. Jeg har lært å stole på min egen magefølelse og mine evner. Det trenger ikke alltid være enten eller, noen ganger klarer du faktisk begge deler. Dette innlegget er ikke skrevet for å skryte av meg selv, selv om jeg ser på det som viktig å kunne si at en er fornøyd og stolt over seg selv. Jeg skriver det delvis for at jeg selv kan se tilbake på det når jeg møter en ny utfordring og tenke at hvis jeg klarte dette så skal jeg klare andre utfordringer som kommer min vei. Mitt motto vil alltid være at utfordringer er til for at du skal få vise hva som bor i deg. Og så skriver jeg dette innlegget i håp om å kunne inspirere, motivere og kanskje gi noen en liten dytt i rompa? For klarer jeg, så klarer du 

 

PS: Jeg har skrevet et innlegg angående studier og baby, og det vil bli publisert om ikke så lenge. Jeg vet at det er mange som lurer på ting rundt dette, så stay tuned! 

LES OGSÅ:

JEG KLARTE DET

HVORDAN KLARER DU DET?

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

DET HAR GÅTT FOR LANGT

JEG GIKK NED 18 KILO

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

DET MÅ FEIRES

 

 

Vær glad pappaen hjelper til!

  • 03.04.2016 - 19:49

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg leste en artikkel i går HER som gjorde meg ganske irritert. Er det virkelig noen som tenker på denne måten lenger? I mine øyne virker det egoistisk å dele rollene i forhold til barna på den måten, da de så absolutt har godt av at foreldrene blander oppgavene sine litt. Jeg og Sindre er et moderne par, og i 2015 fikk vi barn sammen. Jeg går på skole, og han skriver bachelor og er hjemme på pappaperm. Han kan gå på kjøpesenteret og handle babyklær, og jeg kan skru sammen en trappegrind. Vi fordeler oppgavene mellom oss, og begge er veldig delaktige i Linéa sitt liv og daglige gjøremål i forhold til henne. Akkurat slik det skal være!

Er det noe jeg er lei av å høre så er det at jeg må være glad for at Sindre hjelper til. Selvfølgelig er jeg glad for at han tar mye del i livet til Linéa og at han er med og hjelper til. Jeg ser på det som veldig viktig at Linéa blir sterkt knyttet til pappaen sin også, ikke bare meg. Fedre oppfører seg annerledes mot barna enn hva mødre gjør, og det har hun bare godt av. Det gjør henne til en tryggere baby. Sindre er kjempeflink med Linéa, og ingenting gjør meg mer glad enn å se dem sammen. I tillegg setter jeg pris på at han kan styre skuta imens jeg er på forelesning. 

Men det er noe inni meg som sier at dette egentlig er en selvfølge. Det er like mye hans barn som mitt, og det skulle bare mangle at han hjalp til han også. Det vil alltid være babyting som er forbeholdt mor (amming osv), så da er det greit at pappaen hjelper til på de områdene han kan. Hvis mor er hjemme på permisjon så er det jo logisk at hun gjør mye, men når far kommer hjem ser jeg bare på det som riktig at han også skal ta et tak. Kjønnsrollene er ikke like mye delt lenger som det var før, og det var jammen på tide. Jeg tenker at vi lever i 2016, og det er ikke lenger slik at bæsjebleier, middagslaging og støvsuging bare er mor sin jobb. De tankene om at far gjør sitt og mor styrer alt hjemme begynner å bli litt gammelt. Vi har kommet lengre enn det. Den typen oppdragelse hvor mor skal overøse barnet med kjærlighet og omsorg i begynnelsen, og far kommer inn og tar den strenge rollen senere er ikke sunt. Innspill fra både mor og far helt fra begynnelsen av gir et tryggere og sikrere barn. Jeg fant en utrolig god artikkel om akkurat dette som dere gjerne kan lese HER.

Jeg elsker når vi samarbeider som et godt team. At både jeg og Sindre får den nærkontakten og samspillet som oppleves på stellebordet, det sosiale rundt å gi lille babymat, leke på gulvet eller lese en bok sammen, at vi kjenner på hvordan det er å trille tur i pøsende regn eller stå opp klokken fem om morningen. Det er en del av det å være foreldre, oppleve både det positive og det litt mindre kjekke. Og jeg har stor tro på at både vi og lille har godt av det. 

Vi mødre har ofte behov for at ting skal skje og gjøres på en bestemt måte når det kommer til barna våre. I mange tilfeller er det bra, men barna har godt av at det blir gjort på litt forskjellige måter. De lærer mer av å forholde seg til flere typer mennesker og ulike situasjoner. Vi gjør barna en tjeneste ved å la far også ta den rollen. På samme måte som fedre må ta ansvar for å involvere seg på linje med oss mødre, så må vi være flinke til å la dem slippe til. Og selvfølgelig er jeg heldig og glad for at Sindre vil være så involvert i Linéa og hjelpe til, men han er også heldig som får ha et så godt bånd til datteren sin. Han er heldig som får oppleve alle sidene ved foreldrerollen, og ikke bare "streng-pappa" som sitter på sidelinjen og dukker opp når det passer ham. Det får både han og Linéa så mye mer igjen for 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

 

#mamma #mammablogg 

 

 

Trodde aldri det skulle skje meg

  • 03.04.2016 - 14:04

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg, som alle andre som blir gravid på prevensjon, hadde aldri i min villeste fantasi trodd at dette skulle skje meg. Det er skummelt å bli gravid enten det er planlagt eller ikke, men selvfølgelig ekstra skremmende når du ikke ser det komme i det hele tatt. Den følelsen er ikke god, og jeg husker det som om det var i går. Jeg angrer så absolutt ikke på Linéa, hun er det beste som har hendt meg! Men jeg håper at det er litt mer ventet neste gang, ettersom jeg fant det ut nesten halvveis i svangerskapet nettop fordi jeg gikk på p-piller og trodde ikke jeg kunne bli gravid. Det ble et travelt og til tider stressende svangerskap, og slik skal det ikke være. Hvis jeg er så heldig og blir gravid flere ganger så vil jeg kose meg og nyte graviditeten fra start til slutt! Fordi en graviditet er en så fin, spesiell og vakker ting.

Nå løste alt seg fint, og hverken vi eller Linéa kunne hatt det bedre. Men jeg er veldig klar på at jeg vil vente med å få flere. Linéa fortjener at jeg fortsetter å jobbe med utdanningen slik at jeg når målet om en stabil og godt betalt jobb. Det kommer jeg ikke til å klare om jeg skal ha flere små løpende rundt her hjemme akkurat nå, da måtte jeg nok satt utdanningen på vent. Det ønsker jeg ikke, ettersom det er ti ganger så tungt å vende tilbake til skolebenken når du har vært lenge borte. Etter å ha erfart at p-piller ikke fungerer så bra på meg, bestemte jeg meg for å sette meg mer inn i dette. Jeg ble ganske sjokkert over hvor stor sjanse det faktisk var å bli gravid med prevensjon. Altså, de minipillene som vi begynner på for kanskje å få litt mer regelmessig menstruasjon gir skremmende 3% (!!) sjanse for graviditet. Det er viktig å huske på, for jeg tenkte alltid før at de var like sikre som p-piller. Jeg leste mer om hvilken tid det er lettest å bli gravid, og hvor mye p-pillene blir svekket av for eksempel antibiotika. Det er slike ting jeg har visst fra før, men tar mye mer på alvor nå. Derfor takket jeg fint ja til å få satt inn hormonspiral etter fødselen, da legen tilbudte det på 6 ukers kontrollen. Hun sa det var spesielt vanlig å sette inn spiral på dem som har født, hvis de skulle vente litt med nestemann. Det er nemlig lettere å sette inn hvis du har vært gjennom en fødsel! Det er også et sikrere prevensjonsmiddel. Det var ikke akkurat behagelig og jeg ble ganske dårlig etterpå, men etter en fødsel er det piece of cake! 

Under er en oversikt over de ulike prevensjonsmidlene, kanskje dere får en like stor aha-opplevelse som meg? Jeg håper egentlig ikke det.

- Hormonspiral: 0-0,2% sjanse for graviditet

- Sterilisering: 0-0,5% sjanse for graviditet

- P-sprøyte: 0,3% sjanse for graviditet

- Kobberspiral: 0,5% sjanse for graviditet

- P-piller/ P-ring/ P-plaster: 0,2-3% sjanse for graviditet

- Minipiller: 3% sjanse for graviditet

- P-stav (implantat): 0,1% sjanse for graviditet 

- Nødprevensjon: 7-24% sjanse for graviditet (avhengig av hvor raskt etter samleiet pillene tas)

- Avbrutt samleie: 3-17% sjanse (avhengig av menstruasjonssyklusen)

kilde: ung.no

Jeg er ikke totalt imot abort, men jeg er imot at det skal bli brukt som et prevensjonsmiddel. Ønsker du ikke barn så er du nøye med å sikre deg. Å si: "Det hender ikke meg", er ikke en form for prevensjon. Er du en av dem som er ekstremt fruktbar, og blir gravid til tross for p-piller så får du ta stilling til det da. Ønsker du virkelig ikke at det samme skal skje igjen så gjør du andre tiltak. Det er selvfølgelig utrolig mange barn som ikke er planlagte (utrolig få er det faktisk), men det er likevel en glede å se de to strekene på graviditetstesten. Du hadde kanskje ikke planlagt det akkurat da, men du har et ønske om flere barn, og det er ikke krise at det kommer på det tidspunktet i livet. Det jeg snakker om er når du får erfart konsekvensen av at for eksempel p-piller svikter, men velger å ikke prøve noe annet som kanskje fungerer bedre på din kropp. Jeg hadde aldri klart å bare fortsette på p-pillene mine, jeg skylder både meg selv og Linéa å ta det ansvaret. Ingenting er 100% sikkert, men jeg vet i hvert fall at jeg har gjort det jeg kan. Jeg blir trist av å vite at så mange velger å fortsette med å være slepphendte, og kanskje ender opp med å ta en abort eller inntar en offerrolle hvor det er synd på dem fordi det hendte igjen. Å kalle det totalt uønsket blir for sterkt synes jeg, når du ikke har gjort tilstrekkelig for å prøve å hindre det. Det kalles bare ansvarsfraskrivelse. Kanskje jeg er litt krass, men du har bare deg selv å klandre. Man leker ikke med menneskeliv. 

Jeg husker fortsatt sommeren jeg som 14 åring syklet ned på biblioteket og lånte meg boken Anna + Didrik = Baby. Det var første gangen tanken om å ha en egen baby slo meg. Det virket koselig å ha en liten baby som bare var min. Som fjortenåring skjønte jeg selvfølgelig ikke helt alle sidene ved det å være mor, men jeg visste såpass at det var noe jeg måtte vente leenge med. Nå er Anna + Didrik historien tilgjengelig daglig på nettet gjennom flere tusen mammablogger. Jeg skjønner godt at det kan se ut som et koselig glansbilde med en liten, søt baby som bare er din. Det kan være fristende. Derfor synes jeg det er viktig å ikke bare vise alle de kjekke tingene ved det å ha baby, men også ta opp alvoret. Jeg følte meg ung og ikke helt klar til å få barn i en alder av 20 år, så da synes jeg det er skremmende at 14 åringer sitter og leser mammablogger og kan falle for fristelsen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette ble kanskje et litt intimt innlegg, men åpner det opp øynene på i hvert fall to stykker som leser dette så er jeg fornøyd! Selv om vi har det utrolig fint, så ønsker jeg ikke at bloggen min skal bli en oppfordring til andre om å gjøre det samme. For det er beintøft. Derfor skriver jeg dette for jeg bryr meg om dere, og unner ikke dere det sjokket og den følelsen av hjelpesløshet. ​På samme måte som dem som skriver om plastiske operasjoner har et visst ansvar for sine lesere så føler jeg at vi mammabloggere har et ansvar på dette området. Jeg synes det er skummelt å si til noen at: "Det er liten sannsynlighet for at du blir gravid på minipiller, så det går helt sikkert fint med deg!" For du hadde vel aldri trodd at det skulle skje med deg heller? Når foreldre, helsesøstre og leger maser om hvor viktig prevensjon er så er det for en veldig god grunn. En kan selvfølgelig aldri være helt 100% sikker, for vi har alle forskjellige kropper, men det er viktig å ta det skikkelig på alvor. I dette tilfellet er det ikke kult å leve litt på kanten. 

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg #graviditet #helse

 

"Mamma, hvorfor ligner jeg ikke på deg?"

  • 24.02.2016 - 23:01

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det har kommet en ny bølge av kroppshysteri, slik som det gjør fra tid til annen. Jeg tror egentlig det aldri vil ta helt slutt, det engasjerer for mye. Denne gangen er det operasjoner som står i fokus. Noe som egentlig er ganske omfattende og "big deal" har begynt å bli ganske normalisert av samfunnet. Så normalt at første gangen jeg så overskriften: Rompeforstørring, så reagerte jeg ikke så veldig mye. Det i seg selv burde få det til å blinke i varsellampen. Det er ikke noe nytt og unormalt lenger. Men jo mer jeg tenkte over det, jo mer begynte jeg å skjønne alvoret i det. 

 Komplekser er et farlig farvann å bevege seg ut på. Det er sårt for veldig mange, nettop fordi flertallet av oss har en eller annen gang i løpet av livet ønsket at vi så annerledes ut. Kanskje ikke hele utseendet, men deler av det. Så fort vi snakker om dette temaet i venninnegjengen så har vi alle noe vi ville ha endret litt på av og til. Men så må vi huske på at det er forskjell på kompleks og det å bare ønske at nesen din var bittelitt mindre eller rompa litt større. Bare fordi du kan fikse på det så gjør du det, lett som ingenting. Hvor går grensen for at det er greit å legge seg under kniven? Og i hvilken alder? 

Jeg begynner å forstå hvilken jobb jeg har foran meg som mamma. Jeg synes det er skremmende at Linéa vokser opp i et samfunn hvor det å operere seg og fikse på utseendet har blitt så normalt. Hvordan vil det være om 13 år, når hun kanskje er på sitt mest sårbare? Jeg får vondt i magen bare ved tanken. Hva skal jeg si når hun ønsker å bruke konfirmasjonspengene sine på en neseoperasjon, eller når hun tilbringer 18-årsdagen sin på operasjonsbordet for å få satt inn implantater i rompa. "Alle andre gjør det jo". I mine øyne vil hun alltid være perfekt akkurat som hun er. Og det er da jeg skjønner at jeg er nødt til å være like fornøyd med meg selv som jeg er med Linéa, ellers vil det smitte av en eller annen gang. 

Noe av det kjekkeste jeg vet er når noen forteller meg at de kan se mine trekk i Linéa sitt ansikt. Jeg elsker å se litt av meg selv som liten i henne. Det er så utrolig stas! Jeg blir faktisk enda mer glad for det enn hva jeg hadde trodd at jeg kom til å bli. Hun er en perfekt kombinasjon av meg og Sindre. Det er trekkene våre som gjør henne til den hun er. Det ville jo vært utrolig trist om jeg gjorde nesen min smalere, kinnbeina større og fylte ut alle smilerynkene mine, slik at når hun ble eldre så lignet vi ikke så mye lenger. Jeg setter et eksempel på at våre trekk ikke er gode nok. De må fikses på for å nå opp til en viss standard. Hvilken melding sender jeg da til henne?  Jeg kan ikke ta ansvar for alle andre, men jeg vet i hvert fall hvilket bilde jeg ønsker at hun skal se av meg. Jeg vil heller være en mamma med litt rynker her og der og en sunn, frisk glød fordi jeg er i god form, enn å ha et helt glatt ansikt og påsminkede rosa kinn. Det er faktisk mye finere synes jeg.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å oppdra en jente med gode verdier som er trygg på seg selv, men jeg vet godt at min påvirkningskraft når bare et lite stykke. Jeg kan ikke bestemme hva andre skal gjøre, men jeg mener at folk burde bli mer bevisst og ta ansvar. Har du valgt deg jobben som blogger, så har du til en viss grad et ansvar ovenfor dem som leser bloggen din. Akkurat som jeg utdanner meg til å bli lærer og kommer til å ha et ansvar ovenfor elevene mine. Det er min jobb å sette et godt eksempel for dem. De tilbringer tross alt store deler av barndommen sin på skolen, akkurat som de bruker utrolig mye av oppveksten sin på å lese blogger. Jeg synes det er utrolig dårlig gjort å bare fraskrive seg ansvaret når du vet hvor stor påvirkningskraft du faktisk har. 

Dere som leser bloggen min fikk kanskje med dere innlegget jeg skrev om at jeg har gått ned altfor mye i vekt, og det førte til at jeg ble syk. Det er ufattelig frustrerende å ikke kunne fungere slik du ønsker. Jeg har begynt å innse at det viktigste er ikke å se ut på en bestemt måte, men å kjenne at kroppen er sterk nok til å gjøre de tingene du ønsker. Være mamma, jobbe som det du vil, reise dit du ønsker eller danse hele natten på en klubb. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan trene igjen og ta noen skikkelig gode knebøy for å trene rompa mi som har blitt flatere etter en fødsel og x antall kilo mindre. For la oss være ærlige; hvem vil ikke ha finest mulig rompe? Men i tillegg til en mer spretten rompe får jeg lykkeendorfinene etter treningen med på kjøpet. Det er en så utrolig deilig følelse! Og den kan ikke opereres inn ;-) 

Hilsen en bekymret mamma 

Hva er deres tanker og meninger rundt dette?

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg #helse #aktuelt 

Jeg gikk ned 18 kilo.

  • 21.02.2016 - 14:36

Det er på tide med en liten oppdatering etter innlegget "Det har gått for langt". Jeg har villet skrevet dette innlegget en stund, men har ikke helt visst hvor jeg skal begynne. Dere fortjener en liten forklaring/oppdatering på alt, men jeg ønsket at det skulle være en skikkelig en, og ikke bare en halvhjertet. Jeg ville ikke skrive om det før jeg selv følte at nå var det på vei i riktig retning. Så det har tatt litt tid, men jeg er utrolig glad og lettet over å endelig begynne å se litt fremskritt. Nå er det under en måned til jeg skal tilbake til legen for å ta flere prøver og se om tablettene har fungert slik de skal og om jeg skal fortsette på dem eller ikke, så det er jeg veldig spent på. Tablettene jeg har på resept er slike som dem med benskjørhet eller noen som har gått gjennom en stor operasjon bruker. I tillegg må jeg ta alt annet av vitamintilskudd og fiskeolje. 

