Veronica Reime

Hvem skal få skylden?

  • 01.03.2016 kl.14:48

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du bor i et trygt og godt hjem med masse mat og flere leker enn du trenger. Du har både en og to dobbelhaker, imens på andre barn kan du se ribbeina stikke ut gjennom huden. En av lekene dine er en dukke, fordi det er pedagogisk riktig at du skal lære å ha omsorg gjennom å leke med den. Noen barn får ikke nok omsorg for seg selv engang. I en alder av åtte måneder har du både Levis bukse og Gant jakke, mens andre tar til takke med en plastikkpose som fotballdrakt. Du får være barn lenge, og nyte alle stadiene av oppveksten din. Før du har vært på ditt første skoleball, så har en annen jente på din alder giftet seg. Når du sitter på drømmeskolen din og noterer på en splitter ny MacBook Pro, så sitter noen i et mørkt og trangt klasserom hvor de er fire stykker om å dele både pult og bok. Og det er dem som i det hele tatt har mulighet til å gå på skolen. Rundt den tiden du begynner å vurdere silikon, restylane, og rompeforstørring så har andre blitt lemlestet for både armer og bein. 

Så hva er forskjellen på deg og alle barna vi ser på nyhetene? Barna i de vonde, hjerteskjærende historiene som vi scroller forbi når vi ligger med iPhonene våre i sengen om morningen på vår daglige "oppdateringsrunde". Dem som vi egentlig later som ikke er virkelige, fordi det er for vanskelig å forstå at dette er ekte. Det er så langt fra vår virkelighet som det går an å komme. Men den eneste forskjellen på deg og dem er at du vant gullbilletten i lotteriet. Du ble født i Norge, verdens beste land. Det er forskjellen, ingenting mer. 

Du vokser opp i et land hvor "perfeksjonsjaget" er vårt største problem. Det gir både psykiske og fysiske plager. Det er en sykdom som har rammet hele landet, og vi er på jakt etter smittebæreren. Vi trenger noen å skylde på, fordi vi tror at det vil fikse problemet. Enten det er bloggere, foreldre, Kardashian-søstrene eller instagramfiltre. Noen må være syndebukken. Før vi innser at det er vi selv som smitter hverandre, så vil dette aldri gå bort. 

Jeg vet at jeg har en tøff jobb foran meg som mamma. Det må være utrolig krevende å oppdra noen i dette samfunnet. Som en ung mamma og lektor student kjenner jeg definitivt på presset. Jeg føler at jeg blir litt delt mellom to verdener. Jeg trodde det var tøft å være en ung jente som prøvde å passe inn over alt, men for å være ærlig er det mye tøffere etter at jeg ble mamma. Det er en helt ny type press, som jeg ble overrasket over var så stort. Vi skal ha Emmaljunga vogner, lage babymat fra bunnen av og ha flate mager fire dager etter fødselen. Vi skal gå på aktiviteter, oppdra pedagogisk riktig, gå søndagsturer i fjellet, melde oss inn i FAU og trene. Prestere bra på jobb/skole, ha et strøkent hjem og lage skikkelige middager hver dag. Vi skal ha stort hus, fine biler og hytte både på fjellet og på sørlandet. Vi skal utvikle oss som individer og gå gjennom en selvrealisering. Og alt dette skal det legges ut skrøytebilder av på instagram. Du trodde kanskje at det var tungt å være en ungdom som skal prestere på skolen, i det sosiale og på fotballen? Det er ingenting i forhold til hva du har i vente. Det blir høyere krav, flere arenaer å forholde seg til og et mye større ansvar. 

