ALLE JULIE MARIANNE SILJE HELEN VERONICA

Dette fortjener du

Nå skal jeg fortelle dere noe som er litt sårt og som jeg egentlig synes er litt flaut, men som likevel er utrolig viktig fordi jeg vet at det er så mange jenter der ute som går i fellen gang etter gang. Vi blir værende i giftige forhold som vi innerst inne vet ikke er bra for oss. Forhold som vi hadde rådet venninnen vår om å gå ut av for lenge siden, men klarer det ikke selv. Vi himler med øynene og har sterke meninger om både det ene og det andre. Vi ville aldri godtatt det. Fordi det er jo så lett å slå opp, ikke sant? Vi skjønner ikke hvordan andre jenter kan være så dumme og finne seg i så mye, helt til vi plutselig er den jenta selv. En dag sitter du der fanget i et giftig spindelvev uten å helt vite hvordan du skal komme deg ut, det har blitt altfor komfortabelt der. Det er ikke sunt, men du husker ikke hvordan det er å ha det på noen annen måte. Hvordan du havnet her har du ingen anelse om. Det er et helvete å komme seg ut, tro meg, jeg har vært den jenta selv. Det er klisjé å si at kjærlighet gjør blind, men det er så utrolig sant. Kanskje ikke direkte blind, men den gjør noe med dømmekraften din.

"Det var jo kanskje litt min feil også, jeg var litt bitch i dag." 

"Hvis jeg bare sier unnskyld så kommer alt til å bli bedre etterpå."

"Vi har det jo egentlig ganske bra, alle andre krangler jo innimellom." 

"Det er jo sant det med at ingen andre kommer til å ville ha meg." 

"Denne gangen så jeg det i øynene hans at det kom til å skje en forandring."

"Nå blir det bedre." 

Løgnene vi forteller oss selv. Gang på gang skjer det samme, og hver eneste gang tilgir vi og tviholder på det lille håpet om at denne gangen skal ting bli annerledes. Det skal bli bedre. Nå har vi tatt en "pause" fra forholdet så nå kommer alt til å bli bedre med blanke ark. Jeg har ingen tro på pauser. Det forskyver bare problemene om du låser dem vekk i en skuff. Du tenker ikke på dem på en stund og forveksler at problemet er løst med det å bare fornekte det. Når boblen til slutt sprekker kommer alt sammen tilbake mye sterkere, ettersom det bare har ligget der og bygget seg opp over lengre tid. Å trenge en luftetur for å tenke er fullt lov, men du utsetter bare problemene ved å ta pause fra forholdet. Elsker du virkelig en person så vil du ta problemet ved roten og jobbe med det. 

Magefølelsen har alltid rett. Du kan lage så mange unnskyldninger du bare vil, men den lille stemmen i hodet ditt som skriker at du må komme deg vekk har rett. Du kan vise frem rosene du fikk som unnskyldning og alle kyssebildene dere tok for å overbevise deg selv og andre rundt deg om hvor lykkelig du er, men den vonde klumpen i magen vil aldri gi seg. En kjæreste skal aldri få deg til å føle deg dårlig med deg selv. han skal aldri kalle deg stygge ting eller bruke vold. Han skal ikke aktivt gå inn for å gi deg dårlig samvittighet uten grunn eller få deg til å føle at du ikke er viktig. Det finnes ingen god nok grunn til å gjøre alt dette mot noen du er glad i. 

Men hvordan skal du klare å rive deg løs? Hvordan vet du at gresset faktisk er grønnere på den andre siden? Det er problemer i alle forhold, og dere kan ikke sveve på en rosa sky hele tiden. Forelskelsesboblen vil sprekke til slutt. Alle har gode og dårlige sider, men i noen tilfeller veier de dårlige sidene tyngre. Hvor går grensen for at nok er nok? Det er en berg-og-dal-bane av følelser. Når det er bra så er alt så klissete og rosenrødt, mens når det er dårlig så er det et rent helvete. Det sliter deg ut og tapper energi, spiser deg opp innvendig. Litt etter litt falmer den sprudlende og glade jenta. Du blir en skygge av deg selv. All selvtillit og god selvfølelse skrelles av, og igjen står naken og sårbar hud. Du er mottakelig for alt. Ikke bare begynner du å tro at du ikke fortjener en god kjæreste, men sakte men sikkert dukker det opp en tanke om at du ikke fortjener at noen er glad i deg. Du ser kun et negativt bilde av deg selv. Hvor lett er det da å skulle reise seg opp på egne ben og rive seg selv ut av et forhold? Nesten umulig. Det letteste er jo å bare bli værende. Da vet du hva du har, og det er mye bedre enn å være alene. Det er skummelt å skulle sette seg selv i en ny posisjon og være sårbar. 

 Du fortjener en som respekterer deg like mye som du respekterer deg selv. 

Du fortjener en du kan komme til med alt uansett hva det måtte være. Snakke om alt du måtte føle på, like godt som med en av bestevenninnene dine. 

Du fortjener en som ønsker at du ikke bare skal ha det bra med ham, men også med deg selv. En som får frem det beste i deg.

Du fortjener en som setter pris på deg og alle sidene dine, og som uoppfordret gir deg bekreftelser i form av enten ord eller handlinger. 