Jeg synes faktisk det burde vært mer fokus på ernæring og kosthold på 6 ukers kontrollen hos legen. Jeg vet at det kanskje høres dumt ut fordi det er jo noe som sier seg selv, men når en er opptatt av en ny, liten baby så kan det være lett å glemme hvor mye viktig næring og vitaminer en faktisk gir fra seg. Det skremte i hvert fall meg hvor utrolig fort det gikk. Kiloene raste av, jeg hadde konstant vondt i hodet, ble mer stressa og sliten i kroppen. Da jeg gikk til legen for å ta prøver var jeg sikker på at de kom til å være helt fine, kanskje litt jernmangel, men ellers ingenting. Jeg fikk helt sjokk da legen ringte meg klokken 6 om kvelden og sa at  jeg hadde ekstremt lave verdier på både vitaminer og jern og at jeg var dehydrert og underernært. Jeg fikk beskjed om å ta tak i det med én gang.

Jeg la på meg 10 kilo under svangerskapet, og etter at jeg fikk Linéa gikk jeg ned totalt 18 kilo på et halvt år. Det er veldig mye for en som var normalvektig fra før, og jeg endte opp med å veie altfor lite. Dem rundt meg begynte å reagere, og da jeg så meg skikkelig i speilet følte jeg meg bare som en skygge av meg selv. Jeg så ut som et fugleskremsel; buksene ble slappe rundt knærne og klær i størrelse XS hang løst på kroppen. Det verste er egentlig at jeg trente veldig mye i svangerskapet og bygde meg opp muskler som skulle hjelpe meg godt under fødselen og tiden etterpå, og nå er mye av det borte. Nå har jeg endelig begynt å legge litt på meg igjen, og da får jeg lov til å begynne å trene meg litt opp igjen. Jeg vet at mange streber etter å få tilbake kroppen sin etter fødselen, og det har jeg forståelse for. Men dere burde være glade og stolte over hva kroppen deres har klart. Vær fornøyd med å være sterk og kunne gi barnet ditt alt det trenger. Tro meg, det er ikke gøy å føle seg utilstrekkelig som mamma fordi du har drevet kroppen din så hardt at du driver og besvimer. Da føler man seg ganske tåpelig og dum. 

Vi mødre føler oss som superhelter som kan klare alt, men som jeg skrev i forrige innlegg:

 Jeg vet godt at det er veldig lett å gå i den fellen me at "oi, jeg klarer jo å fungere på bare to timer søvn!" eller "et knekkebrød i løpet av en dag gikk helt fint". Det får du svi for i det lange løpet. Det gjelder selvfølgelig alle, men akkurat nå vil jeg snakke til mødre og kommende mødre. Det er helt naturlig å legge alt fokuset på den lille, det blir hele din verden. Så lenge ungen har det helt perfekt så blir du blind på alt det andre. Som oftest går det helt fint, men andre ganger ikke. Mødre er superhelter, men ingen kan leve på bare luft og kjærlighet. 

Så når noen sier "husk å passe godt på deg selv" eller "har mor det bra så har barnet det bra", så er det ikke en høflighetsfrase, det er blodig alvor.

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg #helse #aktuelt #graviditet 

Barn med spisevegring

  • 16.02.2016 - 20:54

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For det første så liker jeg ikke det ordet. Spisevegring. Men det var det legen kalte det, med mangel på et bedre og litt mindre skremmende ord. Alle babyer er forskjellige og tar ting i sitt tempo, også i forhold til mat. Linéa er en sunn, aktiv og velutviklet jente på 8 måneder. Hun har hatt en fin vektoppgang og har hele tiden ligget foran alderen sin når det kommer til motorisk utvikling. Hun er blid som dagen er lang, og er veldig lett å ha med å gjøre. Ammingen har gått som en lek fra første stund. Det er når det kommer til fast føde at vi har fått en liten utfordring. 

Vi begynte da hun ble fire måneder med å gi henne grøt, noe hun ikke ville ha i det hele tatt. Det skjedde vel én gang at hun spiste litt, utenom det låste hun munnen igjen. Vi har gått flere runder, tatt pauser og prøvd igjen med nytt håp, testet forskjellige typer mat (både fra butikken og hjemmelaget), fulgt alle råd til punkt og prikke, men fortsatt vil hun ikke ha. Vi har prøvd ulike smaker, konsistenser, temperatur, tid på dagen, før eller etter amming - dere skjønner tegninga. Det er veldig lett for andre å si "Hun spiser når hun blir sulten nok", men ting er ikke alltid så enkelt. Hun spiser kanskje 1/4 av et middagsglass, to teskjeer banan og en kavring i løpet av en dag. Det er egentlig altfor lite når du er 8 måneder gammel. Heldigvis er hun rund og god, slik at hun har litt å gå på. Men jeg er klar over at hun trenger for eksempel flere typer vitaminer fra maten som hun ikke får like mye av fra meg lenger. Vi har snakket med helsestasjonen, men fikk ikke så veldig mye råd og veiledning der. 

På mandag var vi hos legen for å sjekke om tungebåndet var stramt eller om mandlene var store, ettersom det kanskje kunne være en plage når hun skulle spise. Alt var i den skjønneste orden, så det var da legen foreslo spisevegring. Det er selvfølgelig helt normalt å være skeptisk og kritisk til nye smaker (til en viss grad), men det har nå gått så langt at det snart grenser til et problem. Mammahjertet gråter av dårlig samvittighet, og tusen tanker går gjennom hodet. "Kunne jeg gjort noe annerledes?" Og midt oppi alt dette leser jeg artikler om at fullamming til barnet er 6 måneder kan hemme hjernens utvikling. Akkurat som jeg ikke har dårlig nok samvittighet fra før. Media er veldig flinke til å rette seg mot en gruppe mennesker som allerede er veldig usikre og føler at de ikke får gjort ting godt nok: nybakte foreldre. Å være mamma innebærer å alltid gå rundt med et snev av dårlig samvittighet for ett eller annet, og å føle at du ikke strekker til. Som førstegangsfødende sluker du all informasjon du kan finne. Det er utrolig mye å ta inn, og du føler stadig vekk at det er noe du ikke har fått med deg. Du har ansvar for et lite liv og vil så gjerne gjøre alt riktig. Du ransaker artikler, babyforum og termingrupper på Facebook på jakt etter noe nytt du må ta innover deg. "Spisevegring" var noe jeg aldri hadde hørt om før når det kom til babyer. Jeg visste at det er normalt å rynke på nesen og lage grimaser, at noen barn bare liker middag og ikke grøt, men ikke at de kan nekte over så lang tid. Jeg trodde at i 6 måneders alderen så ville de naturlig gradvis gå over til å heller ville ha fast føde. Legen sa at det faktisk var et voksende problem, og da tenker jeg at det må være flere enn oss som har hatt det sånn. 

Rådet vi fikk fra legen var å begynne med skive, så da bar det rett på Rema 1000 for å kjøpe et kjempegodt havrebrød som er rikt på D-vitaminer. Dette brødet skal være veldig mykt og søtt, og derfor veldig perfekt for en litt kresen gane. Hun fikk små biter med skive og leverpostei, og foreløpig ser det lovende ut. Hun får spise det selv med hendene, gjerne imens vi spiser ved siden av henne. Jeg er ingen tilhenger av å presse maten i dem, og føler at det gjør det bare verre og gir dem en negativ følelse i forhold til det å spise. Jeg ønsker at hun skal se på et måltid som en hyggelig, trygg og fin ting. Og kanskje til slutt så vil hun få skikkelig spiseglede og lære seg å like flere smaker. Vi får bare prøve og prøve, aldri gi opp. En dag kommer det på gli, det er jeg sikker på. Det får skje på hennes premisser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(Søtpotetstappe)

Dere som følger meg på snapchat (veronicacr) har sikkert fått med dere at jeg har laget litt babymat i dag. Jeg har stått på kjøkkenet i flere timer og disket opp det ene og det andre, som hun kan få i tillegg til brødskive. Krysser fingrene for at hun i hvert fall vil ha noe av det. Trykk gjerne på liker knappen nederst i innlegget om du ønsker at jeg skal dele noen av oppskriftene med dere! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så vil jeg gjerne spørre dere: Er det noen andre som har opplevd dette? Og er det noen som har noen gode råd, tips, triks eller oppskrifter som dere vil dele med oss? Legg gjerne igjen en kommentar! Jeg tenker at du aldri kan få nok av råd og tips. Det er alltid noe nytt du kan lære, kunnskap får du aldri nok av. 

Hilsen en viljesterk, håpefull og god mamma ♥

 

#mamma #mammablogg #aktuelt #hverdag #mat #familie

"Hvorfor tar du ikke bare abort?"

  • 08.02.2016 - 21:16

Etter at mange har fått vite at jeg er gravid, så har det dukket opp masse meninger. Alle har noe de skal si; meninger, råd og erfaringer. Som jeg har sagt før så har jeg fått utrolig mye god støtte og det varmer å se at så mange er glade på våre vegne ♥ Men det er en setning som surrer rundt i hodet mitt, som jeg kjenner får det til å gå kaldt nedover ryggen. Jeg skjønner at mange liker å snakke om slike ting, er nysgjerrige og synes det er interessant. Men ved slike tema skal man være veldig forsiktige med å uttale seg for hardt. Noen lurte på "hvorfor jeg ikke bare tok abort?". At noen i det hele tatt kan stille et slikt spørsmål gjør meg ganske sjokkert, og samtidig veldig trist. Ikke fordi at noen stiller meg det spørsmålet, men fordi at det finnes andre der ute som blir gravide og har mennesker rundt seg med den innstillingen. Jeg var veldig heldig og ble godt tatt imot helt fra begynnelsen. Det er ikke bare å ta abort, ikke i det hele tatt. Det må være et av de verste valgene som finnes. Jeg slapp heldigvis å ta det valget, og jeg kunne aldri klart å velge bort den lille jenta mi som jeg allerede elsker utrolig høyt. Men jeg dømmer ikke dem som velger det. Jeg mener at det er opp til hver enkelt å vite hva som er best for seg selv og den lille. Det er modig gjort å klare å ta det valget, og det er ikke noe du bare gjør og går videre med livet. Det sitter litt igjen i deg. Jeg tenker på dem som kanskje har møtt på slike mennesker når de har måttet ta det valget, og kjenner tårene svi i øyekroken. Mennesker som tror de vet alt om livet ditt og hva som er best for deg, og har ingen forståelse for hvor vanskelig det er. Ingen andre enn du selv vet hvordan du føler og hva som er rett for deg. 

Ja, jeg er ung og er i begynnelsen av studiene mine. Det kom brått på og endret livet mitt helt, men det er likevel et mirakel som kommer til å gi mye glede. Selvfølgelig venter det nye utfordringer, men jeg har stor tro på at det kommer til å gå veldig fint og at jeg vokser med oppgaven. Det er dager der jeg legger meg ned og gråter, overveldet av følelser. Redd for å ikke være klar, ikke kunne gi nok, at jeg ikke får det til og at jenta vår ikke får det livet jeg så gjerne ønsker å gi henne. Men heldigvis har jeg mange rundt meg som klarer å overbevise meg om at jeg er en jente med mye vilje, mot og styrke og at de har tro på meg. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten dem! Det er lett å bli blind på sine egne kvaliteter og egenskaper, og miste litt troen på seg selv. 

Personen som kom med denne uttalelsen om meg hadde sikkert mange tanker bak den, men jeg velger å ikke bruke energien på å tenke over hvilke "feil" som har ledet frem til den. Det sier faktisk mer om den personen, enn det sier om meg. Jeg fikk vite at jeg var gravid når jeg var i uke 17, så jeg stod aldri ovenfor det valget. Men om jeg hadde hatt et valg så hadde jeg ikke klart å velge det bort, og det hadde fortsatt vært det rette valget for meg. Jeg kjenner de forsiktige sparkene kile meg på innsiden av magen, og en varm glede sprer seg i hele kroppen. At noen jeg aldri har møtt kan gi meg så mye glede er helt magisk, og det føles nesten litt uvirkelig. Jeg ville aldri byttet bort den følelsen. Noen kan ha meninger om hva jeg burde ha gjort, hvordan jeg skal gjøre ting nå og hva de mener er best for meg. Jeg lar dem ikke påvirke meg og mine valg, hvis det er noe som går imot det jeg selv ønsker og føler er best for meg og den kommende familien min. Og jeg håper virkelig ikke at de klarer å påvirke noen andre heller! Det er ikke lett å ignorere de granskende blikkene, late som du ikke hører dem som hvisker og bite tennene sammen når noen kommer med sårende uttalelser. Jeg synes ikke det er lett i det hele tatt. Jeg gruet meg faktisk til å gå på skolen etter at alle hadde fått vite det. Jeg var forberedt på mange av spørsmålene som kom til å komme, og alle er ikke like lette å svare på. Men jeg hadde ikke trengt å grue meg i det hele tatt. Alle var så glade og snille, og det føltes med en gang mye mer trygt, og jeg kunne slappe av igjen. Det er mye enklere å ignorere de negative uttalelsene, når jeg har så mange gode mennesker rundt meg. Jeg blir trist av å tenke på dem som kanskje ikke opplever like mye støtte, og må møte mange slike uttalelser helt alene. Ingen kan noen gang si at det er et lett valg, og ingen har rett til å dømme noen utifra utfallet.

Sender mange gode tanker til dere alle sammen ♥


Et av mine aller mest leste innlegg, som også ble publisert av Nettavisen. Det er litt rart å lese sine egne ord et år senere, men samtidig veldig godt å se hvor glad jeg var i Linéa allerede før jeg hadde møtt henne. Men det kan likevel ikke måles med den kjærligheten jeg føler nå! Dette var et innlegg som rørte mange, og det synes jeg er bra ettersom det er et så viktig tema. Det rører meg kanskje enda mer nå som jeg sitter her med en nydelig datter selv. En liten skapning jeg aldri ville vært foruten. Det har blitt en del av kveldsrutinen min å sjekke om Linéa puster før jeg kan legge meg for kvelden. Jeg holder pusten selv idet jeg følger nøye med på om brystet hennes hever og senker seg. Hva om det stopper opp? Haha, føler jeg blir helt gal noen ganger! Den mammakjærligheten altså. Jeg husker at jeg tenkte på det flere ganger i løpet av graviditeten, at jeg var så redd for at noe skulle skje og jeg skulle miste henne. Enda sterkere står kanskje det minnet om alle de nettene jeg lå og gråt fordi jeg trodde at jeg kanskje måtte ta abort. Bare tanken på det gjorde at jeg fikk fysisk vondt. Det unner jeg ingen. Jeg er på ingen måte imot abort, og mener at alle skal ha rett til å kunne ta det valget selv uten å bli dømt på grunn av utfallet. Det er opp til hver enkelt å finne ut hva som er best for dem og deres eget barn. Jeg har aldri vært i tvil om at dette var det rette for meg ♥

 

 

Dette fortjener du

  • 01.02.2016 - 22:33

Nå skal jeg fortelle dere noe som er litt sårt og som jeg egentlig synes er litt flaut, men som likevel er utrolig viktig fordi jeg vet at det er så mange jenter der ute som går i fellen gang etter gang. Vi blir værende i giftige forhold som vi innerst inne vet ikke er bra for oss. Forhold som vi hadde rådet venninnen vår om å gå ut av for lenge siden, men klarer det ikke selv. Vi himler med øynene og har sterke meninger om både det ene og det andre. Vi ville aldri godtatt det. Fordi det er jo så lett å slå opp, ikke sant? Vi skjønner ikke hvordan andre jenter kan være så dumme og finne seg i så mye, helt til vi plutselig er den jenta selv. En dag sitter du der fanget i et giftig spindelvev uten å helt vite hvordan du skal komme deg ut, det har blitt altfor komfortabelt der. Det er ikke sunt, men du husker ikke hvordan det er å ha det på noen annen måte. Hvordan du havnet her har du ingen anelse om. Det er et helvete å komme seg ut, tro meg, jeg har vært den jenta selv. Det er klisjé å si at kjærlighet gjør blind, men det er så utrolig sant. Kanskje ikke direkte blind, men den gjør noe med dømmekraften din.

"Det var jo kanskje litt min feil også, jeg var litt bitch i dag." 

"Hvis jeg bare sier unnskyld så kommer alt til å bli bedre etterpå."

"Vi har det jo egentlig ganske bra, alle andre krangler jo innimellom." 

"Det er jo sant det med at ingen andre kommer til å ville ha meg." 

"Denne gangen så jeg det i øynene hans at det kom til å skje en forandring."

"Nå blir det bedre." 

Løgnene vi forteller oss selv. Gang på gang skjer det samme, og hver eneste gang tilgir vi og tviholder på det lille håpet om at denne gangen skal ting bli annerledes. Det skal bli bedre. Nå har vi tatt en "pause" fra forholdet så nå kommer alt til å bli bedre med blanke ark. Jeg har ingen tro på pauser. Det forskyver bare problemene om du låser dem vekk i en skuff. Du tenker ikke på dem på en stund og forveksler at problemet er løst med det å bare fornekte det. Når boblen til slutt sprekker kommer alt sammen tilbake mye sterkere, ettersom det bare har ligget der og bygget seg opp over lengre tid. Å trenge en luftetur for å tenke er fullt lov, men du utsetter bare problemene ved å ta pause fra forholdet. Elsker du virkelig en person så vil du ta problemet ved roten og jobbe med det. 

Magefølelsen har alltid rett. Du kan lage så mange unnskyldninger du bare vil, men den lille stemmen i hodet ditt som skriker at du må komme deg vekk har rett. Du kan vise frem rosene du fikk som unnskyldning og alle kyssebildene dere tok for å overbevise deg selv og andre rundt deg om hvor lykkelig du er, men den vonde klumpen i magen vil aldri gi seg. En kjæreste skal aldri få deg til å føle deg dårlig med deg selv. han skal aldri kalle deg stygge ting eller bruke vold. Han skal ikke aktivt gå inn for å gi deg dårlig samvittighet uten grunn eller få deg til å føle at du ikke er viktig. Det finnes ingen god nok grunn til å gjøre alt dette mot noen du er glad i. 

Men hvordan skal du klare å rive deg løs? Hvordan vet du at gresset faktisk er grønnere på den andre siden? Det er problemer i alle forhold, og dere kan ikke sveve på en rosa sky hele tiden. Forelskelsesboblen vil sprekke til slutt. Alle har gode og dårlige sider, men i noen tilfeller veier de dårlige sidene tyngre. Hvor går grensen for at nok er nok? Det er en berg-og-dal-bane av følelser. Når det er bra så er alt så klissete og rosenrødt, mens når det er dårlig så er det et rent helvete. Det sliter deg ut og tapper energi, spiser deg opp innvendig. Litt etter litt falmer den sprudlende og glade jenta. Du blir en skygge av deg selv. All selvtillit og god selvfølelse skrelles av, og igjen står naken og sårbar hud. Du er mottakelig for alt. Ikke bare begynner du å tro at du ikke fortjener en god kjæreste, men sakte men sikkert dukker det opp en tanke om at du ikke fortjener at noen er glad i deg. Du ser kun et negativt bilde av deg selv. Hvor lett er det da å skulle reise seg opp på egne ben og rive seg selv ut av et forhold? Nesten umulig. Det letteste er jo å bare bli værende. Da vet du hva du har, og det er mye bedre enn å være alene. Det er skummelt å skulle sette seg selv i en ny posisjon og være sårbar. 

 Du fortjener en som respekterer deg like mye som du respekterer deg selv. 

Du fortjener en du kan komme til med alt uansett hva det måtte være. Snakke om alt du måtte føle på, like godt som med en av bestevenninnene dine. 

Du fortjener en som ønsker at du ikke bare skal ha det bra med ham, men også med deg selv. En som får frem det beste i deg.

Du fortjener en som setter pris på deg og alle sidene dine, og som uoppfordret gir deg bekreftelser i form av enten ord eller handlinger. 

Du fortjener en som gir like mye til forholdet som du selv gjør. Dere skal være et team.

Uansett hvor mange råd og anbefalinger du får fra dem rundt deg, så er alt opp til deg selv. Ingen kan fortelle deg at dere må slå opp. Det er bare noe du må finne utav selv. Still deg selv spørsmål, og vær helt ærlig med deg selv. Er dette en person du kunne tenke deg å være sammen med i fremtiden? Eller går du egentlig bare og venter på at det skal rakne. At du til slutt får nok og klarer å slå opp, eller at han blir så sint i en krangel at han tar det steget for deg. En alvorsprat eller "pause" kan kanskje løse problemet for en periode, men hva om det kommer tilbake? Skal du gi en ny sjanse gang på gang? Synes ikke du selv at du fortjener en som er villig til å kjempe for deg og forholdet, istedenfor en som ikke tar det seriøst nok til å gi en skikkelig innsats? Ved å bli værende i et turbulent forhold som ikke er helt optimalt og som ikke kommer til å vare i det lange løp, kan det hende at du går glipp av noe helt fantastisk. 

Man lærer utrolig mye om seg selv ved å gå gjennom et slikt brudd. Jeg fant ut hva jeg ønsker i et forhold, hva jeg synes er greit og hva jeg ikke finner meg i. Og ikke minst lærte jeg meg å gi beskjed om det. Jeg er veldig tydelig på grensene mine, og ville aldri latt meg selv bli utsatt for dårlig behandling. Jeg vet at jeg fortjener det beste, og det har jeg fått. Da klokken passerte midnatt på 18 års dagen min satt jeg i sengen og hulket, det gjorde så umenneskelig vondt. Nå er jeg så glad for at jeg tok det valget og kom meg ut. Et par år senere har jeg en fantastisk kjæreste og en nydelig datter. Det hadde jeg aldri trodd på den tiden! Jeg trodde rett og slett at jeg hverken fortjente det eller var verdt det. Nå er jeg i et forhold hvor jeg vet at det ikke er på kanten til et brudd hver gang vi diskuterer. Jeg er 110% sikker på hvor jeg har kjæresten min. Han får meg alltid til å føle meg bra og sikker, både med meg selv og forholdet. Jeg føler meg trygg og elsket, akkurat slik det skal være. Og det viktigste er vel at jeg selv klarer å føle meg bra på egenhånd, og at jeg vet hva jeg fortjener og hvor grensene mine går.

Vær glad i deg selv, du er verdifull. 

 

 

Drømmen om å gi faen

  • 19.01.2016 - 20:53

Først og fremst; tusen takk for så fine tilbakemeldinger på forrige innlegg! Det er alltid godt å skrive litt ifra seg, og enda bedre er det når dere engasjerer dere sånn. Tusen takk for så god respons, dere er best! 

Det er tydelig at dette med å gå rundt og føle på press er noe mange kan kjenne seg igjen i. Det er noe som alltid har vært der og som ikke kommer til å forsvinne med det første. Vi lever i et samfunn fullt av pekefingre som er etter oss så snart vi går litt utenfor linjene. Forventer, dømmer, setter i bås. Vi blir satt under en lupe. Presset kommer i mange ulike former og grader, enten det gjelder kroppspress, utseendefiksering, karakterpress eller sosialt press. Listen er lang, med andre ord. Jeg tror vi alle kjenner litt på det innimellom, og til en viss grad kan det være sunt. Hvem vil vel ikke føle seg bra? Vi har godt av å pushe oss selv litt, engasjere oss og utfordre hverandre til å bli den beste versjonen av oss selv. Det er når det bikker over den grensen hvor det går fra å være sunt pågangsmot til å bli en altoppslukende sykdom at det begynner å bli farlig. Skremmende farlig. 

Jeg står med føttene godt plantet i to vidt forskjellige verdener. På den ene siden er jeg bare en ung jente, mens på den andre er jeg mamma for en 7 måneder gammel jente. Med begge rollene følger det like mye press. Du trodde kanskje at det ble bedre etter ungdomstiden? Det blir det ikke. Faktisk føler jeg på enda mer press i mammarollen, ettersom jeg faktisk har ansvaret for et annet menneskeliv. Det er en skremmende tanke det! 

Som ung jente skal du ha et fint proposjonert ansikt, langt fint hår og tynn kropp med kurver på de rette stedene. Du skal ha gode karakterer i både matte, gym og norsk i tillegg til å være med på alt av sosiale sammenkomster. Du skal trene og gjerne ha en deltidsjobb. Du går rundt med en konstant følelse av å nesten drukne. Du klarer bare såvidt å holde hodet over overflaten. 

Som mor skal du kle ungen din i merkeklær, se ut som fotballfrue etter fødselen og amme. Du skal ha gode rutiner på alt og følge de stadig nye reglene og oppskriftene "ekspertene" kommer med. Du skal leke pedagogiske leker, dra på aktiviteter og barseltreff i tillegg til at huset skal se ut som det er tatt ut fra et interiørblad. Maten skal bli laget helt fra bunnen av, både din egen og barnematen.

Så tro meg når jeg sier at dette hører ikke bare til en fase i livet som vil gå over av seg selv. Det vil komme tilbake flere ganger. Derfor oppfordrer jeg deg til å ta tak i det nå. Selv om det kanskje bare er et lite øyeblikk her og der, så er det en god begynnelse. Røsk opp roten og gjør noe med det her og nå. Ikke la deg styre av angst og usikkerhet. Det kommer du til å angre på. Utfordre deg selv til å ikke ta deg så høytidelig, tørre å drite litt i hva andre synes. Det er kanskje noe av det vanskeligste å mestre i livet, nettop fordi det får deg til å føle deg så grusomt sårbar. Men ååh så deilig det er. Og du? Det smitter!

 Det som føles som det aller viktigste i verden akkurat nå kommer du til å se tilbake på og lure på hvorfor i alle dager du orket å bruke energien din på. Det kan være mennesker i livet ditt som du strebet sånn etter å få bekreftelse av eller fireren i naturfag som du lå og gråt over. Du er sjefen i ditt eget liv, gjør det som gjør deg lykkelig. Kvitt deg med de falske vennene, gå med den stramme kjolen, farg håret ditt rødt, dans hele natten på byen og stå opp for det du mener. Vær glad i andre, men også deg selv. Vær en heiagjeng for dem rundt deg, men like mye for deg selv. Dra hverandre opp. Et motto jeg ønsker å leve etter er at hvordan du får andre til å føle seg sier mye om deg. Det er det som er viktig, og det er slike verdier jeg ønsker å lære datteren min. Jeg ønsker ikke at hun skal vokse opp i et samfunn drevet av pekefingre og glansbilder. Derfor skal jeg ta et tak, både for meg selv og for henne. 

Aldri før har vi vært så pliktoppfyllende og oppnådd så gode resultater, men vi har heller aldri vært så fulle av angst og antidepressive midler. Vi er alle ofre for vårt eget prosjekt perfekt. Vi drives av dette evige jaget, brenner oss selv helt ut. Depresjon er faktisk en av de mest ledende sykdommene i den vestlige verden. Dette er ingen spøk, og vi er nødt til å våkne opp. Jeg synes det er på høy tid at vi har begynt å rette fokuset enda mer mot dette problemet, og setter på spissen hvor alvorlig det faktisk kan være. Det gjør meg glad at vi har flinke talspersoner som Sophie Elise til å fronte denne debatten. Og kanskje i løpet av 2016 kan jeg bli flinkere til å gi litt mer faen i de tingene som egentlig ikke er så viktige. Kanskje dette er året hvor skuldrene føles litt lettere og klumpen av angst i brystet krymper litt. Jeg har i hvert fall en drøm om å gi litt mer faen, og det er et stort steg i seg selv. Noen dager klarer jeg det, og mange andre dager ikke. Det er en kamp du må ta hver dag, innstille deg selv gang på gang. Vi får ta en dag av gangen, og kanskje kommer vi til et punkt hvor det er flere dager vi føler oss mer fri enn fanget? Hvor de usynlige snorene som drar i oss har blitt klippet av, og vi er ikke lenger fugler i bur. Det hadde vært noe det!

Er dere med?

Har jeg ødelagt livet mitt?

  • 17.01.2016 - 12:51

I dagens samfunn har vi bygget opp noen forventninger rundt "oppskriften" på hvordan vi skal leve. Det er stadig mer press på utdanning (helst høyere), og en evig konkurranse om å prestere best på alle områder. Når du er 20 år skal du helst ha 3 mastergrader, 10 års jobberfaring og spart opp egenkapital til egen leilighet. De kaller oss bare generasjon prestasjon. Det er en viss rekkefølge du skal gjøre alt sammen i også. Studere - flytte ut - jobbe litt - bli samboer - studere enda mer - reise jorden rundt - flytte i enebolig - få baby (helst flere med 2-3 års mellomrom som er anbefalt) og leve A4 livet i et hvitt hus med gjerde rundt, kjøre en stasjonsvogn, ha hytte og båt på sørlandet og gjerne en til hytte på fjellet. I tillegg skal du ha masse penger på sparekonto og bestille fine ferier til hele familien hver sommer. Jeg kjenner angsten knyte seg i brystet bare ved tanken. 

Det er ingen tvil om hva som forventes av en jente på 20 år. Jeg har lenge kjent på dette presset, og det er noe som både samfunnet og jeg selv har lagt på meg. Hele grunnen til at jeg fikk panikk først når jeg fant ut at jeg var gravid var nettop fordi jeg så hele denne "planen" rakne foran øynene mine. Jeg så ikke noe lys i enden av tunnelen, og ante ikke hvordan dette skulle løse seg. Jeg tenkte på alle forventningene til meg og alle jeg kom til å skuffe, inkludert meg selv. Livet mitt ble snudd på hodet, og alt jeg hadde sett for meg forsvant mellom fingrene på bare et par sekund. Livet mitt kom aldri til å bli det samme, det var sikkert. Og det stemte, men jeg vet nå at det endret seg bare til det bedre. 

Jeg har flere ganger måttet forklare hvorfor jeg har fått en baby nå, noe som ofte gir meg en litt ubehagelig følelse. Nettop fordi folk møter deg med visse forventninger, og når du forteller noe som bryter med dette så blir de litt forvirret og spør etter en begrunnelse. Som om det skulle vært nødvendig. Jeg skjønner godt dette med at det finnes en tid for å være barn, en tid for å være voksen og deretter eldre voksen, og til slutt gammel. Vi trenger å gå gjennom disse fasene. Jeg føler meg likevel ikke for ung til å være mamma nå, det er bare samfunnet som har fått det til å virke slik. Vi lever i en tid hvor det blir mer og mer vanlig å få barn sent, og dermed følte jeg meg ganske alene da jeg fant ut at jeg var gravid. 

Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe, heller det motsatte. Å få se et lite menneske vokse opp og få være med på å oppdage verden på ny gjennom hennes øyne er det beste i hele verden. Livet har helt klart ikke blitt mindre innholdsrikt etter at jeg ble mamma. Jeg har et visst ansvar og kan ikke bare gjøre som jeg vil uten å tenke meg om. Men jeg synes ikke at mulighetene mine er så mye mer begrenset, det krever bare mer planlegging. Jeg føler meg voksen nok til å ta vare på en liten baby, og gi henne et kjærlighetsfullt og godt liv. Jeg mener og tror at du aldri vil føle deg helt "ferdig". Ferdig med alt du skulle ha studert, jobbene du skulle hatt, alle stedene du skulle ha sett og all selvrealiseringen du skulle gjøre. Det er en reise som varer hele livet. Jeg er så lei av å bli satt i en bås og stereotypisert av samfunnet. Bare fordi jeg ikke har fulgt den ferdige oppskriften vi fikk levert til punkt og prikke. Teorien om unge mødre i kjellerleiligheter som aldri kommer til å komme seg noen vei har jeg planer om å motbevise. I mellomtiden skal jeg bare nyte livet her og nå sammen med Linéa. 



Det vil alltid komme utfordringer, noen ganger små og andre ganger store. Uforutsette ting kan endre retningen på livet ditt til noe helt annet enn hva du hadde sett for deg. Jeg  har tro på at du står til ansvar for din egen lykke. Alt er hva du selv gjør det til. Når utfordringer kommer din vei, ikke legg deg ned og tro det verste. Mitt beste tips er egentlig bare å bestemme deg for å ta deg sammen. Komme deg opp, rive deg utav de tunge tankene og bestemme deg for at denne utfordringen skal du mestre. Klarer du det ikke i dag så prøver du igjen i morgen. Helt til det går. I enden vil det alltid komme noe positivt utav det. Selvfølgelig kan det bli tøft og tungt, men det er det som gjør deg sterkere. En utfordring er en sjanse til å vise hva du er god for, finne ut hva som bor i deg. Da jeg satt på Gardemoen med en positiv graviditetstest i hånden så jeg virkelig ikke hvordan dette skulle løse seg, og nå sitter jeg her med en nydelig og frisk datter og kan se tilbake på et helt år av prestasjoner som jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle klare. Jeg er så imponert og stolt over meg selv, det må være lov å si. Jeg gleder meg til å lære enda mer og få oppleve enda flere gleder som det å være mamma gir. Jeg ville aldri vært foruten Linéa, livet er så mye mer rikt med henne i det. 

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gått tilbake i tid og fortelle alt dette til den livredde jenta som gråt i dusjen og ikke fikk sove om natten. Men på en annen side er jeg glad for at jeg har gått gjennom dette og funnet utav det underveis. Det har vært en lang reise hit jeg er i dag, men jeg ville aldri vært foruten noe av det. Livet mitt er på ingen måter ødelagt, ingen drømmer eller planer har gått i vasken og jeg føler meg bare som en sterkere person som er klar for hva enn som måtte komme. Jeg er verdens heldigste som har Linéa Olivia, og jeg ville aldri ønsket meg et annet liv.

Veldig ofte ender uforutsette ting med å være til det beste. Det har jeg så absolutt erfart! 


Dette innlegget ble også publisert på TV2.no, link finner dere HER.

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg

Stakkars han som ble pappa!

  • 29.11.2015 - 20:07

Dere som har lest bloggen min lenge vet at jeg ble uplanlagt gravid, til tross for at jeg gikk på p-piller. Som jeg har skrevet før så har jeg fått mange forskjellige reaksjoner på graviditeten (for det meste positive), og det er alltid noen som skal komme med noen dumme utsagn. Det har blant annet blitt spurt om "hvorfor jeg ikke bare tok abort?". Jeg var over abortgrensen, da vi fant ut at jeg var gravid, men likevel hadde ikke valget vårt falt på å fjerne det om vi hadde vært innenfor. Jeg er absolutt ikke imot at noen velger det, men vi hadde blitt enige om å beholde før vi visste hvor langt jeg var på vei. 

Når mange har fått vite at abort ikke var et alternativ for oss har det blitt sagt "stakkars kjæresten hennes!". Som om de sier at det er synd på Sindre fordi han ikke hadde en utvei. At jeg har fanget ham, og tvunget ham til å bli pappa. Det er synd på han fordi han ikke hadde muligheten til å snakke meg til en abort. Det var for sent, han gikk glipp av den sjansen. De synes synd på ham, men tenker automatisk at dette var helt greit for meg. "Jenter vil alltid ha babyer uansett hvor de er i livet, så det er ikke noe problem for dem." Det er selvfølgelig tøft for begge å gå gjennom den omstillingen det krever når du skal få barn, men kanskje enda tøffere for den som må gå gjennom både graviditeten og fødselen. På dette punktet mener jeg sterkt at fedre skal være litt ydmyke. De aner ikke hvor mye vi ofrer og hvor masse vi må tåle for å komme oss gjennom dette.

Jeg hadde aldri hatt en enkel utvei. Om jeg hadde blitt presset til å ta abort så hadde det fortsatt vært min kropp det skulle skje med. Jeg hadde selvfølgelig hørt på Sindre sine meninger og tanker, men selve avgjørelsen hadde stått på meg. Sindre ville aldri presset meg til å ta abort, nettop fordi det var jeg til syvende og sist som måtte gått gjennom det. Noe stort som skulle skje med meg og min kropp, ingen andre sin. Det første han sa når jeg kom ut med den positive graviditetstesten var at dette skulle vi komme oss gjennom sammen. Det er slik det skal være, for det er like mye hans barn som mitt. Å be noen om å ta en provosert abort er i mine øyne noe av det styggeste du kan gjøre. De har virkelig ingen anelse hvor vondt det er fysisk og psykisk. Selvfølgelig streifet tanken om abort meg der jeg lå i sengen min og så ikke lyset i tunnelen, og den smerten jeg følte av å kanskje måtte fjerne et liv inni meg var ubeskrivelig. Det unner jeg ingen. 

Jeg vet at det dessverre er jenter der ute som så fryktelig ønsker seg en liten baby og tror at det løser alle deres problemer, så de lyver om at de går på prevensjon og dermed blir gravide. Det er veldig dårlig gjort ovenfor gutten, men også barnet. På den ene siden tenker jeg at hvis en jente gjør det så bør hun innstille seg på å bli alenemamma, men på den andre tenker jeg at takler ikke en gutt konsekvensene så burde han ta ansvar for beskyttelse selv også. Det er ikke slik at det er jenta som har hovedansvaret for beskyttelse bare fordi det er hun som kommer til å bære frem ungen. It takes two. 

Nå skal jeg ikke greie alle under én kam og si at det er slik i alle tilfeller. Selvfølgelig finnes det situasjoner der jenta vil ta abort, mens gutten vil beholde. Og det finnes mange situasjoner, slik som med oss, der begge vil beholde og er fornøyde med det. Jeg synes bare det er trist at mange med en gang antar at gutten ønsket å fjerne det, og dermed er det synd på ham. Selv om jeg skjønner det veldig godt også, fordi det er vanskeligere for den som har en liten baby inni magen sin å ta valget om abort, enn det er for den som ikke har det. 

Vi er begge enige om at Linéa er den største gaven vi noen gang kunne fått. Han sier det ofte at han føler seg heldig som får være pappaen til Linéa. Og det er han også. Det er ikke synd på ham, og det er ikke trist at han ikke hadde en utvei. Når jeg ser dem sammen i dag så er det ingenting som føles mer rett. 





#mamma #mammablogg

Hvilken verden skal du vokse opp i, lille venn?

  • 19.11.2015 - 21:10

Jeg har trengt flere dager til å fordøye dette. Jeg har fortsatt hverdagen min som normalt, men nyhetene har hele tiden kvernet oppi hodet mitt. Jeg har lett etter en eller annen forklaring, forsøkt å forstå. Men samtidig så vil jeg aldri forstå noen som klarer å gjennomføre en så grusom og ondskapsfull handling. Det er ubegripelig, og dem som har gjort dette fortjener ikke å bli forstått. 

De sier at hvis vi viser frykt så vinner terroristene, men jeg må innrømme at jeg er redd, og det viser garantert på meg. Jeg kan ligge våken og bekymre meg, med en murrende klump i magen. Jeg har egentlig aldri vært særlig redd av meg fordi jeg tenker at alt skjer for en grunn, men etter at jeg ble mor er jeg ofte redd. Jeg er ganske så hønemor og ser for meg alle slags mulige scenarioer som kan være farlig for mitt lille gull. Frem til nå har det vært ting som at noen skal kjøre i meg på motorveien når Linéa er i baksetet eller at en katt skal plutselig angripe henne. Nå har jeg begynt å se for meg bomber som går av på kjøpesenteret når jeg triller henne rundt i vognen eller at en dag når hun sitter og venter på meg så kommer jeg ikke hjem fra skolen fordi det har vært en terror aksjon. Altså, du blir jo helt gal av å ligge og tenke på sånt. Jeg er ikke bare redd for at noe skal skje med henne, men også for at noe skal skje med meg. Døden blir så mye mer skremmende når jeg vet at jeg etterlater meg en liten baby og en alenepappa. For en hjerteløs ting å la et barn vokse opp uten en mor. 

Jeg har lest gjennom hver enkelt beskrivelse av ofrene som ble lagt ut på VG. Prøvd å bli kjent med dem, akkurat som det skal klare å få dem tilbake. Hjertet mitt gråter for alle dem som ikke fikk en mor, en far, et søsken, en god venn, en kjæreste eller en kjekk kollega hjem fra konserten. De virker som fantastisk herlige mennesker alle sammen, med hele livet sitt foran seg. Akkurat som min datter har hele sitt liv foran seg. Og jeg som er så heldig å ha et liv foran meg sammen med henne. Jeg vil leve for å se henne leve. Veilede og hjelpe, trøste og komme med heiarop, dele latter og glede. Slik en mor skal, og slik et barn skal få vokse opp. Føle seg trygg. Det skremmer meg at den verdenen hun vokser opp i ikke er trygg. Akkurat nå føles den enda  farligere enn før. 

Vi er forbanna heldige som bor i Norge. For det er ingen selvfølge at det var vi som skulle vinne i lotto og bo i et av verdens tryggeste land. For meg har det vært en selvfølge at Linéa skal ha en trygg hverdag, gå på skole og ha et varmt hjem. Jeg kan ikke komme i nærheten av å se for meg hvordan alle dem som flykter fra terroren har det. Mødre som kjemper for et håp om at barna deres kan få vokse opp i trygge omgivelser. Jeg kjenner allerede kampånden vokse i meg bare ved tanken, jeg ville ikke nølt med å gjøre det samme. Virkeligheten deres er så langt borte fra vår. Vi har snakket mye om flyktningkrisen og det som skjer i Syria. Det. Som om det var snakk om været eller noe annet dagligdags. Det er så fjernt når vi ser det på nyhetene, men denne gangen føltes det litt ekstra nærme. Farlig nærme. Skremmende nærme. 

Det er snart et år siden jeg var i Paris på kjærestetur. En utrolig fin tur sammen med personen jeg elsker. Akkurat som mange av kjæresteparene som ble drept. Det kunne like gjerne vært oss. Paris ble veldig spesielt for meg. Det var der jeg kjøpte testen som viste at jeg var gravid med Linéa. Det var der vi festet en hengelås på Pont des Arts og kastet nøklene i elven. Det ble en by full av kjærlighet, men nå ser jeg bare en hjerteskjærende sorg. I sommer har vi planlagt en tur til Nederland og deretter ta toget til Paris. Jeg ville ha med min nydelige datter til stedet jeg forelsket meg i, stedet som snek seg inn i hjertet mitt. Nå er jeg redd for å dra. 

Aller helst vil jeg sitte inne og holde rundt henne hele tiden, kjenne at hun lever. Kjenne at hun er trygg og at jeg kan beskytte henne mot alt vondt. For det jeg ser nå er at det finnes så utrolig mye vondt der ute. Ting jeg ikke ante eksisterte. Hvilken verden er det du vokser opp i, lille vennen min? 

 Mine tanker går til alle dem som mistet sine kjære i Paris 13. November ♥

Fødeangst

  • 03.11.2015 - 21:27

Jeg klarte ikke å separere smertene lenger, alt var bare vondt. Jeg følte meg svimmel og fjern, men jordmor fanget blikket mitt og fikk meg til å konsentrere meg om det hun sa. Jeg hadde en åpning på 9 cm, men hvis jeg presset forsiktig ved neste rie så kunne hun skyve opp den siste cm. Dette ga meg nytt mot, og jeg følte meg klar for kamp igjen. Dette skulle jeg da klare med glans! Klarte jeg å få opp den siste cm så kunnne jeg snart få lov til å jobbe med å få ut lille. Rien kom og jeg presset forsiktig slik jordmor hadde sagt, livredd for at jeg skulle gjøre det for hardt og ødelegge alt. Jeg hadde nå 10 cm åpning, men måtte fortsatt vente 15 minutt før jeg kunne begynne å presse aktivt. Hodet til lille måtte få bevege seg litt lenger ned i bekkenet først. Jeg fikk lov til å gi etter for pressetrangen, men ikke presse aktivt. Det var veldig godt å slippe å holde igjen, for det er tungt å motstå noe som hele kroppen din forteller at du skal gjøre. Disse 15 minuttene husker jeg veldig lite av. Jeg hadde øynene igjen hele tiden, pustet så godt jeg kunne i lystgassen og hørte Sindre sin stemme i det fjerne. Det var bare utrolig smertefullt. Jeg lot kroppen jobbe så godt jeg kunne med riene. Det føles litt som om du går inn i "kamp modus". Du henter krefter du ikke ante at du hadde i deg. Jordmor begynte å gjøre klart, satte opp sånne jeg kunne ha beina på og viste meg noen håndtak jeg kunne holde i når jeg skulle presse. Jeg sa først at jeg ikke ville ha dem, men hun satte dem opp og forklarte hvordan jeg skulle bruke dem til tross. Jeg fant fort ut at det kom til å hjelpe å bruke dem, så hånden min gled nå ut av Sindre sin. Lystgassen skulle jeg heller ikke bruke lenger. Det var tid for å presse.

(les hele fødselhistorien HER)


 

Den siste tiden har jeg faktisk tenkt endel på fødselen min, av en eller annen grunn. Jeg prøver å huske alt som skjedde helt fra start til slutt. Holder fast på øyeblikkene, og setter egentlig veldig stor pris på alt som skjedde den natten. Det høres kanskje rart ut, men jeg får en god følelse av å tenke tilbake på når jeg lå inne på mottakelsesrommet og målte riene. Spenningen rundt det hele var så utrolig stor. Når vi fikk vite at jeg hadde 4 cm åpning og at vi endelig skulle få møte jenta vår, det var en helt uvirkelig følelse. Jeg ser tilbake på den som den aller største opplevelsen i livet mitt, og det er virkelig noe helt for seg selv. Jeg føler meg så stolt og glad for å ha gjennomført en naturlig fødsel, mestringsfølelsen er helt ubeskrivelig. Det tror jeg alle som har født kan skrive under på. 

For en stund siden så jeg et intervju på God Morgen Norge av overlegen på Rikshospitalet i Oslo. Han sa blant annet at flere og flere valgte planlagt keisersnitt. Siden jeg selv har født for bare noen måneder siden så er det klart at dette er noe som engasjerer meg. Det kan være mange grunner til at det blir tatt keisersnitt, og i noen tilfeller er det helt avgjørende og nødvendig for å redde barnet, og mor forsåvidt. Det er utrolig bra at vi har denne muligheten som gjør i spesielle tilfeller at mor og barn kan komme seg trygt gjennom fødselen, til tross for komplikasjoner som oppstår under eller før fødselen. Vi har tidligere vært klar over den store risikoen det er for mor å ta keisersnitt, men nå har de også funnet bevis på at det er en sammenheng mellom keisersnitt og økt forekomst av sykdommer blant barn. Det kan være astma og allergi, diabetes og leddgikt. En studie viser at 35,7% av alle keisersnitt i Norge var planlagte, og halvparten av disse er uten noe medisinsk grunn. Det har blitt en lavere terskel for å få innvilget planlagt keisersnitt, selv om alt ligger til rette for at du kan føde naturlig. Det er utrolig skremmende synes jeg, og samtidig veldig dumt fordi de velger bort den fantastiske opplevelsen det er å føde naturlig. 

Jeg husker at jeg gruet meg veldig til fødselen, og jeg skjønner godt at mange kanskje sliter med fødeangst. Det er en utrolig stor påkjenning for kroppen, og det er ikke akkurat til å stikke under en stol at det er utrolig smertefullt. Spørsmålet som stilles er ikke om det kommer til å gjøre vondt, men hvor vondt det kommer til å være. Det er da det er viktig å huske på at menneskekroppen er perfekt skapt for å føde. Det er faktisk helt fantastisk hva vi kan gjøre. Å bære frem et barn i ni måneder og føde det, jeg synes fortsatt at det er litt ubegripelig. Og i tillegg at kroppen selv sender ut et stoff som bedøver deg etter fødselen og som gjør at du etter hvert glemmer smerten helt. Kvinnekroppen er mirakuløs! Selvfølgelig kan det oppstå komplikasjoner ved å føde vaginalt også, men jeg vil gjerne at dere skal huske på at dere er i de tryggeste hender. 

Alle kjenner på nerver for å føde, og jeg husker godt at jeg kjente tårene trille nedover kinnet et par ganger når jeg tenkte på hva jeg kom til å måtte gå gjennom. Jeg har full forståelse for at mange kan få panikk og lete etter en utvei. Istedenfor at den utveien skal være å få innvilget planlagt keisersnitt så prøv heller å tenk på hva kan du gjøre for å håndtere disse nervene! I dag finnes det så mange hjelpemidler og metoder som kan være med på å forberede deg til en fødsel. Jeg brukte blant annet yoga og mental trening. Jeg har skrevet mer om det i dette innlegget. Vi var også på svangerskapskurs. Angst kan være utrolig tungt, det spiser deg opp innvendig. Det er viktig å søke hjelp og kunnskap, bearbeide det. Det er så mange som står klare til tjeneste! Finn ut hva som vil hjelpe deg til å kunne få en best mulig opplevelse ved å føde naturlig. 

Det er helt trygt å føde i Norge, og vi er heldige som har et så godt og sikkert helsevesen. Jeg husker stemoren min fortalte etter å ha jobbet som operasjonssykepleier i Tanzania at det var ekstremt dårlige forhold på sykehuset der, og at strømmen kunne bare plutselig gå. Vi aner virkelig ikke hvor heldige vi er! Etter å ha vært gravid og født et barn så har jeg virkelig fått øynene opp for helsevesenet, og ikke minst de fantastisk flinke jordmødrene. At de har stålkontroll på hva som skjer med et helt nytt liv inni noen andre sin kropp synes jeg de fortjener stor respekt for. Jordmoren jeg gikk til under graviditeten var verdens skjønneste. Hun fikk meg til å føle meg spesiell og sterk. Jeg følte at jeg ble satt litt på en "trone", og det var utrolig stas. Hun som var min jordmor under fødselen tror jeg at jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker at jeg likte henne med en gang jeg hilste på henne. Hun var utrolig flink og fikk meg til å føle meg trygg, og passet på at jeg hele tiden hadde kontroll på hva som skjedde. Noen ganger får jeg lyst til å sende en bukett med blomster hjem til henne fordi hun var med på å gjøre fødselen min til en så fantastisk opplevelse. Hun respekterte mine ønsker og tilpasset seg til å være den beste støttespilleren for akkurat meg. Det sies at en fødsel kan sammenlignes med det å løpe et maraton, og hun heiet meg frem som om jeg var i mitt livs kamp. En stor applaus til jordmødre og den gode jobben de gjør!

En fødsel trenger ikke nødvendigvis å være noe skremmende og farlig, men heller en stor opplevelse som gir deg den aller beste gaven du noen gang kommer til å få. Smerten glemmer du etter hvert, den blir ubetydelig. Og tenk at det er du som har fått denne skapningen til verden! Det er virkelig noe å være stolt over. Så dette innlegget er til deg som sitter med en liten skapning inni deg og kjenner at nervene spiser deg opp, og til deg som ikke tør å bli gravid i frykt av å måtte føde. Dette er en varm oppfordring til dere alle om at hvis alt tilsier det så bør du føde naturlig. Både for deg selv og for den lille. Kjenner du angsten komme så ta tak i den ved roten og søk hjelp slik at det blir den beste opplevelsen for akkurat deg. Lykke til 



LES OGSÅ: 5 TIPS TIL EN GOD FØDSEL  og  DA LINÈA OLIVIA KOM TIL VERDEN 

                

#mamma #mammablogg #fødsel 

Det ingen vet

  • 26.10.2015 - 22:20

Jeg ligger i mørket og lytter til Sindre og Linéa Olivia som sover. Mine to kjærligheter, jeg er så heldig. Tankene opptar meg, og jeg får ikke til å sove. Istedenfor lar jeg ordene rase av meg inne på notat appen på mobilen. Den er gull verdt i slike stunder som dette. 

Nå og da får jeg høre at jeg er så flink som klarer å kombinere både skole og mamma på fulltid. Jeg pleier å smile beskjedent og si at "jo takk, det går egentlig veldig fint." Og det gjør det jo som regel! Jeg lever etter regelen: Det finnes ikke problemer, bare løsninger. Og jeg har tro på at du får til alt du innstiller deg på. Men selv den mest optimistiske sjelen kan miste litt troen. Det ingen vet er at jeg vil sette meg ned og gråte, men tårene kommer ikke frem. Når fredagskvelden kommer og lille er i seng, så er jeg så trøtt at det føles som jeg kan svime av hvert sekund. Jeg går på aller siste overskudd. 

De siste to ukene har vært ekstremt intense for å si det mildt. Sindre har vært bortreist, Linéa har vært med meg på skolen, vi reiste til Nederland og jeg har hatt eksamen. Alt har egentlig gått i ett. Nå går jeg til og med på antibiotika fordi jeg har fått en infeksjon mest sannsynlig som følge av stress. Jeg er en person som bare kjører på uten å stoppe opp for å ta pauser. Jeg får liksom ikke helt roen i meg, og får dårlig samvittighet om jeg gjør noe annet enn "pliktene" mine. Å ta en powernap midt på dagen for eksempel er helt uaktuelt. Jeg lukker øynene, men istedenfor å la søvnen innta meg så begynner jeg å ramse opp i hodet ting jeg heller burde gjøre. 

For en stund siden fikk jeg høre at jeg måtte senke kravene mine, og ikke være så hard mot meg selv. Det jeg gjør er allerede godt nok. Jeg har alltid vært en perfeksjonist, men i det siste har jeg kjent på en helt ny type press. Jeg kjenner et større ansvar for å lykkes. Nå gjør jeg ikke bare dette for meg selv, men også for vår lille jente. Alt jeg gjør er for henne. Jeg tok meg selv i å skjelve ukontrollert under eksamen fordi jeg var så redd for å feile. Jeg vil gjøre dette riktig nå, og ikke måtte ta opp igjen fag senere. Det stjeler tid som jeg vil bruke på Linéa. Alt ble så mye mer virkelig og skremmende. Jeg har lenge gått og vært spent på hvordan denne høsten kom til å bli. Flere ganger har jeg sagt til meg selv at det er ingen skam å snu, men likevel føles det som det. Jeg vil så gjerne klare dette, og jeg vet at jeg blir så skuffet over meg selv om jeg ikke får det til. Det er egentlig litt trist, fordi hadde det vært en venninne så hadde jeg garantert sagt at det var bedre å prøve å feile, enn å ikke prøve i det hele tatt. Hvorfor klarer jeg ikke å gi samme råd til meg selv? 

Dette har vært en stor omveltning i livet, og noen ganger slår det meg virkelig hvor annerledes alt er nå. Jeg tror ikke det er på grunn av alderen min, fordi det er mange som får unger i 20-års alderen, men mer på grunn av hvor jeg var i livet da jeg ble gravid. Jeg var på et punkt hvor jeg egentlig ikke hadde planlagt å få barn helt enda. Jeg er student og ikke ferdig etablert, og det er kanskje derfor jeg ofte føler jeg er på en annen planet enn andre rundt meg. Det kan være vanskelig å henge med på ting rundt deg når du har en liten som tar alt fokuset og energien din. Jeg har helt andre prioriteringer enn før. Jeg kan aldri ta meg en fridag, tenke at i dag sover jeg litt lenger og dropper et par gjøremål. Gjør jeg noe som ikke står i planen så faller alle dominobrikkene en etter en i løpet av dagen. Ordet trøtt har fått en helt ny betdyning. Jeg har hatt tre jobber samtidig, men det er ingenting imot å ha en liten unge. Du blir sliten på en helt annen måte fordi du aldri klarer å koble ut. Det er ingenting som heter "frihelg" lenger. 

Jeg vet at mange klager på normene i samfunnet om at du skal helst ha utdanning, hus og bil før du får deg barn. Det trenger kanskje ikke være så bokstavelig, men jeg skjønner godt at vi har fått disse "normene". Det er helt klart det mest ideelle. Det krever utrolig mye, og du må være ekstremt strukturert og disiplinert. Å være masterstudent og mamma for en liten baby er ingen dans på roser. Det er helt klart ikke noe for alle. Noe av det tyngste må være at når Linéa sovner igjen etter sitt første måltid om morgningen så er det tid for at jeg må stå opp, jeg kan ikke legge meg under dynen og få innhente meg litt søvn jeg også. Du må være ganske streng mot deg selv og benytte de sjansene du får på morgenkvisten og sent på kvelden til å lese pensum. Det er bare slik det er, men det er ikke noe jeg vil anbefale videre. Når det er sagt så vil jeg bare si at det går mye bedre enn jeg noen gang hadde trodd. Man klarer virkelig alt man går inn for, det handler bare om vilje og innstilling. Det er jeg et levende eksempel på. 