Ikke bare har vi oss selv å tenke på og presset i forhold til det, men vi kjenner også på et press om at barna skal ha det best mulig. Og at mammapolitiet ikke får en grunn til å komme frem med pekefingeren. For hva om lillebror dukker opp i barnehagen i storesøster sin rosa dress? Eller at du gir etter for hylingen på butikken og gir ham den Kaptein Sabeltann isen han så gjerne ville ha? Når barna går i 4.klasse må vi gi dem Parajumper og Hunter støvler til jul. For hva om vi lar være å gi dem noe som gjør at de blir utestengt og mobbet? Vi betaler gledelig årsavgiften på både ridning, turn og fotball hvis det gjør at barnet vårt er glad og fornøyd. Deres lykke reflekterer hvor god jobb vi gjør. Så vær så snill og ikke skyld alt presset på oss. Det er ekstremt vanskelig å vite hvordan du skal løse alt dette på best mulig måte. Vi er bare mennesker vi også, og jeg tror jeg snakker for alle foreldre når jeg sier: Vi gjør så godt vi kan. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det jeg egentlig sier er at det ikke blir lettere eller mindre press med årene, heller det motsatte. Slutt med å prøve å finne den skyldige, og innse hvor utrolig godt du egentlig har det. Jeg sier ikke at du skal gå rundt og ha dårlig samvittighet fordi du bor i Norge, men av og til trenger vi å få litt perspektiv. Jeg kjenner at mammahjertet gråter når jeg ser noen av nyhetssendingene. Det kunne like gjerne vært oss, og vi må skjønne hvor ufattelig heldige vi er. De følelsene som perfeksjonsjaget gir oss er heller ikke til å spøke med, så jeg undervurderer det så absolutt ikke. Men jeg sier at vi er for opphengt i å finne ut hvem vi skal skylde på, for det synes jeg burde være ganske åpenbart etter hvert: Det er oss selv. 

Det er vi som skaper presset, og det er vi som må gjøre noe med det. Tenk at vi faktisk har den makten og muligheten! Det gjelder bare å finne ut på hvilken måte du kan og vil gjøre noe med det. Innse at det er ditt ansvar like mye som alle andre sitt. Lærerne kan senke kravene, Kardashian søstrene kan slutte med leppeinjenksjoner, det kan bli forbudt å skrive om operasjoner på blogger og det kan komme en lov om at alle instagrambilder må merkes med hva som er redigert. Jeg tror likevel ikke at alt presset kommer til å forsvinne. Når alt kommer til alt så er det du som må gjøre jobben selv. 

Akkurat som jeg vil lære min datter å sette skikkelig pris på et varmt hjem, et trygt nabolag, skolegang, et dyktig helsevesen, rene klær og morsomme leker. Og det viktigste av alt: At hun har mange rundt seg som er glad i henne og bare vil hun vel. For det er ikke en selvfølge for alle. Jeg skal gjøre det jeg kan for å videreføre gode verdier og et sunt perspektiv til henne. Slik som alle foreldre gjør. Men jeg vil også gjøre henne bevisst på at hun har en viktig jobb foran seg, et ansvar som bare er hennes. Som alle andre mødre vil jeg være der og holde henne i hånden, men det kommer til et punkt der det ikke er nok lenger.

Og da er alt opp til henne. Slik som jeg er nødt til å gjøre jobben for meg selv, og du er nødt til å jobben for deg selv. For den makten har vi. 

LES OGSÅ: Har jeg ødelagt livet mitt? og "Mamma, hvorfor ligner jeg ikke på deg?"

Følg bloggen på facebook HER for flere oppdateringer!

#mamma #mammablogg #helse #aktuelt #samfunn

 

 

6 Kommentarer

Regine

01.03.2016 kl. 15:53
Shit bra skrevet. Håper virkelig noe av dette presset legger seg nÅr jeg får barn!

Veronica Reime

01.03.2016 kl. 22:04
Regine: Tuusen takk! Vi får håpe<3

01.03.2016 kl. 16:33
!!

Veronica Reime

01.03.2016 kl. 22:04
Anonym: <3

Melissa

02.03.2016 kl. 01:14
Vet du hva? Det er absolutt det saneste jeg har lest! Ser presset godt på småsøskene mine og husker godt presse da jeg var midre! Skulle ønske ting ble lettere både for foreldre og barn.. ble selv mobbet i 12år fordi jeg ikke hadde alt det alle andre hadde. Det presset fører til mobbing og mobbing setter spor uansett.. skulle virklig av hele mitt hjerte at det presse forsvant! Viktig og ta med at det er faktisk ikke alle foreldre som har råd til å f.eks kjøpe en iphone 6 til ungen sin som går i 4/5 klasse.. de merker presset allerede fra 1/2 klasse.. er ikke alle som har råd til å kjøpe det dyreste av det dyreste. Men burde vi ikke være glad for at vi har tak over hode, sko på beina og rene og hele klær? Og at vi faktisk blir mette?

Tusen takk for det innlegge! Håper mange åpner øynene litt!

Veronica Reime

02.03.2016 kl. 23:02
Melissa: Tuusen takk for så fin kommentar! Det setter jeg veldig pris på<3 Du har noen veldig gode poeng! Enig med deg :-D
Klem<3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits