ALLE JULIE MARIANNE SILJE HELEN VERONICA

Jeg har noe å innrømme



Jeg må innrømme at det svir. Det svir langt inn i hjerteroten, selv om jeg egentlig er 100% sikker på meg selv og mine valg. Når andre bruker argumenter som "jeg prioriterer barna foran utdanningen" eller "de første leveårene får vi aldri igjen, utdanning har du hele livet på å ta", da kjenner jeg det knyte seg i brystet mitt. Selv om jeg innerst inne vet at jeg hverken nedprioriterer ungen min eller går glipp av de første årene, så føler jeg at jeg blir beskyldt for noe. Dere som har fulgt meg lenge vet at det å fortsette som vanlig med fulltidsstudiet mitt to og en halv måned etter at L ble født var et nøye gjennomtenkt valg som ble diskutert med både fagpersonell og mine nærmeste. Jeg var livredd for å ta et valg som kom til påvirke Linéa negativt. Etter mange gode samtaler kom jeg frem til at dette var det beste valget. Som mamma tar jeg ikke et valg med meg selv i tankene, men alltid med Linéa først. Det går ikke en dag hvor jeg ikke er takknemlig for alt jeg har gjort. 

En stor del av det å være mamma er å ta ansvar for å ha stabil økonomisk trygghet. Uansett hvordan du vrir og vender på det så er det å kunne forsørge en viktig del av jobben. Når du forteller at du har fortsatt på utdanningen og ikke utsatt den så høres det gjerne ut som prioriterer deg selv og dine egne interesser. For meg ble det å fortsette utdanningen å prioritere Linéa, og å ta ansvar for det som innebar i mammarollen. Det var jeg som måtte stå opp klokken fem for å amme, pumpe meg og lese pensum, før jeg dro til forelesning. Det var mine tårer som trillet, da jeg strøk forsiktig på en sovende baby før jeg gikk ut døren. Det var jeg som måtte underholde en baby imens jeg prøvde å følge med på hva som skjedde i forelesningen, de gangene jeg hadde henne med. Det var jeg som måtte amme i bilen utenfor skolen, og det var jeg som tok to eksamener med kraftig brystbetennelse, hvor den ene ble skrevet på sykehuset. Det var jeg som måtte sitte flere timer om kvelden med lekser etter at Linéa hadde lagt seg, og det var jeg som kjørte frem og tilbake mellom skole, babysang og babysvømming. Det var jeg som fikk alvorlig jernmangel, vitaminmangel og nedgang i vekt. Jeg skriver dette for å få hverken empati eller skryt, men for å få forståelse for hele bildet. 

Var det noen som måtte kjenne på baksiden av medaljen av at jeg fikk meg en god utdanning så var det meg, og ikke Linéa. Det virker som veldig mange tenker at det er ungen det er verst for fordi de tenker på den delen hvor jeg "går fra" henne. De tenker ikke på hvor mye jeg stresser og jobber livet av meg for å vie all min tid til Linéa og være der for henne, utenom de to timene med forelesning til dagen (hvor hun sov). Jeg gikk heller ikke fra henne og etterlot henne med mennesker hun ikke var trygg på, hun var med pappaen sin. Linéa ble utrolig trygg på både mammaen og pappaen sin, noe jeg ser på som en stor fordel for henne.

Jeg kunne valgt det som var mest behagelig for meg selv, og bare satt utdanningen på vent. Jeg kunne tatt meg et år med mammapermisjon, og deretter fortsatt i jobbene jeg hadde før jeg fikk L. Men i det lange løpet er prisen verdt alt slitet. I mine øyne prioriterte jeg Linéa ved å velge denne veien. Når hun er fire år er jeg ferdig utdannet med stabil og god jobb, bil og et eget sted. Fy. Søren. Det kommer til å være så verdt det, å føle at jeg har stått på og bygget et hjem og et liv for Linéa som er trygt, stabilt og godt. Jeg glemmer innimellom at jeg er så ung, og at det er litt mye å forvente at skal ha alt på plass fra før. Tenk at når jeg er 25 år så har jeg oppnådd alt dette. Jeg kommer til å være så stolt! 

Jeg er ikke en dårligere mor eller mindre glad i ungen min fordi jeg har valgt dette. Jeg er akkurat som alle andre mødre som setter barna sine først og prioriterer å skape et godt liv for dem. Jeg har fått høre veldig mange meninger om denne saken, men jeg velger å lytte til dem som betyr noe for meg, og dem som har faglig bakgrunn for å kunne vurdere dette. Så selv om jeg kjenner at det gjør vondt å høre slike ting innimellom, så må jeg bare minne meg selv på alt som ligger bak det gode valget jeg har tatt. Og ikke minst det store beviset på at jeg har gjort det riktige som jeg ser hver eneste dag: Linéa. En god venninne sa til meg for en liten stund siden: "Jeg tror Linéa kommer til å se opp til valgene du har tatt, og bli inspirert av dem til å stå på selv". Det er noe jeg virkelig håper at jeg kan gi datteren min; tro på at hun kan klare hva hun vil om hun jobber hardt. 

LES OGSÅ: 

HAR JEG ØDELAGT LIVET MITT?

JEG GIKK NED 18 KILO

HVORDAN KLARER DU DET?

DET VERSTE SOM KUNNE SKJE

JEG VILLE GI OPP

JEG VAR FLAU OVER Å VÆRE EN AV DEM

STUDERE MED BABY - DETTE MÅ DU VITE

HVORFOR TAR DU IKKE BARE ABORT?

 

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

Instagram: @veronicareime

Snapchat: veronicacr

#mamma #mammablogg #baby #barn #hverdag #familieogbarn #foreldre

2 kommentarer Skjul

Cathrine

14.03.2017 kl.22:42

Wow, jeg beundrer deg veldig! Så sterk, flink og strukturert du er som klarer dette :) Selv tar jeg et års mammapermisjon i august, og utsatter bacheloren med et år :) Samboer er ferdig utdannet og jobber fulltid, vi har leilighet sammen og hver vår bil. Så alt er veldig stabilt rundt oss, føler derfor at denne løsningen passer oss best da det ikke går på bekostning av noe at jeg tar et år hjemme:)

Du har virkelig all grunn til å være stolt av deg selv :) :)

15.03.2017 kl.11:29

kan du ikke ha videoblogg snart igjen? synes du er så flink på å filme og redigere filmer, og savner videobloggene dine. Håper ellers at alt står bra til, du er en kjempeflink mor, stå på med det du holder på med og ikke la deg bli provosert av alle negative tanker. u go girl!!

Skriv en ny kommentar

hits