Selv om det å være mamma er det aller beste i hele verden så må det være lov å si at du er sliten og trenger en pause. Du trenger litt tid for deg selv enten det er snakk om ti minutter i dusjen eller en tur på butikken uten barnevogn. Jeg skal bli flinkere til å ikke være så streng mot meg selv. Godta at jeg gjør kun det aller viktigste, så kan det andre vente litt på dager jeg er ekstra sliten. Verden faller ikke sammen. Det er faktisk greit å ta seg en time-out; krype opp i sofakroken med en pose med cheese doodles, strikketøyet og se fem episoder av KWTK på rad. Det er menneskelig. 

#mamma #mammablogg

Når du glemmer å være deg selv

  • 13.09.2015 - 14:49

I går gjorde jeg noe for første gang etter jeg fikk Linèa Olivia: Jeg var ute. Jeg har faktisk hverken vært ute eller drukket alkohol på nesten ett år. Nå som Linèa er tre måneder i dag (!!) mente Sindre at det var på tide jeg også fikk meg en liten frikveld. Jeg var invitert i bursdag til bestevenninnen min Silje, og hadde egentlig planer om å bare være med edru på vorshet og gå hjem når de andre skulle på byen. Jeg har vært så opptatt av at Sindre skal fortsatt ha god kontakt med kompisene sine og være med dem ut på ting, så han har vært ute noen ganger etter Linèa kom. Det gjør meg ingenting å være alene med lille gull noen kvelder slik at han kan få ha litt fri og kose seg med kompisene sine. Jeg har jo også vært med mine venninner, men jeg har med meg Linèa. Jeg er alltid "på", og har aldri noe tid bare for meg selv. Jeg har vært klar over at slik er livet mitt nå, jeg kommer alltid sist. Behovene til Linèa kommer aller først, og alt planlegges rundt henne. Og slik skal det være!

Det er så utrolig lett å glemme seg selv oppi alt. Jeg har blitt så vant til at jeg skal komme i siste rekke, at jeg kommer ikke på at jeg kanskje kan trenge litt tid for meg selv en gang iblant jeg også. Jeg har kjent litt på det at ettersom jeg går på skole så føler jeg at jeg bruker opp min "egentid" på skolen, og vil ikke være mer borte fra Linèa enn det. Jeg får så utrolig dårlig samvittighet, og det er vanskelig å presse seg selv til å gå ut en kveld når du har blitt så vant til å være hjemme med et lite gull. Men i går satte Sindre foten ned, og bestemte at jeg trengte en frikveld ute alene.  

Det føltes utrolig rart å være alene uten Linèa Olivia i flere timer. Jeg føler meg litt tom og naken, og har glemt hvordan det er å bare være meg. Ikke mamma Veronica, men bare Veronica. Jeg har blitt så vant til mamma rollen og hvordan jeg er nå, at jeg nesten ikke husker hvordan jeg skal være når jeg bare har meg selv å tenke på. På ett eller annet tidspunkt har jeg blitt hun som går på kjøpesenteret klokken ti på morningen fordi det er helt grusomt å trille barnevognen gjennom det havet av mennesker som dannes etter klokken 12 på lørdager. Jeg har bare bilder av babyen min på telefonen, og innholdet i vesken består for det meste av tytter og våtservietter. Jeg legger meg så fort Linèa har sovnet for kvelden, så å være oppe etter klokken ti i går var egentlig en opplevelse i seg selv.

Jeg gruet meg veldig mye til kvelden, samtidig som jeg var ganske spent. Jeg ga Linèa mat rett før jeg gikk, så trillet Sindre en tur når jeg hadde gått slik at hun sovnet. Jeg hadde pumpet meg masse slik at han kunne gi henne mat om hun våknet igjen. Jeg må ærlig innrømme at det var vanskelig å frigjøre seg helt, og jeg satt og tviholdt på Linèa helt frem til jeg skulle gå. Jeg sendte litt meldinger hjem i løpet av kvelden, men alt var fint og hun sov akkurat som hun pleier på den tiden. Jeg er ganske stolt over meg selv egentlig for å holde ut hele kvelden, for det var faktisk noe jeg var veldig usikker på om jeg kom til å klare. Rundt ett tiden begynte jeg å kjenne på savnet og vurderte å dra hjem. Men så slo det meg; jeg kunne enten virkelig nyte kvelden til det fulle og være der og bidra til at bestevenninnen min fikk ha en super bursdagsfeiring hele kvelden, eller jeg kunne dra hjem og se på at den lille engelen min sov til syv neste morgen. Så jeg gikk i baren og bestilte meg en energidrikk (haha), ettersom jeg ikke kunne ha noe mer alkohol på grunn av beregningen med ammingen, og så senket jeg skuldrene og koste meg resten av kvelden.

Jeg trengte denne kvelden. Fokusere på meg selv, og bare være meg. Le og danse sammen med venninner, uten å ha noe annet å tenke på. Det betyr ikke at jeg ville byttet det livet jeg har nå mot noe annet, men det er lov å innrømme at det er godt med et lite avbrekk. En gang iblant i hvert fall. Som jeg fikk brent inn i skallen i går: Jeg fortjener slike kvelder noen ganger, og det gjør meg ikke til en dårlig mor. Det er så fort gjort å miste seg selv litt, og glemme ut hvordan du skal være deg selv når du stepper ut av mamma rollen. Når jeg var gravid fikk jeg hele tiden høre: "Når mor har det bra så har barnet det bra." Denne huskeregelen glemte jeg fort ut etter at lille gull kom. For egentlig så teller den vel like mye nå, som når hun var inni magen. Jeg må ha det bra med meg selv for å kunne være en god mor for Linèa Olivia. Og det fortjener vi begge to.  

Jeg våknet i ni tiden av tidenes melkespreng. Det gjorde så vondt at jeg klarte ikke å snu meg i sengen engang. Så vondt har det ikke vært siden dagen etter vi kom hjem fra sykehuset. Da var det bare å stå opp og pumpe seg! Etter det har jeg bare kost meg med verdens skjønneste lille gull, hun prater og ler og er så utrolig blid. Akkurat nå ligger hun i vognen sin og sover, og jeg skal benytte sjansen til å jobbe med skolearbeid. Regnet trommer mot vinduet, og jeg kjenner at det er en skikkelig inne-dag. Det er litt godt 

LES OGSÅ: NAKEN

 


 

Ellers vil jeg bare si tuusen takk for alle de fine tilbakemeldingene dere legger igjen for tiden. Det setter jeg så utrolig pris på! Jeg har faktisk møtt på endel lesere i det siste, både når jeg har vært ute og handlet og på byen i går. Det er alltid så hyggelig å se ansiktene bak tallene i statistikken på bloggen, og ikke minst snakke med dem. Det gir meg så mye motivasjon til å fortsette med bloggen, å få en slags bekreftelse på at det jeg gjør er bra. Tallene på antall lesere kan ofte bli så fjernt og uvirkelig, og når jeg møter lesere personlig får jeg virkelig føle på hvor mange gode, fine mennesker jeg har i ryggen. 

Nå er det bare en uke igjen hvor det er mulig å nominere til prisutdelingen for bloggere. Jeg hadde blitt så utrolig glad for å bli nominert! Ønsker dere å nominere meg kan dere gjøre det ved å klikke på knappen nedenfor. Det hadde jeg satt veldig pris på 

 

 

VIXEN_NOMINASJON_GIF2

 

Naken

  • 25.08.2015 - 14:55





Det er noe som mangler. Jeg føler meg tom og alene. Blottet og naken, akkurat som om jeg mangler et lag med hud som skulle vært der. Det kribler i hendene, og jeg klarer liksom ikke helt å finne roen. Det er helt utrolig hvor fort jeg ble vandt til å ha deg rundt meg. Jeg tilbringer hver eneste dag med deg, og du har blitt en stor del av meg. Når du ikke er i nærheten av meg, selv om det bare er for en liten stund, så føler jeg meg helt naken.

Det er rart å tenke på at noen jeg har kjent i bare to måneder er blitt en så stor del av meg. Jeg har henne rundt meg hele tiden og tilbringer nesten hvert eneste minutt av hver eneste dag sammen med henne. Høre pusten hennes og kjenne varmen. Å ha henne i armene med hodet hvilende på brystet mitt føles liksom så rett. Når jeg er borte fra henne, selv om det kanskje bare er snakk om fem minutter inne på butikken, så får jeg en helt merkelig følelse inni meg. Jeg føler meg plutselig så altfor lett, det er noe på kroppen min som mangler. Jeg tror ingen kan riktig forstå det helt før de får barn selv. Hvis vi har har vært på besøk/hatt besøk hvor mange har fått holde henne (noe jeg synes er veldig koselig, ikke misforstå), så blir jeg sittende med henne i armene og bare lukter på hodet hennes i lang tid etterpå fordi det føles som en evighet siden jeg har hatt henne nær meg. Jeg kan våkne midt på natten og sjekke klokken; er det ikke litt lenge siden hun sovnet nå? Jeg savner henne. Vil se øynene hennes, høre koselydene. Er det ikke rart hvordan du kan savne noen som er rett ved siden av deg? Når Sindre bærer henne ut av et rom og hun sender et langt blikk etter meg får jeg lyst til å bare løpe etter dem. Bare holde litt til, kjenne varmen og den gode lukten.  

Det var tyngre enn jeg hadde trodd å dra til skolen i dag. Linèa Olivia sovnet litt før jeg gikk, og jeg måtte holde tårene tilbake idet jeg hvisket: "Vi sees snart lille venn". Selv om det bare var et par timer så føltes det veldig tungt. Jeg ringte hjem allerede i den første pausen for å høre at alt var fint (noe det selvfølgelig var). Etter det gikk det litt bedre, men jeg kjente at jeg kunne ikke komme meg fort nok inn dørene og holde henne igjen. Hun hadde sovet nesten hele tiden imens jeg var borte, og nå lå hun strålende fornøyd og smilte mot meg. Det slo meg at jeg hadde nok kjent mer på savnet enn det hun hadde. 

Du blir på en måte avhengig av den lille skapningen. Jeg tenkte alltid at det er vanskelig for de små når de drar avgårde på leirskoler osv, og foreldrene får barnefri. De savner oss sånn. Men nå har jeg skjønt at for dem så går det egentlig veldig fint, de koser seg jo og har det kjekt. Det er jeg som kommer til å slite mest. Jeg pleide å le litt av moren min som alltid spilte "Jag trodde änglarna fanns bara, bara i himmelen..." på repeat og gråt en skvett hver gang jeg var borte på tur. Nå skjønner jeg det veldig godt, og kommer nok til å sitte slik selv en dag! Hun er min datter og min aller beste venn 


 

 VIXEN_NOMINASJON_GIF2

Dette var jeg ikke forberedt på ved å bli mor

  • 11.08.2015 - 14:12

Siden innlegget mitt Dette var jeg ikke forberedt på som jeg skrev når jeg var gravid falt så godt i smak, tenkte jeg å kjøre på med en del 2! Denne gangen om ting jeg ikke var forberedt på ved å være nybakt mor.

Here we go: 

 Amming tar tid - At det kom til å bli mye amming var jeg selvfølgelig klar over, men jeg undervurderte kraftig hvor lang tid det tar! To timer kan fly forbi og alt jeg har gjort er å amme, få henne til å rape og kanskje gulpe, for deretter å amme igjen. Og så skal du gjøre dette mange ganger til dagen! Føles som du ikke har tid til noe annet, og ender opp med å gå med puppen hengende ute konstant. Dette tar heldigvis mindre tid etter hvert, men i begynnelsen fikk jeg skikkelig sjokk over hvor mye tid jeg brukte på det. Og økedager? Cancel all your plans!  

Såre bryst - Når vi snakker om amming, så ante jeg virkelig ikke at det kunne gjøre såå vondt. Å amme med melkespreng er virkelig helt grusomt. Det er så vondt at jeg blir nesten litt kvalm, og må konsentrere meg godt for å ikke rive henne av puppen igjen. Såre brystvorter er noe som kommer innimellom, men spesielt etter en økedag er det helt ekstremt. Puppene er nå off limits, og jeg kan skrike til hvis Sindre er så uheldig og kommer litt borti. 

Uforberedt på sangfronten - Du tror du husker alle de gode, gamle barnesangene fra din egen barndom og gleder deg til å bysse barnet ditt i søvn imens du synger en av dem. Det er ikke før du står der og skal synge for barnet ditt at du oppdager du ikke kan halvparten av teksten engang. Jeg kunne første vers av den vuggesangen som mamma sang for meg og endel av Trollmor, men utenom det var det kun Kaptein Sabeltann jeg kunne alt av utentat (haha). 

Babylukten er som dop - Noe av det jeg husker best fra da jeg fikk lille i armene mine for første er den gode lukten. Jeg har hørt mange si at babyer lukter så godt, og at de elsker å lukte på hodene deres, men jeg trodde virkelig ikke at det skulle være såå god lukt. Hun har fortsatt den deilige babylukten, men etter fødselen luktet det faktisk enda bedre (?!) Jeg kan ta meg selv i å tenke tilbake på den lukten og lengte etter den. Haha! Hvor sært er ikke det? 



Hvor lite du bryr deg - Undertøyet er på vrangen, håret kan ikke lenger reddes av tørrshampoo, klærne lukter gulp og du har glemt å lukke de "klaffene" du tar ned på amme bh-en. Før hadde jeg fått helt fnatt, men nå er det ofte at jeg bare ikke orker å bry meg. Jeg ser på det egentlig bare som utrolig komisk! Selvfølgelig liker jeg fortsatt best å føle meg velstelt, men let`s face it: Når jeg har en ledig stund vil jeg mye heller synke ned i sofaen i en kosedress som hadde trengt en vask og sovne til ett eller annet realityshow på TVen, enn å bruke den på å freshe meg opp så fælt.

Du får faktisk sove - Dette kan jo være veldig forskjellig, men jeg ble i hvert fall overrasket over hvor mye mer søvn jeg fikk enn det jeg hadde trodd. Jeg sover kanskje stiv som en pinne i en ubehagelig stilling fordi jeg har et lite, fornøyd nurk klistret inntil meg, men jeg får i hvert fall sove! 

 


Hverdagsluksus- Etter en 15 minutters dusj føles det ut som du har vært på spaweekend. Å spise middag som er varm eller å se en hel film uten avbrytelser er skikkelig luksus! 

Multitasking - Å holde en baby var èn ting, men å gjøre noe samtidig? Aldri! Det tenkte jeg i hvert fall før. Nå kan jeg gå med lille på armen og gjøre alt mulig samtidig. I begynnelsen når jeg skulle amme satt jeg med begge hendene klistret til hodet hennes, og anstrengte meg så mye at jeg begynte å få senebetennelse. To uker senere: Amme, se på tv, blogge og snakke i telefonen samtidig? NULL STRESS ;-) 

Savner å være gravid - Dette hadde jeg aldri trodd, men noen ganger savner jeg å være gravid. Jeg tar meg selv i å holde på magen og kjenne etter spark. Høres jo helt sprøtt ut! Men det var ganske koselig å ha gravid magen, kjenne sparkene og ha det spesielle båndet ingen andre kunne føle. Å gå i fine kjoler som viste frem magen og stråle lykke. 

Hvor fantastisk det er å bli mor - Og sist men ikke minst, så er det like fantastisk å bli mor som de sier at det er. Jeg klarte aldri å skjønne det helt før jeg ble mor selv. Den uendelige ubetingede kjærligheten du føler for det lille nurket. Det er virkelig det beste i verden! 

 Noen som kjenner seg igjen? 

STEM PÅ BLOGGEN MIN I ÅRETS VIXEN BLOG AWARDS VED Å KLIKKE HER ♥

 

Jo, graviditeten min er et mirakel

  • 11.06.2015 - 14:38

For noen dager siden leste jeg artikkelen "Graviditeten din er ikke et jævla mirakel" , og jeg ble litt sånn; okei, hva er det nå? Jeg var usikker på om jeg skulle uttale meg om det, men det brant seg så fast i hodet mitt at jeg klarer ikke å la være. 

Som jeg skrev i dette innlegget, så kommer det igjen tydelig frem at samfunnet har et behov for å sortere folk i ulike båser, ellers går det visst helt i surr. Enten så er du den selvstendige feministen som har en godt betalt jobb og trenger ikke et barn for å finne glede i livet, eller så er du en ung mor på bygda som mener at meningen med livet er å poppe ut seks unger. Lever vi ikke i 2015? I dagens moderne samfunn skjønner jeg ikke at noen fortsatt kan tenke slik. Det sitter en ung mor på bygda og overøser barnet sitt med kjærlighet og deler dette på sosiale medier. Vel, har ikke dem som bor i byen like mye kjærlighet for sine barn og deler dette vel så mye på sosiale medier som noen fra "bygda"? 

Jeg er selv en av dem som elsker å være selvstendig, finne ting i livet som gjør meg glad, uavhengig av andre mennesker. Gjøre akkurat det jeg selv ønsker, og jobbe for det jeg vil oppnå. Jeg vil påstå å si at livet mitt hadde ganske mye mening, også før jeg ble gravid. Jeg har en god familie, fantastiske venner og kjæreste som ga meg all den kjærligheten jeg trengte, og jeg var lykkelig. Dette betyr derimot ikke at livet mitt ikke får en ny mening nå som jeg selv er gravid. Det blir en helt ny type kjærlighet. Jeg skal ikke bare leve for meg selv, men også for et lite menneske til. En liten person som trenger meg mer enn jeg trenger meg selv. Det er en stor ære å få det ansvaret. Men jeg vil likevel finne andre gleder også, som gir livet mitt mening. Og jeg vil lære opp barnet mitt til det samme. 

Ja, å få barn er noe av det mest naturlige som finnes. Vi har gjort det siden tidenes morgen, og de fleste kvinner kan få barn. Likevel er et lite barn et mirakel, et nytt liv vil alltid være et mirakel. Etter å ha gått gravid i 9 måneder og lært om alt som skjer inni kroppen når et barn skapes og vokser til å bli noe som skal kunne leve på utsiden av magen, så kan jeg gjerne skrive under på at det er et mirakel. At noe så lite kan vokse til å bli noe så stort, det er helt utrolig. Det er en fantastisk facsinerende prosess, og jeg føler meg heldig som er en av dem som får oppleve det.

"En vanlig graviditet er ikke et mirakel. En adopsjon er et mirakel." Det er fantastisk at det finnes slike muligheter i dag der du kan adoptere barn. Det er beundringsverdig av dem som gjør det, og jeg hyller dem. Men jeg blir nesten litt fornærmet når noen sier at dette er mer utrolig enn å få bære frem et barn selv. Skal jeg drasse rundt på en baby i magen i mange måneder, føde den ut og ikke få lov til å føle meg like spesiell fordi jeg faktisk ble gravid på "den vanlige måten". Er det kun de ekstreme tilfellene som skal få lov til å være mirakler, og vi andre burde skamme oss fordi vi hadde det for enkelt? Å bære frem et liv er en bragd i seg selv, og burde ikke bli sett på som noe mindre utrolig. 

Det å ordne seg praktisk før man får barn kan jeg være enig i, men emosjonelt og sosialt? På hvilket punkt i livet vil det si å være emosjonelt og sosialt ordnet? Livet går i en berg-og-dal-bane hele tiden, og det er noe jeg i hvert fall vil lære mine barn, at ting er ikke alltid på topp. Hvis alt som gjelder følelser og det sosiale skal være i orden hele tiden før du får barn, så må jeg dessverre meddele at da kan du nok aldri få barn. Jeg mener det er sunt at barna får se at livet ikke bare er perfekt for foreldrene heller. Det forbereder dem bedre på fremtiden, for livet er veldig sjeldent perfekt. Men at du bør ha noe orden på livet før du får barn tror jeg alle skjønner uten at du trenger å fortelle dem det. 

Jeg sier ikke at det ikke finnes dem som får barn for å finne en mening med livet, og det er en veldig egoistisk kjærlighet. Men dette gjelder nok fåtallet. Og at dette er veldig typisk for en småbymamma som har det kjipt i 21 års alderen blir veldig gammeldags og fordomsfullt å si. Det kan like så greit være ei på 40 som vil ha ny mening med livet sitt, og bestemmer seg derfor for å skaffe seg et barn.  

Så jeg legger ved dette bildet, for jeg er en av dem som spammer andre med min egen klisjè lykke av en graviditet. Ikke fordi jeg ønsker å "mose" mitt mirakel i trynet på andre som kanskje ikke kan få barn, men fordi jeg er stolt over mitt mirakel. Selvfølgelig er det trist for dem som ikke kan få barn, det skjærer i hjertet av å tenke på det. Men skal du dempe på din egen lykke og skamme deg over den, fordi andre kanskje ikke kan oppleve akkurat det samme som deg? Ved å vise min glede over graviditeten så sier jeg ikke automatisk at du ikke kommer til å klare deg fint i livet om du ikke får barn. Jeg mener at du kan finne mye lykke i livet uten barn. Men å legge skjul på at jeg er glad for mitt barn vil jeg likevel ikke gjøre. Og hvorfor blir du egentlig provosert av andres lykke? 



Hva er deres tanker om dette? Gjerne lik og del innlegget ♥

#blogg #mamma #mammablogg #tanker #inspirasjon

Tanker om fødselen

  • 07.04.2015 - 15:32

Jeg får ofte spørsmål om jeg gruer meg til fødselen, og jeg tror at de fleste som er gravide har veldig blandede følelser rundt dette. Det vet jeg i hvert fall at jeg har! Jeg vet at det kommer til å bli en helt unik opplevelse som jeg kommer til å ta med meg resten av livet, og jeg føler det kommer til å styrke meg som person. Jeg føler meg allerede litt som en superhelt som går rundt og bærer på et annet menneske, en liten skapning som vokser inni meg. Det er egentlig helt utrolig når jeg begynner å tenke skikkelig over det. Og at fødselen skal bringe frem den lille jenta vår som vi har gledet oss så lenge til å møte og bli kjent med, det føles helt fantastisk at jeg skal få gjennomføre det! 

Selvfølgelig har jeg et par tanker i bakhodet om smerter og litt hva som kommer til å skje under fødselen. Det legges jo ut informasjon og ulike fødselshistorier over alt, men alle fødsler er forskjellige og du kan ikke bare gå utifra at det skal bli akkurat slik som du har lest om. Det er noe uforutsigbart som ikke kan planlegges helt til punkt og prikke på forhånd. Min mening er at du gjør det bare verre for deg selv ved å sitte å lese om smertefulle historier og pine deg gjennom flere episoder av fødestuen. Mange er også veldig ivrige på å fortelle sin fødehistorie til deg, men det er faktisk lov til å si ifra at du ikke ønsker å høre om alle de ekstreme detaljene. Slike ting vil jeg helst snakke om med legen eller jordmor. For hvilke historier er det som blir lagt ut på nettet som regel? Og hva er det folk synes er mest spennende å snakke om? Jo, det verste selvfølgelig. 

Jeg er fullt klar over smertene, men istedenfor å skremme meg selv enda mer når det faktisk ikke kommer til å hjelpe meg noen ting, så fokuserer jeg heller på de positive tingene som kan hjelpe til med å forberede meg i hvert fall litt på det kroppen skal gjennom. Det gjelder å finne det som fungerer for akkurat deg. Hva gjør at du føler deg litt tryggere og bedre forberedt? Hva gir deg følelsen av at du har litt bedre kontroll over kropp og sinn? 

For meg er dette hovedsakelig trening både fysisk og mentalt, og å kunne stille spørsmål og snakke åpent med legen eller jordmor om ting jeg lurer på. Jeg har tidligere snakket på bloggen om hvor viktig treningen er for meg under svangerskapet. Jeg fikk helt ny treningsmotivasjon, da jeg fikk vite at jeg var gravid. Jeg måtte tenke nytt når det gjaldt hvordan jeg skulle trene, men dette viste seg å bare gjøre det enda kjekkere. Jeg har lagt fokuset på å gå turer, svømme og gå på gravid yoga. Svømme gjør jeg to ganger i uken, mens gravid yogaen er en gruppetime som er en gang i uken. Turene varierer litt etter tid og vær egentlig. Jeg elsker å svømme, kjenne at hele kroppen jobber og styrker meg. Yogaen går både på kroppslig og mental styrke. Siden det er gravid yoga så er den spesielt rettet for en gravid kropp og mot å takle en fødsel. Det er tunge øvelser vi gjør, samtidig som det fokuseres på avspenning og pusteteknikker. Jeg er alltid utrolig trøtt og utmattet etter yogatimen.Treningen gjør at jeg holder meg i god form, føler meg sterk i kroppen og bedre rustet for en fødsel. Det gir meg en slags følelse av trygghet og kontroll.

En fødsel kan sammenlignes med en toppidrettsprestasjon, både fysisk og for mental trening. Som sagt så finnes det tusen artikler, fødselshistorier og informasjon der ute, men jeg har valgt å bruke en bok som heter En god fødsel. Den fokuserer på mental trening som skal forberede deg til fødselen. Den er veldig fint bygget opp og forklarer fødselsforløpet og alt rundt det veldig bra, hva som er dine oppgaver under fødselen og hva du skal fokusere på i de ulike fasene. Det står også om frykt og vanskelige følelser, og hvordan takle dette på best mulig måte. Det er tatt med ulike innslag av fødselshistorier, men alle er fortalt på en veldig ærlig, men positivt rettet måte. Jeg har lest mye i denne boken og dannet meg litt egne tanker rundt det som står i den. Jeg føler at den har hjulpet veldig med å få meg til å fokusere på de rette tingene, det jeg kan gjøre noe med. Alt annet er det ikke noe poeng i å fokusere på. Det er noe du må gjennom uansett, og du vet aldri 100% hvordan det kommer til å bli. Jeg velger å fokusere energien min på det jeg kan ha en viss kontroll over, istedenfor å bekymre meg unødvendig. Jeg jobber med mine oppgaver under fødselen, og hvis det skjer noe uventet så er jordmor der til å hjelpe og veilede meg videre. 

Når det kommer til smertelindring så har jeg mest tenkt på lystgass, for jeg føler det kan være det beste alternativet for meg. Men dette er jo også noe du ikke kan planlegge fullt og helt, så jeg kommer til å se an formen min veldig. Jeg vil gjøre det som er best for meg selv og ungen, og hvis jeg kommer inn og er i utrolig dårlig form og det blir en utrolig lang fødsel hvor jeg til slutt blir så sliten at jeg ikke klarer å yte mitt fulle, så blir jeg ikke skuffet om jeg velger noe mer smertelindring. Og selv om jeg håper veldig på en naturlig fødsel, så ser jeg ikke på det som et nederlag om noe uventet skjer og hun må bli tatt ut med keisersnitt. Det er ting som må bli tatt stilling til etter hvert, og min største prioritet er hva som kommer til å bli best for meg selv og ungen. 

Sindre skal selvfølgelig være med under fødselen, og jeg synes det er fint å snakke litt om på forhånd hvilke tanker vi har rundt fødselen. Det kan være skremmende å se noen du er så glad i ha det vondt, uten helt å vite hva du kan gjøre for dem. Jeg synes det er viktig å gi beskjed om hva jeg trenger under fødselen, alt i fra hvor jeg helst vil bli holdt/tatt på (jeg takler ikke å bli tatt i ansiktet når jeg har vondt, for eksempel) til setninger som gir meg ekstra motivasjon og kanskje bilder jeg vil visualisere for å hente styrke. Slik kan han være best mulig støtte for meg, og føler seg kanskje som mer en del av fødselen. Vi er et team som skal jobbe oss gjennom dette sammen!    

Ugress blir til blomster

  • 05.10.2014 - 20:34

Det er en god stund siden jeg skrev et litt dypere innlegg, men tenker på å begynne litt med det igjen hvis det er noe som faller i smak? Jeg elsker i hvert fall å lese litt mer personlige innlegg på andre blogger. Dette som jeg skriver om i dag er noe jeg har tenkt på en del, og som jeg og noen venninner snakket om her om dagen. 

 


 

Nå som vi begynner å vokse til og strekker oss i ulike retninger, så er det veldig gøy å se hvor alle har endt opp eller er på vei mot. Jeg husker godt da jeg var mindre, og de typiske populære "lederne" og mobberne rulte skolen. De styrte alt og det virket som de hadde det perfekte livet, og jeg var sikker på at det var de som kom til å ha det best i fremtiden. Jeg har alltid hatt masse venner og heldigvis ikke blitt alvorlig mobbet over lengre tid, men nok til at jeg kjenner det stikker i magen av å tenke på det den dag i dag. Men jeg har aldri vært en typisk "leder" heller, og til tider vært utrolig usikker på meg selv. Jeg gjorde det livsviktig at alle var fornøyde med meg og ville ha meg som venn, til og med dem som egentlig ikke var noe særlig snille mot meg i det hele tatt. Det endte opp med at jeg ble tatt for gitt, fordi de kunne regne med at jeg alltid var der uansett. Jeg kunne sitte hjemme i timesvis og vente fordi en venninne hadde lovet å være med meg og jeg ville ikke gå til noen andre imens for da "brøt" jeg jo den avtalen. Jeg tenkte aldri to ganger på om jeg skulle bytte bort alle de beste pokemon kortene mine hvis en venn hadde lyst på dem. Og jeg stod gjerne sulten hele lunsj friminuttet og holdt vakt mens noen venninner sminket seg på doen. Jeg så på dem som sterke og selvstendige som hadde kontroll på alt i livet, og jeg følte meg som en usikker liten mus i forhold. Det jeg har skjønt i etterkant er at de hadde kanskje sterke personligheter, men selvstendige var de i hvert fall ikke. De trengte sånne som meg, uten oss var de ingenting. 

Jeg har hatt dager der jeg ikke ville gå på skolen på grunn av enkelte personer som mobbet meg. Enten det var ei i klassen som gjorde narr av klærne og hårbøylen min, eller en gutt som alltid fulgte etter meg på skoleveien hjem og snøvasket meg på vinterstid, så ble jeg livredd disse personene. Jeg tok omveier hjem fra skolen, og prøvde å få mamma til å tro på at jeg var syk slik at jeg slapp å gå på skolen. Det var helt uaktuelt å si ifra til lærerne om dette, for det kom bare til å gjøre det enda verre. Da hadde de enda en grunn til å mobbe; jeg var en som sladret. I mine øyne var mobberne det skumleste i verden, og de måtte jo være såå sikre på seg selv i og med at de turte å si sterke kommentarer om andre og bruke vold til å snøvaske andre. Jeg skjønner nå at jeg kunne ikke tatt mer feil. Det var mer en beskyttelsesmekanisme, angrep er det beste forsvar, er det ikke det de sier? Kanskje var jenta i klassen som alltid hadde noe stygt å si om klærne mine misfornøyd med sine egne, og heller sjalu på meg? Gutten som gikk fire trinn over meg brydde seg om å snøvaske meg og sykle etter meg fordi han selv ble mobbet av noen på sin egen alder, og en liten jente var lett å ta og gjorde at han virket mer tøff. 

Til og med på videregående opplevde jeg å bli utestengt, og der og da føltes det virkelig som verdens undergang, selv om jeg var såpass stor! Jeg kommer aldri til å glemme den dagen det var skikkelig stygt vær, snødde og blåste som bare det. Det var friminutt og jeg orket ikke tanken på å sitte alene i kantinen, så jeg tenkte at hvis jeg brukte litt ekstra tid på butikken og spiste på veien tilbake så slapp jeg ydmykelsen av å sitte alene. Jeg valgte meg ut den butikken som lå lengst borte. Det var uaktuelt å gå på den nærmeste butikken, hvor alle de andre på skolen gikk. Da ville de jo se at jeg gikk alene! Så jeg plugget i headsettet, trasket ut i snøværet og brukte hele friminuttet på å gå til butikken, vurdere de få matvalgene unødvendig lenge, og gå tilbake med slepende skritt slik at jeg var tilbake på skolen akkurat når timen begynte igjen. Jeg får fortsatt en klump i magen av å tenke på det. Jeg var så "stor", men likevel lot jeg meg styre av en liten gjeng og gjorde noe så tåpelig bare for å slippe å bli sett alene på butikken i friminuttet? Jeg skjemmes nesten av meg selv. 

Jeg har funnet ut at alle vokser opp etter hvert, det viste seg at jeg ble en jordnær, selvstendig jente med gode verdier og en alle tiders venn. Jeg har allerede opplevd så mye i livet mitt, og alt har jeg jobbet for selv. Livet mitt handler ikke lenger om å gjøre alle andre fornøyd, men å gjøre meg selv fornøyd. Jeg vet hvor god venn jeg er, og hvor stor verdi det er i vennskapet mitt. Er det noen som tar det for gitt, så bruker jeg ikke mer krefter på å beholde dem i livet mitt. Jeg vet hvor grensen min går, og hvilke type personer jeg ønsker å ha i livet mitt. Ugress kan blomstre, så selv om du ikke var den mest populære jenta eller gutten i ungdomstiden så spiller det ingen rolle senere. Absolutt ingen kommer til å bry seg om du var lederen for hele sjette klasse, eller om du var jenta som satt alene på bakerste rad og spiste lunsjen din på do i friminuttet. Av erfaring så er det faktisk dem som opplevde litt motgang, som har endt opp best. Jenta som var "the queen bee" i niende klasse hadde kanskje sin storhetstid akkurat da, og skjønner ingenting når alle hennes minions er spredt for alle vinder og ikke tilgjengelig for å gjøre livet hennes lettere hele tiden. Plutselig må hun stå på egne bein, og følgerne hun en gang hadde har lært det for lenge siden, selv om de kanskje ikke helt var klar over det på den tiden. Mobberen som skremte deg i fjerde klasse og levde av å terrorisere andre sine liv, sitter kanskje hjemme uten jobb og uten venner. Ingen liker vel mennesker som snakker stygt og nedlatende til dem? Det får deg ingen vei. Dette var kanskje litt å sette det på spissen, men dere skjønner poenget mitt. Om noen ikke er interressert i å være med meg nå, så tenker jeg bare at det er deres tap. Jeg vet med meg selv at jeg er en kjekk person å være rundt, og jeg har en kjempefin jentegjeng som vet å sette pris på meg. Nå gjør det meg ingenting om jeg sitter alene i kantinen på UiS og spiser. Jeg må ikke absolutt følge venninnene mine på do bare for å slippe å gå alene. Jeg er mer sikker på meg selv, og det er en veldig god følelse. Nå er jeg faktisk glad for at jeg har måttet møte litt motgang, og ikke var lederen i gjengen hele tiden. Det har gjort at jeg har kommet mye lenger enn dem. 

Om dere opplever å bli mobbet eller er den typiske gråmusen i gjengen som blir bosset rundt av venninnene, så tenk at en dag så ligger du laangt foran dem. Denne korte perioden er dere storhetstid, de når toppen i en alder av femten år, mens du har et langt liv foran deg til å skape din egen storhetstid. Deres er over før din har begynt, og det er jo når du blir eldre at den virkelige moroa begynner! Så ikke fortvil om munnen din er full av togskinner, et par store briller dekker halve ansiktet og moren din nekter deg å begynne med sminke enda. Reguleringen blir til et hvitt colgatesmil, brillene erstattes med linser og huden din er frisk og glødende fordi du ikke har slitt den ut med sminke. De jentene som bleiket håret sitt hvitt og gikk med fem lag H&M bronzing pudder har bare noen få slitte tupper igjen og allerede begynt å få rynker. Jeg ville mye heller begynt som ugress og blomstret, enn å gått den andre veien. Og nå tenker jeg ikke bare utseendemessig. Jeg vil faktisk takke alle som har vært så tøffe mot meg, det har fått meg hit jeg er i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Så stå på små larver - en dag er dere sommerfugler ♥ Jeg heier på dere! 



Slenger med et bilde av en veldig ung Veronica, hihi! 

 

 

Nattens tanker

  • 02.10.2013 - 03:03

 

Det er om natten jeg er mest kreativ. Dagene er for hektiske til at tankene får nok spillerom til å flyte fritt. Når jeg kryper under dynen, børster av meg dagens hendelser og senker skuldrene kommer alle bildene og tankene som har ligget i underbevissheten min smygende frem. Jeg vrir meg frem og tilbake i sengen, drømmeland vil ikke innhente meg før jeg har latt alt det som jeg bærer inne strømme ut og få leve. Fly fritt og utfolde seg, ikke være lenket fast til et sted gjemt dypt inne i meg. Jeg er en drømmer, det har jeg alltid vært. Det er ofte jeg tar meg selv i å stirrer ut av vinduet, helt oppslukt i noe helt annet enn virkeligheten rundt meg. Det er så mye jeg vil gjøre, oppnå og gjennomføre. Mål jeg vil sette meg, men tør ikke helt for jeg blir så skuffet hvis jeg ikke lykkes. Steder jeg vil besøke, planlegge alt jeg vil se. Ting jeg vil gjøre, for meg selv og for andre. Om natten er det lov å drømme høyt, strekke seg etter stjernene. Nattens mørke skjuler hemmelighetene mine, bare månen kan høre dem hvis hun lytter ekstra godt. Sannheten er at fremtiden skremmer meg, presset jeg legger på meg selv og alle kravene jeg stiller. Noen ganger føles det som jeg svømmer helt alene på et åpent hav, med hodet såvidt over overflaten. Men på en eller annen måte så klarer jeg alltid å komme meg i havn. Jeg har et trygt sted å komme til, et anker som drar meg i havn. Utålmodigheten kribler i meg, sprer seg i kroppen som en varm glød og strekker seg helt ut i fingertuppene. Jeg vil ut, nå. Ut og se, føle, lukte, smake og oppleve. Ta sjanser, før redselen innhenter meg. Om natten kommer den nakne sannheten frem, sårbarheten. Jeg kan ikke lenger gjemme meg bak et stengsel av lover og regler, mitt beskyttelsesnett. Månen ser hvem jeg er og hva jeg ønsker, og for et lite øyeblikk har jeg tro på at jeg klarer å oppnå det jeg brenner sånn etter. Men idet den dype, mørkeblå fargen sakte svinner hen, og himmelen blir rispet opp av lyserosa skystriper, falmer drømmene sakte hen i takt med stjernene. Lenkene låses igjen, og jeg er fanget i mitt eget fengsel. Øynene glir igjen og jeg lar virkeligheten slippe taket, drømmeland kan ta meg imot nå, for i hvert fall der kan drømmene mine få være sanne, selv om det bare er for et par minutter. 

 

 

 

The little things

  • 27.09.2013 - 10:12

 

Det er så mange fine små øyeblikk, hendelser, gjennom en helt vanlig dag som ofte blir glemt bort, eller ikke satt nok pris på. Dagene flyr så fort forbi at det er fullt forståelig å ikke legge så godt merke til det, eller ta det som en selvfølge. Noen ganger stopper jeg opp og tenker gjennom alle de fine stundene gjennom dagen min. Det kan være å våkne opp med favoritt personen min sovende ved siden av meg, stelle meg på badet mens min kjære lager frokost til oss. Sitte på bussen og lytte til en fin sang, mens solen skinner gjennom skylaget og byen utenfor vinduet mitt begynner å våkne til live. En søt og omtenksom melding akkurat når jeg trengte den mest, fordi noen der ute har meg i tankene sine. Fornøyde kunder og kollegaer som legger merke til innsatsen min, og jeg føler meg verdsatt. Unne meg selv en ekstra god lunsj, bare fordi jeg følte jeg fortjente det. Snakke og le med en god venninne, dele hemmeligheter og kjekke minner, føle det gode båndet et vennskap gir. De rolige, gode stundene når jeg kommer hjem etter en lang dag, og kan krype opp i mitt faste hjørne av sofaen med en varm kopp med te og favoritt serien. Turer i høstmørket, tørt løv som knaser fint under skoene mine. Sovne til kyss og gode ord som blir hvisket i øret. Det er disse små tingene som gjør dagen min komplett. Jeg glemmer kanskje ofte ut å sette ekstra pris på dem, men når jeg tenker over det så føler jeg meg veldig heldig.

 

 

Nå sitter jeg i sengen med macen på fanget og S fortsatt sovende ved siden av meg. Jeg har snudd meg utallige ganger i dynen og nytt at jeg ikke har en vekkerklokke som skal ringe i dag, tatt min vanlige runde på sosiale medier, sjekket horoskopet (haha, avhengig),  og skal straks stå opp og starte dagen. Selv om jeg har fri på dagen i dag så er det en del som må bli gjort, jeg må ut og gjøre noen ærend, pakke, og så er det jobb senere på Kremmerhuset før jeg avslutter kvelden med middag med jentene. En travel fin dag, akkurat slik jeg liker det. Håper dere får en fin start på helgen, klem♥  

 

 

Svar på spørsmålsrunden

  • 14.08.2013 - 01:11

Hvorfor begynte du å blogge? Jeg har alltid vært glad i å skrive og være kreativ, så bloggen er et sted jeg kan få uttrykke dette. Jeg er også veldig glad i mote, klær og trening, og liker å dele dette med andre som har samme interesse. Når jeg drar til New York vil også bloggen bli et sted hvor de her hjemme kan lese om hvordan jeg har det. Synes det er fint å ha en slags "dagbok" jeg kan se tilbake i.

Hva driver du med på fritiden?  Jeg elsker å trene, enten på treningsstudio eller gå tur ute i fjellet. Jeg er også veldig glad i å lese og fotografere. Jeg har en utrolig fin venninnegjeng, og vi gjør mye gøy sammen som filmkvelder, roadtrips, har jentevorsh, går turer osv. Jeg tilbringer også mye tid sammen med kjæresten og går på kjekke dater, har filmkvelder, går tur, reiser osv.  

Jobber du eller går på skole? Dette året skal jeg kun jobbe fremover til jeg reiser for å gå på skole i New York etter jul. Jeg jobber på Kremmerhuset i byen, men skal søke en til jobb. 

Tips til nettbutikker? Jeg handler ikke så mye på internett, men jeg har veldig god erfaring med Nelly og Blush. På Nelly har de utrolig masse fine klær, og de har veldig kort leveringstid. På Blush kan jeg finne sminke til en mye billigere penge enn det koster her hjemme i butikken. Av undertøy og bikinier så foretrekker jeg Victoria`s Secret, har skrevet et innlegg om det her. 





Favoritt blogg: Min kjære bestevenninne Maren Vik, er så utrolig glad i og stolt over den jenta der! Fantastisk er hun♥

Er det mye å gjøre i Stavanger? Vil ikke si at det er så mye mer å gjøre her enn i andre byer. Vi går på senteret, kjører turer, går på kino, har vorsh og drar ut på byen. Det eneste jeg savner er at det kunne vært litt flere store konserter her, istedenfor at du må dra helt til Oslo hver gang det er en konsert du vil få med deg.

Ti ting du vil gjøre før du dør? Jeg har en ganske lang bucket list, kribler av å oppleve verden. Jeg kan skrive de jeg har gjort: Gått på den kinesiske mur, svømt med delfiner, sett pyramidene i Egypt, vært på safari i Afrika, blitt forelsket, nakenbadet, surfet i middelhavet osv. 



Hvordan ville du beskrevet deg selv med tre ord? Positiv, omsorgsfull og perfeksjonist.

Kan du fortelle om dine nærmeste venninner? Jeg har en kjempefin venninnegjeng, verdens mest solide og støttende personer. Er så glad for at jeg har en så trygg og god vennekrets. Gode venner har så mye å si, og jeg vet at jeg alltid har noen som vil være der for meg. De er noen av de personene jeg koser meg mest med i hele verden, ler alltid til jeg får vondt i magen når jeg er sammen med dem. Min aller aller beste venn er Bettina som jeg har kjent siden jeg var 2 år, vi er som søstre♥ 



Du er så flink til å skrive, hvorfor ikke bli forfatter? Tuusen hjertelig takk for det! Det blir jeg utrolig glad for å høre! Såklart hadde drømmen vært å kunne leve av å skrive, men det er dessverre veldig vanskelig. Derfor må jeg nok ha en annen jobb, men kanskje en vakker dag, hvem vet. 

Hva pleier du å finne på med vennene dine? Vi kan sitte og snakke og le om alt og ingenting, dra på roadtrips og oppdage nye steder, gå på shopping eller kino, og i helgene har vi de kjekkeste jentevorshene og drar ut på byen. 

Hvordan møttes du og typen din? Vi møttes gjennom felles venner på en fest, og etter det begynte vi å snakke sammen nesten hver dag. Så var vi mye med hverandre og fikk fort veldig god kjemi. Vi begynte å holde på rett før jeg ble russ, så det var et veldig dårlig tidspunkt egentlig med tanke på tid, men han var en engel og kjørte meg rundt på russekroer og fikk meg trygt hjem. Nå har vi vært sammen i over tre måneder og jeg er veldig lykkelig. Utrolig glad for at jeg har Sindre, han er den beste. Alle fortjener å ha en slik person i livet sitt. 



Hva skal du studere i NYC? Jeg skal studere Fashion management, entrepreneurship & buisness english! 




Hva er din favoritt butikk, sminke, dyr, ferie og tv program? 

Butikk: Zara og Vanessa. 

Sminke: Dior 

Dyr: Delfin, hund og løve. 

Ferie: Garantert turen til Afrika! 

Tv program: Gossip Girl og Pretty little liars

Hvilket kamera bruker du, eventuelt objektiv? Canon 550D, 55 mm objektiv. 

Har du tips til bra pudder? Jeg tenkte å lage et eget innlegg om dette som kommer ganske snart. Men noen tips er i hvert fall Dior, bareminerales og too faced sitt sjokoladepudder. 

Hva har du gjort i sommer? I sommer har jeg vært i Malaga med pappa og di, Lillehammer med kjæresten og Kristiansand med venninnene. Ellers har jeg kost meg hjemme med grilling, Gladmaten, og koselige sommerkvelder med mine nærmeste.




Noe dere lurer på til neste gang? 

Det siste stikket

  • 12.03.2013 - 23:07

Når du blir tatovert så er det en nål som stikker gjennom huden din flere tusen stikk i sekundet. Slik føles det. Som om noe stikker meg, tusen ganger i sekundet. Skjærer gjennom huden på leting etter det som overflaten skjuler. I begynnelsen er det ikke så vondt, kan såvidt føle det, eller i hvert fall klarer jeg å distansere smerten en stund. Men etter hvert skjærer den dypere, kutter gjennom lag på lag av murer. Den er fryktløs, går aldri tom for krefter. Den har sitt mål, og gir seg ikke før den treffer. Det siste stikket er ment for hjertet, og når bloddråpene sildrer nedover den nakne huden er det ingenting mer igjen. Jeg er naken og tom. 

Foto: Maren♥

All our problems are as nothing to the sun

  • 26.02.2013 - 15:29

Det gir en følelse av kontroll. Den eneste tingen du kan bestemme over. Det eneste i livet som er trygt og forutsigbart. Uten den makten så er du ingenting. En ballerina på vaklende ben. Det er ikke noe andre kan legge merke til, for det ligger så dypt inne som det er mulig å komme. Symptomene er nesten usynlige, i hvert fall for deg selv. Det er ikke noe du kan fjerne ved en operasjon, medisiner eller samtaler. Det er en del av deg. En del som vokses større, sprer giften sin ut ved hvert hjerteslag. Finnes det en motgift? Du selv er motgiften, men hvordan kan du være motgiften mot noe som er en del av deg? Du dras mellom to krefter, begge like sterke. Du gjemmer deg i skyggenes dal, for det finnes ikke noe du kan gjøre. Det har tatt alle kreftene du har og etterlatt et blekt, hjelpesløst og forsvarsløst skjelett. En skygge av deg selv. I skyggenes dal ligger et dypt tjern, du søker etter svaret; er det gjemt på bunnen som en edel skatt? Det bølger svakt på overflaten av det glassklare tjernet, og du får et glimt av speilbildet ditt. Et par utstående øyne med lilleblå ringer under seg. Vippene er bare et tynt slør, nesten som et edderkoppnett. Et grått hav omringer en ravnsvart, glinsende perle. Det er lenge siden det var noe glød i dem. Flammen har sloknet, bare asken ligger igjen.

Et par solstråler begynner å klatre over toppen av dalen, som fanger klatrende over fengselsmuren. De slippes løs og glir nedover bakken, gir farge og liv til alt de kommer over. Det er da det slår deg; uansett hva du går gjennom, uansett hva du opplever, så vil solen fortsette å stige mot himmelen hver eneste dag. Makten i de varme strålene er uendelig og evig. Et par solstriper klenger seg til kroppen din, og du kjenner kreftene trenge seg gjennom huden din og varme blodet ditt. På skrøpelige, vaklende skjelettben reiser du deg. Med en hånd skyggende over øynene løfter du takknemlig blikket opp mot den brennende solen som nå har kommet til syne på den lyseblå himmelen. Alt er opp til deg nå. Du står alene. 

 




 

It`s hard to be angry when one has seen the sun rise. Because it makes us feel so small and insignificant. It has been rising forever and will rise forever no matter what we do or not do. All our problems are as nothing to the sun. 

From me to you

  • 03.02.2013 - 18:55

Blogging kan ofte virke utrolig overfladisk og materialistisk. For noen legger dette et veldig hardt press både på dem som leser bloggen, og den personen som står bak. Til tross for at jeg legger ut bilder av antrekk osv så er ikke dette for jeg ønsker å legge opp en liste om hvordan folk som er innom og leser skal kle seg. Jeg ønsker å inspirere, ikke bare i klesveien, men gjerne også innenfor trening, mat, interiør og positiv tenking. Inspirere andre til å respektere seg selv og være glad i seg selv. Det finnes ikke noe viktigere enn det. Det er deg selv du skal leve med resten av livet, og noe jeg har lært dette siste halvåret er hvor viktig det er å kjenne seg selv godt og tenke positivt. Selv om ikke alt er bra hele tiden, for alle har dårlige dager, så vil jeg holde bloggen mest mulig positivt vinklet fordi det finnes så utrolig mye man kan være glad for. Jeg velger å være glad fordi jeg kan.

Jeg ønsker at dem som leser bloggen min skal få en slags god følelse med seg selv og får lyst til å være gode mot seg selv. Så når jeg poster antrekksbilder så er det fordi jeg vil oppfordre andre til å kle seg akkurat slik de ønsker, og ikke være redde for hva andre synes. Om du vil gå i en neongul skjorte og et stripete skjørt, hvorfor ikke? Synes du det er kult og det får deg til å føle deg bra, så gjør det! Andres meninger er ingenting mot den følelsen av å føle seg fin, bra og spesiell kun fordi du er deg selv fullt ut. Skriver jeg om mat og trening så er ikke dette et slankepress, men fordi jeg vet hvor utrolig viktig det er å passe på kroppen og helsen sin. Når kroppen har det bra, så fungerer også resten så utrolig mye bedre. Vi er alle verdifulle skapninger, og vi er verdt å ta godt vare på! Dere har nok også latt merke til at jeg poster endel bilder av kveldene mine med magasiner og noe godt å drikke osv. Det er slike ting jeg elsker å gjøre på slutten av dagen som en slags belønning til meg selv, og jeg håper at når dere ser slike bilder så får dere lyst til å lene dere tilbake dere også, og gjøre noe avslappende som dere liker. Det synes jeg dere alle fortjener. 

Det er slik med mediumer som for eksempel blogging at vi har sjansen til å fremstille oss selv slik vi ønsker, og skaper et slags inntrykk som andre dømmer oss utifra. Jeg vil at dere skal huske at jeg også bare er et menneske med mange feil og dårlige dager, men jeg vil dele mest mulig glede med dere så dere får en slags "good-feeling" av å lese bloggen min. Dere gir meg så mye bare ved å være så herlige mot meg, så det er dette jeg ønsker å gi tilbake. 

 





Jeg setter pris på dere, hver eneste en og synes dere er alle herlige på hver deres måte ♥ 

Gledefangeren

  • 30.01.2013 - 19:05

Jeg bærer med meg en beskytter, en gledesfanger. Det triste, vonde og negative blir fanget opp av sterke, usynlige tråder. Stråler av lyse, gode ting siver lett gjennom og sprer ut sin varme. Det føles godt, og trygt. For i motsetning til alt det positive, er det vonde bare et par mørke støvkorn. Så jeg tar til meg de gode strålene og holder fast på dem, lar dem vokse i meg å gjøre meg sterk. Jeg står igjen med en følelse av glede, og det er det ingen som får ta fra meg.

 

Hvordan har dere det fininger?  Jeg har det så utrolig herlig akkurat nå, ikke fordi det har skjedd noe spesielt, men har bare en følelse av at livet smiler for tiden. Jeg gleder meg over de små tingene og nyter hver eneste dag. Vi er i en tid hvor det er vanskelig å finne seg selv. Det er så mange hinder på veien som kan ødelegge for oss, men bare hvis vi lar det gjøre det. Vi kan falle, men hvis vi ikke reiser oss igjen så var hele fallet bortkastet. Det vil alltid være noen som vil prøve å ødelegge for oss, dra oss ned og få oss til å tro at vi er dårligere enn det vi egentlig er. Ofte kan den personen være oss selv. Det er viktig å finne ut hvem du er; hva du liker, hva du er god til, hva er dine svake sider, hva står du for? Å kjenne seg selv ut og inn er den beste følelsen, være trygg på hvem du er. Alle er fantastiske på sine måter, og det er så godt å stå på sine egne to ben og faktisk kjenne at di er godt plantet i bakken, uten å vakle. Det handler om å fokusere på det som gjør deg glad, og ikke bekymre deg for alt annet. Som sagt er de negative tingene bare noen små støvkorn i forhold til alt det gode som det går an å se på, og det er når du finner de gode tingene og setter pris på dem at du klarer å nyte livet fullt ut. Tenk den følelsen. 

 

 

Nå har jeg nettop kommet hjem fra en super koselig sushi date med Maren. Vi feiret at hun er finalist som årets fotoblogger på vixen (wuhuu!). Det var en stund siden vi hadde hatt slik kvalitetstid sammen så det var veldig gøy. Satt og snakket i et par timer, tiden fløy avgårde. Er så glad i den jenta der ♥ 

 

Har dere gjort noe fint i dag ? 

De perfekte ballettskoene

  • 18.01.2013 - 08:57

 

Hun går på ustødige, vaklende ben over den kalde parketten i de lyserosa spisstå - skoene. Ryggen presses opp i en rett holdning, og armene peker stivt ut fra kroppen hennes. Skjørtet danser rundt hoftene i en faretruende bølge, klar til å følge med henne i fallet. Hvert skritt er en kraftanstrengelse, og knærne skjelver under henne, dels på grunn av styrken som kreves - dels på grunn av frykten. Listen går over og over igjen gjennom hodet hennes; er hodet hevet, holder hun armene stivt nok, er ryggen strak, beveger hun hendene elegant, er beina samlet? Hun danser mot perfeksjon, ikke mot glede. Ikke èn gang lar hun blikket møte speilene som omringer salen, hun er blind for sannheten. 

 

Å ta verdens største berg - og - dal bane i høyhælte sko

  • 13.05.2012 - 14:57

Vi er fanget i midten av en berg - og ? dal bane tur, usikker på hvor den vil ta oss. Det er mange langsomme oppoverbakker du tror du aldri vil se toppen av, skarpe svinger og uventede ting som ligger rundt et hjørne. Bratte nedoverbakker vil ta fra oss pusten og skape en ubehagelig følelse dypt nede i bunnen av magen, og den eneste muligheten vi har er å klamre oss fast og sitte med tanken om hvorfor i alle dager vi hoppet på denne turen?

På vaklende ben tar vi våre steg på veien kalt Livet, enten det er i høye, stolte Jeffrey Campbell`s  eller i slitte, gamle tennissko. Vi kan ikke alltid velge hvilke sidegater vi må gjennom for å nå målene våre, men det er når vi tar blikket bort fra de små detaljene som vesker og smykker og fokuserer på finalekjolen istedenfor at vi har en mulighet til å nå drømmene våre.

Som dere sikkert vet er veier fulle av svinger, rundkjøringer og skilter som vil lede deg i riktig retning eller få deg til å sakke ned farten eller øke den. Det kan også oppstå uvær som vil gjøre det vanskeligere å kjøre og å holde seg på veien. Livet er ingen unntak. Ingenting kan gå strake veien frem hele tiden og det vil komme svinger som vil kaste oss frem og tilbake og rundkjøringer som vil tvinge oss til å snu slik at vi ender opp der vi begynte i begynnelsen. Skilter vil lede oss i den retningen vi tror er riktig, men kanskje oppdager vi at det var helt feil vei å ta. Noen ganger blir vi tvunget til å rase i full fart fremover, og andre ganger må vi bremse ned. Solstråler skinner ned på oss og maler verden lys og i sterke farger, mens andre ganger kan mørke skyer gli frem og gjøre veien våt og glatt og vanskelig å holde seg på. Av og til er det plass til flere på veien og noen velger å reise gjennom den sammen, andre ganger er det en enveis gate du er nødt til å dra gjennom helt alene.

Verden er full av opplevelser og muligheter, men bundet til dette kommer et bånd av krav og forventninger. Vi blir kledd i sko som er alt for store, kjoler som ikke passer og accessories som ikke matcher. De glitrende gullskoene i butikkvinduet er kanskje ikke så skinnende når du har tatt dem med hjem, og du finner ut at kjolen du først syntes var så vakker, ikke er helt deg likevel. I dette evige kaoset av følelser, plikter, forventinger, drømmer og håp lærer vi oss overlevelsesmekanismer. Siden vi ikke lever i en super ? agent film med laser leppestifter og spionbriller, må vi overleve ved å ta på oss masker, knytte skoene ekstra godt på beina og være forberedt på å møte hva enn som blir kastet mot oss. Som sagt er verden full av opplevelser og muligheter, noen vil lære oss tunge lekser og etterlate oss med følelsen av at vi har mislyktes og ønsket om å kunne løpe tilbake veien vi kom fra. Det er de små, gode opplevelsene og mulighetene som leder oss i riktig retning som holder håpet oppe. Håpet om at vi kommer levende gjennom denne kaotiske, voldsomme stormen.

Det kan være skummelt å bli satt i et par  høyhælte sko og skal gå gjennom en snurrende tornado. Du kommer garantert til å falle, noen ganger bare snuble litt, mens andre falle med hodet først rett i bakken. Det vil bli etterlatt merker både utvendig og innvendig for livet, men til slutt vil du klare å gå rett gjennom stormen med hodet hevet og ikke så mye som å synke litt ned i kneene engang. 

 

By Veronica♥

sårbarhet

  • 11.05.2012 - 23:51

Jeg hadde en ganske tung start på fredagen. En time inne på et hvitt rom ble det mye tårer og følelser. Ordene jeg ikke ville høre og har utsatt lenge å møte ble sagt. Jeg følte meg naken, sårbar og svak. En smerte skarp som en kniv gnaget i hodet mitt, og jeg kjente kreftene mine bli tappet ut i takt med hjerterytmen. De hvite veggene kom nærmere og all pusten ble presset ut av meg. Det var en skygge av meg selv som gikk ut og møtte den kalde virkeligheten utenfor igjen. Jeg så speilbildet av meg selv i et bilvindu og det slitne uttrykket fra et halvt år tidligere kom til syne i ansiktet mitt. Jeg må ta vare på meg selv og kroppen min hvis jeg skal klare å holde meg helt frisk og ikke få så mange nedturer, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok. 

Senere møtte jeg mine nærmeste venninner. Det var godt å komme bort fra tankene som hele tiden hvisker meg i øret. La latter og gode ord overdøve bekymring og angst. Det er noe av den viktigste støtten jeg har. 

Nå ligger jeg godt under dynen i sengen og lytter til vinden som blåser utenfor. Det er litt trygt og godt å ligge her i skjul og gjemme seg litt bort fra det som skjer utenfor. Jeg vil ligge her en stund til, jeg er ikke helt klar til å møte det enda, men snart blir jeg tvunget til det. Men inntil da skal jeg drømme meg bort så mye jeg klarer.

Kortet som står på nattbordet mitt♥

Stem på dette blogginnlegget

- Veronica♥

du kan ikke styre vinden, men du kan justere seilene

  • 24.04.2012 - 23:17

Noen ganger føles det ut som om jeg svømmer i et dypt, dypt hav og klarer såvidt å holde hodet over overflaten for å ikke å drukne. Det er så mye å holde styr på, så mye som må gjøres perfekt. Når jeg holder kontrollen på en ting så er det noe annet som glipper mellom fingrene mine. Jeg prøver å gjøre alle fornøyde på alle områder, men har innsett at det ikke går. I morgen begynner prøveeksamen i media og jeg gruer meg utrolig mye. Jeg er så sliten og trøtt og har mest lyst til å ligge inne, men det konstante presset drar meg opp hver morgen. Jeg har begynt å trene skikkelig nå, men er så redd for at jeg ikke tåler det og skal miste kreftene igjen. 

Jeg prøver hele tiden å gjøre alle fornøyd, er så redd for å ikke være god nok. Men gjør det meg lykkelig? Jeg setter et veldig stort press på meg selv og glemmer noen ganger at det er lov at jeg gjør feil og det er lov at jeg finner på mange kjekke ting og legger vekk litt til side alle plikter og bekymringer. Man lager sin egen lykke, og livet handler om å gjøre ting man elsker å drive med! Ingen kan ta fra deg troen på at du kan komme langt og nå alle målene du setter deg, så hold fast på den for tro er det viktigste du kan ta med deg i livet! 

Det som kanskje er verst er å være så usikker på seg selv. Ikke bare i skole og jobb, men også blant venner og med kjæresten. Selv om jeg har hatt dem lenge så er jeg alltid redd for å ikke være kjekk nok eller bra nok venninne. Jeg er en utrolig følsom person og veldig avhengig av de personene som står meg nær for å være lykkelig. Jeg klarer ikke å krangle med folk, det ødelegger meg helt og jeg klarer ikke å tenke på noe annet før vi har fått ordnet opp. Ofte setter jeg opp en veldig tøff fasade når jeg føler meg svak fordi jeg er så redd for å bli såret eller sviktet, men når jeg er alene kommer tårene. Hvis jeg merker at noen klager eller irriterer seg over noe jeg har gjort så tar jeg det veldig til meg og prøver alt for å rette det opp igjen selv om det bare var en liten ting. 

I går fikk jeg en utrolig fin melding av en kjempesøt jente som går på skolen. Hun fortalte at hun leste bloggen og kom med mange gode ord. Den meldingen varmet utrolig mye og jeg kommer nok til å leve lenge på den! Synes det er så godt å vite at noen bryr seg♥ 

Det viktigste i livet er at vi gjør ting vi elsker, er sammen med personer som får oss til å smile og le og har tro på at vi kan nå alle målene og drømmene vi har for oss selv.  

Jeg kan kanskje ikke alltid velge veiene jeg må gå på, men jeg kan bestemme hvordan reisen min på dem vil være! 

 Stem på dette blogginnlegget!!

this makes me happy

  • 18.04.2012 - 23:59

10 ting som gjør meg veldig glad for tiden:

Når den personen som både er kjæresten min og bestevennen min holder rundt meg og forteller meg hvor høyt elsket jeg er. 

 




Å le sammen med mine beste venner og kjenne gleden boble i magen og stråle ut øynene. 

  

♥ Ta meg selv i å smile når jeg går og drømmer om kjekke ting i fremtiden. Ting jeg vil oppleve, og håpet om å nå målene mine. 

 

♥  Å gå rundt med kamera rundt halsen og fange øyeblikk som blir foreviget til minner. Fine, nydelige, gode minner som jeg vil sette pris på og se tilbake på med savn og glede. 

 

 

 




♥  Når jeg har jobbet hardt med noe og har slitt meg ut, og så få lønn for strevet. 

 

♥  Krype under dynen med en god bok og forsvinne inn i en annen verden. Drømme meg bort og dra på oppdagelsesferd i en annen virkelighet. 

 




 

♥ Når jeg hører på en sang som får meg i godt humør og snur hele dagen min rundt. 

 

 

 ♥ Kjenne inspirasjonen og kreativiteten krible i fingrene og fantasien spinne for fullt. Det er som en lykkerus kommer over meg og jeg vil få alt ut og glede både meg selv og andre.

 

 

♥  Våkne opp til at solstråler siver inn gjennom vinduet og jeg kjenner på den følelsen at i dag blir en fin dag samme hva den bringer. 




 

♥  Uventede, små gaver som viser hvor godt en person kjenner meg og setter pris på meg. 

 

 

Hva gjør deg glad?

 Stem på dette blogginnlegget!!

- VERONICA

make a wish

  • 13.04.2012 - 00:13

Hvis noen spør meg om hva jeg ønsker alle mest nå så hadde jeg svart bli frisk. Ser jeg syk ut? Egentlig ikke. Men på mange måter er jeg det. Det er noe som har bygget seg opp over lenger tid, og sommeren 2011 møtte jeg veggen. 

Det var helt i begynnelsen av sommeren, vi hadde akkurat sluttet på skolen og alt det kjekke skulle begynne. Kjæresten min skulle dra bort hele sommeren og vi kom ikke til å se hverandre hele sommeren, så vi var med hverandre hver dag og hadde mange kjekke planer for den siste tiden vi hadde før han dro. En kveld falt jeg ned trappene og brakk ribbeinet. Det ødela for alle planene vi hadde, og jeg var helt fra meg fordi jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge der når jeg helst ville gå ut og kose meg og ikke tenke på at han skulle dra fra meg. Nesten en uke etter ribbeinsbruddet ble jeg veldig syk uten at noen leger fant ut hva som feilte meg. Jeg har aldri vært så syk før! Mange organer i kroppen sviktet og tilstanden var veldig dårlig. Prøvene tydet på at noe kraftig hadde angrepet kroppen min. Det verste var når kjæresten ga meg en siste klem før han reiste og jeg visste at jeg måtte gå gjennom sommeren i smerter uten at han kunne holde meg i armene sine og passe på meg. 

Noen uker etter han dro skulle jeg reise med familien til Kreta, og etterpå til Kroatia med familien til pappa. Tilstanden min hadde roet seg litt og jeg gikk på sterke medisiner for å prøve å holde alt i sjakk. Under tvil fikk jeg lov til å reise, men ble det bittelitt verre så måtte jeg hjem med en gang. Det eneste jeg husker fra sommerferien er at jeg lå og sov på stranden i noen timer under en parasoll, før jeg gikk opp på rommet og sov til middag, og etter middagen sov jeg igjen, og jeg gråt hver dag. 

Jeg kjenner jeg får tårer når jeg ser på dette bildet for jeg vet hvor ufattelig sliten og dårlig jeg var, og det vises på hele meg.

Dette fortsatte etter sommeren også. Jeg hadde ingen krefter, hadde migrene nesten hver dag, var kvalm og ville ikke spise, organer i kroppen ble svekket og jeg fikk mange forskjellige typer infeksjoner. I tillegg til dette led jeg av depresjon. Jeg vet jo at jeg ikke var døende og at mange flere har det mye verre enn meg, men dette er noe som gikk veldig hardt innpå meg. Jeg var hos flere spesialister, men de visste ikke hva som feilte meg. Jeg gikk på sterke medisiner hele tiden, og følte meg egentlig som en zombie som bare gikk rundt. Jeg begynte å isolere meg fra venner, selv om jeg egentlig ikke ville. Jeg takket nei til arrangementer som innebar mange mennesker. Jeg orket egentlig ingenting, men jeg følte meg veldig dum som bare sa at jeg var så syk og sliten osv. Men hvordan kunne jeg forklare en sykdom jeg ikke visste hva var. Og noen ganger lurte jeg på om jeg gjorde meg selv syk, at det var derfor jeg var så sliten. Men prøveresultater sa noe annet. Det verste var egentlig å ikke vite. Ikke vite hva som feilte meg og ikke vite om jeg kom til å bli frisk. 

Jeg er en person som legger veldig mye press på meg selv og vil være flink i alt. Jeg vil få toppkarakterer, gjøre kjekke ting med venner og kjæreste, trene bra og gjøre det godt på jobben. Men alt dette forsvant mellom fingrene mine. Jeg lå langt bak på skolen, og de tingene jeg leverte fikk jeg ikke så kjempegode karakterer på. Som sagt isolerte jeg meg fra alt og alle og forsvant litt inni meg selv, og trening var det ikke snakk om. Jeg hadde problemer med å sove så derfor kom jeg ofte sent på skolen, og mange dager kom jeg ikke i det hele tatt fordi jeg hadde ikke krefter til å komme meg opp og møte dagen. Dette gjorde meg veldig deprimert for alle tingene i livet mitt som var viktig for meg forsvant. Jeg ble så trøtt og lei av leger og hvite vegger, og følte meg bare som en zombie som gikk rundt. 

Det har vært en tung tid og vanskelig å klare å bygge seg opp igjen. Jeg har hatt oppturer, men også veldig mange nedturer. Stegene har vært små og gått sakte. Noe inni meg er forandret, og kommer nok alltid til å være det. Jeg er så redd for å falle ned igjen. Hver gang jeg føler meg veldig trøtt og sliten så er jeg livredd for at jeg har begynt å falle ned igjen. Jeg er redd for å miste alt igjen. Det går veldig mye bedre nå. Etter hard jobbing har de gode karakterene begynt å komme, jeg er mer med mine nærmeste venninner og har begynt å gå ut på ting som kino osv. Trening har jeg også så rolig begynt med. Men det kommer alltid til å være en annen person av meg like under huden, et grått speilbilde av meg selv. Og dette speilbildet kan få meg til å gjøre ting jeg ikke visste jeg var i stand til, ting som jeg aldri hadde trodd jeg selv ville gjøre. Men jeg klarer ikke å slutte med det. Jeg føler meg ikke som meg selv. Depresjon vil alltid henge over meg, og det er dager jeg vil se inn i speilet og møte et par øyne som ikke utstråler noe annet enn tomhet. Og jeg merker at jeg ofte blir litt innesluttet i i noen sammenhenger med mange mennesker. Jeg er fortsatt veldig usikker og redd, samtidig som jeg har lagt et stort press på meg selv på flere områder. Jeg føler at jeg ikke klarer å strekke til og går rundt med mye stress og bekymringer. Jeg presser meg til å jobbe hardt for å få gode karakterer, trene, jobbe og være en god venninne og kjæreste. Når jeg sliter meg ut er jeg livredd for at jeg har falt ned igjen. 

Jeg har virkelig verdens beste venner og kjæreste som har vært en veldig god støtte for meg, aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem!♥ Det jeg angrer på er at jeg ofte sa nei når jeg var sliten for jeg ville ikke være en byrde for dem. Jeg ville ikke være en venn som var kjedelig og tung å være med. Nå vet jeg at jentene mine er glad i meg alltid uansett og at de vil være med meg selv om jeg ligger på sofaen uten å si et ord. Jeg angrer også på at jeg sa til typen at jeg forstod hvis han ville gå fra meg, for jeg syntes så synd på ham når han hadde en kjæreste som bare lå der når han var på besøk og ikke kunne bli med ham ut på kjekke ting. Såklart ble han hos meg♥ 

Dere er best!♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Det er veldig viktig at man tar imot den støtten folk vil gi deg, uansett hva det gjelder og ikke stenge ute mennesker som står deg nær♥

Jeg vet at jeg må prøve å bare leve livet og kose meg og gjøre ting jeg elsker, fordi det er det livet dreier seg om. Men av og til blir det for vanskelig og for skummelt... men med sakte, små steg kan det gå. I tillegg har jeg verdens beste venner og kjæreste som støtter meg, og jeg kan alltid sende melding til dem om jeg trenger dem så stiller de opp uten noe spørsmål♥ Jeg har vært gjennom mye, og jeg har vært svak veldig lenge, men det er også det som gjør meg sterk! 

 Hvis noen hadde spurt meg om hva jeg aller mest ønsker meg hadde jeg svart å bli frisk. Hva er ditt største ønske? 


MAKE A WISH, THEN BELIEVE IN IT♥

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle poste dette innlegget, men det var utrolig godt å få det ut og jeg tenkte kanskje det va noen som ville kjenne seg igjen i noen av tingene. 

 

- VERONICA

 

Stem på dette innlegget

et øyeblikk av sannhet

  • 24.03.2012 - 01:13

Sannheten er det at jeg egentlig har veldig dårlig selvtillit og føler meg veldig ofte usikker og alene. Jeg har angst for å gå inn i en stor samling av mennesker og hvis det er mulig lurer jeg meg unna. Det er forferdelig å gå rundt og bekymre seg over ting og å være så usikker på seg selv. Jeg vil føle at når jeg går så har jeg bena trygt plantet på bakken og går med sikre steg. Når jeg blir såret eller er veldig usikker på meg selv setter jeg på en slags maske hvor jeg stenger ute alle følelser. Jeg prøver å rømme fra situasjoner hvor jeg føler meg sårbar eller svak. Det er slitsomt å være så psykisk svak noen ganger og å føle seg usikker på seg selv. Jeg trenger folk jeg er glad i rundt meg hele tiden og som får meg til å føle at jeg er ønsket, for at jeg skal føle meg lykkelig. Dessverre skal det ingenting til før jeg føler meg utenfor eller at folk ikke er interessert i hva jeg har å si. Da hender det også ofte at jeg stenger meg inne istedenfor å presse mer på fordi jeg er så redd for å bli avvist. Å ha tro på seg selv er etter min mening den viktigste egenskapen vi kan ha. Med tro så kan man klare alt. 

 

- VERONICA

Veronica Reime

Hei og velkommen til mitt lille fristed! Jeg er en jente på 21 år fra Stavanger. Her deler jeg hverdagsglimt, tanker og følelser helt uten filter om hvordan det er å være en ung, nybakt mamma og lektorstudent. Følg meg gjerne videre!

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no