Du fortjener en som gir like mye til forholdet som du selv gjør. Dere skal være et team.

Uansett hvor mange råd og anbefalinger du får fra dem rundt deg, så er alt opp til deg selv. Ingen kan fortelle deg at dere må slå opp. Det er bare noe du må finne utav selv. Still deg selv spørsmål, og vær helt ærlig med deg selv. Er dette en person du kunne tenke deg å være sammen med i fremtiden? Eller går du egentlig bare og venter på at det skal rakne. At du til slutt får nok og klarer å slå opp, eller at han blir så sint i en krangel at han tar det steget for deg. En alvorsprat eller "pause" kan kanskje løse problemet for en periode, men hva om det kommer tilbake? Skal du gi en ny sjanse gang på gang? Synes ikke du selv at du fortjener en som er villig til å kjempe for deg og forholdet, istedenfor en som ikke tar det seriøst nok til å gi en skikkelig innsats? Ved å bli værende i et turbulent forhold som ikke er helt optimalt og som ikke kommer til å vare i det lange løp, kan det hende at du går glipp av noe helt fantastisk. 

Man lærer utrolig mye om seg selv ved å gå gjennom et slikt brudd. Jeg fant ut hva jeg ønsker i et forhold, hva jeg synes er greit og hva jeg ikke finner meg i. Og ikke minst lærte jeg meg å gi beskjed om det. Jeg er veldig tydelig på grensene mine, og ville aldri latt meg selv bli utsatt for dårlig behandling. Jeg vet at jeg fortjener det beste, og det har jeg fått. Da klokken passerte midnatt på 18 års dagen min satt jeg i sengen og hulket, det gjorde så umenneskelig vondt. Nå er jeg så glad for at jeg tok det valget og kom meg ut. Et par år senere har jeg en fantastisk kjæreste og en nydelig datter. Det hadde jeg aldri trodd på den tiden! Jeg trodde rett og slett at jeg hverken fortjente det eller var verdt det. Nå er jeg i et forhold hvor jeg vet at det ikke er på kanten til et brudd hver gang vi diskuterer. Jeg er 110% sikker på hvor jeg har kjæresten min. Han får meg alltid til å føle meg bra og sikker, både med meg selv og forholdet. Jeg føler meg trygg og elsket, akkurat slik det skal være. Og det viktigste er vel at jeg selv klarer å føle meg bra på egenhånd, og at jeg vet hva jeg fortjener og hvor grensene mine går.

Vær glad i deg selv, du er verdifull. 

 

 

11 kommentarer Skjul

mart

02.02.2016 kl.12:03

Veldig bra skrevet! Du jeg lurer selv på, da jeg ser du går på skole siden datteren din ble født? Hvordan går det? Og er datteren din i barnehage eller hvordan får du det til å gå opp mens du er på skole? Jeg er selv gravid og midt i studie. Kunne tenkt meg å prøve å ta noen fag det første året, men vanskelig å vite hva man skal gjøre med lille mens man er på skole. :)
Veronica Reime

03.02.2016 kl.00:09

mart: Hei! Jeg har nettop postet et innlegg om dette hvor jeg svarer på alt det du lurer på<3 Masse lykke til med den lille og med studier!

02.02.2016 kl.13:32

Det skummle er at du har helt rett. Det var deiligt at noen andre kunne skrive dette. så folk (inkludert meg) kan få faktisk tenke at dette er ikke rett. og det er i få tilfeller det blir bedre.. tusen takk for et fantastisk flott innlegg! deiligt at folk kan være så open og ærlige som det du var her!
Veronica Reime

03.02.2016 kl.00:10

Anonym: Tusen takk for så fantastisk fin kommentar! Kjekt å høre at du setter så pris på det <3 Det betyr mye for meg!
S

08.02.2016 kl.02:07

Shit. Dette var spot on. Jeg skal lagre dette innlegget og lese det ofte. Kanskje jeg klarer å gjøre det en dag.
Veronica Reime

08.02.2016 kl.23:16

S: Gjør det<3 Det fortjener du! Sender deg en god klem :-)
Kristine

22.02.2016 kl.16:49

Jeg er i den situasjonen akkurat nå.. Jeg klarer ikke å gjøre det slutt, å han har meg rundt lillefingeren. Det er tøft! Utrolig bra skrevet, jeg er på en måte glad jeg ikke er alene om dette..
Veronica Reime

22.02.2016 kl.23:31

Kristine: Åå det er så tungt! Jeg er lei for at du har det sånn :-( Håper du klarer å komme deg ut en gang<3 Du fortjener det beste, vet du!
Takk for at du likte innlegget<3 God klem til deg :-)
madelen

23.02.2016 kl.04:33

Fantastisk flott innlegg!
Veronica Reime

23.02.2016 kl.08:45

madelen: Åå tusen takk! Så kjekt at du likte det<3
Thao

23.02.2016 kl.13:24

Du skriver så utrolig bra! Dette innlegget fikk meg til å føle så bra og tenke at jeg gjorde det riktige valget. Jeg gikk og trodde at det var noe galt med meg, men etter å ha snakket med venner innså jeg at det var noe galt med han. nå føler jeg meg lykkeligere enn noen gang. :) Ha en fin dag.

Skriv en ny kommentar

hits