Veronica Reime

Det har gått for langt

  • 06.12.2015 kl.12:56

Dere vet den følelsen av at du kjenner tårene svi bak øyeeplet, men de kommer ikke frem? Følelsen av at kroppen er helt nummen fordi du klarer ikke å kjenne at du har vondt eller er sliten lenger. Du går på autopilot. Suser avgårde, kroppen er liksom bare med på lasset. Jeg har alltid vært en "stå på-jente" med mottoet at du klarer alt du vil. Jeg kjører på og glemmer meg selv midt oppi alt. Det er så kort vei fra toppen og ned. Det går skremmende fort. 

Dere som har lest bloggen min en stund vet at jeg fant ut at jeg var gravid når jeg var fire måneder på vei. Jeg var begynt på mitt første år på universitetet på et veldig krevende studie, og det var ikke en del av planen min. Jeg ble kastet uti det, og det var en veldig stor omveltning. Jeg fikk det travelt med gravid yoga, svømming, lese pensum, handle babyutstyr og masse andre forberedelser, flytte og ta lappen. Mange ble overrasket over at jeg fortsatte med studiene, men for meg var det ikke et spørsmål engang. Jeg fullførte siste eksamen høygravid som bare det, ti dager før Linéa Olivia ble født. Når jeg tenker tilbake så ser jeg på det som en veldig intens tid. Jeg fikk elveblest som følge av stress, jeg var nesten utbrent og blodtrykket var høyt. Jeg stresset mye og sov lite. Jeg var på vei utfor et stup. Legen ga meg streng beskjed om å HVILE. Nå er jeg igjen på vei utfor det samme stupet, og denne gangen har det gått litt for langt.

Jeg har lenge visst at jeg har drevet meg selv litt hardt. Prøvd å strekke til på alle områder uten å ta hensyn. Jeg har hatt noen episoder der kroppen føles helt lett, jeg blir varm i hodet, kaldsvetter og skjelver. Jeg får synsforstyrrelser og blir helt lam i kroppen. Den ene gangen skjedde det når jeg bar på Linéa. Hun hadde holdt meg våken fra klokken fire på natten et par netter på rad, jeg hadde hatt lange dager på skolen i tillegg til et arrangement i forbindelse med bloggen. Midt oppi alt dette så hadde jeg glemt bort alt som heter mat og drikke, og fikk i meg minimalt. Det å amme, og egentlig bare generelt å være mamma krever at du har mye næring innabords (og for alle andre også sånn egentlig). Jeg skal innrømme at det har vært andre dager jeg har vært mer sliten hvor jeg har vært overrasket over at jeg fortsatt står oppreist. Derfor var det ganske uventet at det skulle skje akkurat den dagen, men det er vel fordi jeg har brutt ned kroppen litt og litt. Jeg var nede på badet og stelte Linéa, da jeg plutselig begynte å kjenne meg litt varm og "svevende" i hodet. Rett etterpå begynte skjelvingen. Jeg regnet ut hvor lenge det var siden jeg hadde spist eller drukket noe som helst, og konkluderte med at jeg måtte spise så fort jeg var ferdig med bleieskift. Skjelvingen ble bare verre og verre, og jeg fikk en veldig rar følelse i hele kroppen. Jeg røsket med meg resten av det som var av klær, og tok med meg Linéa på armen. Sindre kunne ta på resten av klærne, imens jeg fikk i meg noe mat. Idet jeg gikk opp trappen begynte beina å kjennes som gelé under meg, og jeg så hvite flekker. Ting begynte å bli uklart. Jeg ville rope på Sindre så han kunne komme og ta Linéa, men jeg klarte ikke å få ut en eneste lyd så jeg tviholdt på henne og konsentrerte meg alt jeg kunne på å komme meg inn i stuen og gi henne fra meg. Alt bare snurret rundt, og det var et sterkt blendende lys som gjorde vondt i øynene. Jeg klarte å komme meg bort til Sindre og bare lempe henne i fanget hans, før beina sviktet under meg. 

Legen sa til meg at det var kroppen som sendte meg varselsignaler som jeg bare valgte å ignorere. Jeg måtte ta en hel haug med tester, og et par dager etterpå fikk jeg en telefon. Vanligvis får jeg prøvesvar over nettet eller at resepsjonen ringer meg, men nå ville legen snakke med meg selv slik at jeg skulle skjønne alvoret fordi det prøvene viste var ganske urovekkende. Jeg hadde utrolig mange mangler på flere typer vitaminer og jern. Jeg lå på noe med 40% og verdiene skulle være over 75%. Jeg var dehydrert, underernært og hadde for lav fettprosent. Jeg veier nå 5 kilo mindre enn hva jeg gjorde FØR jeg ble gravid. Det vil si at i tillegg til å miste alle 10 kiloene jeg la på meg under graviditeten så har jeg gått ned gjennomsnittlig et ekstra kilo til hver måned. Legen sa at jeg måtte skjønne alvoret ved at jeg hele tiden ga bort all næringen uten å få noe påfyll til meg selv. Det kom til å bryte ned kroppen min helt til slutt. Jeg fikk en resept på to ulike tabletter som jeg må gå på i tre måneder, og så skal jeg tilbake og ta tester igjen. I tillegg må jeg ta tran, jern, en haug av vitaminer, og ikke minst spise og drikke nok. Det hadde vært mye lettere om jeg bare passe på fra begynnelsen av, istedenfor å nå måtte ta et skikkelig tak for å bygge meg opp igjen. 

Jeg tror at noen ganger må man bare få et skikkelig slag i ansiktet. At noen utenforstående røsker tak i deg og får deg til å innse alvoret. Du må se at det du driver med er faktisk å ødelegge deg selv, litt og litt. Du blir helt blind. Selvfølgelig har dem rundt meg latt merke til det og sagt ifra, prøvd å få meg til å skjerpe meg, men det synker ikke inn. Det sklir bare rett ut igjen. Du skjønner ikke at du faktisk holder på å bli syk. De snakker alltid om at du må huske å passe på deg selv når du er gravid fordi mye av energien din blir brukt til å bære frem et lite barn, men så glemmer vi at det samme gjelder når ungen har kommet ut. Ingenting er verdt å ofre egen helse for, hverken fysisk eller psykisk. Det aller viktigste er at både jeg og Linéa har det bra og er friske og raske. Og hvordan skal jeg klare å ta vare på Linéa om ikke alt er i orden med meg selv? Det er litt sånn som når du sitter på flyet og de opplyser om sikkerhetsrutinene: "Ta alltid på din egen oksygenmaske, før du hjelper andre." 

Dette har i hvert fall vært en wake up call for meg, og jeg håper at det kanskje når ut til noen andre også. Jeg vet godt at det er veldig lett å gå i den fellen me at "oi, jeg klarer jo å fungere på bare to timer søvn!" eller "et knekkebrød i løpet av en dag gikk helt fint". Det får du svi for i det lange løpet. Det gjelder selvfølgelig alle, men akkurat nå vil jeg snakke til mødre og kommende mødre. Det er helt naturlig å legge alt fokuset på den lille, det blir hele din verden. Så lenge ungen har det helt perfekt så blir du blind på alt det andre. Som oftest går det helt fint, men andre ganger ikke. Mødre er superhelter, men ingen kan leve på bare luft og kjærlighet. 

LES OGSÅ: JEG KLARTE DET OG DET INGEN VET 

#mamma #mammablogg #helse 

18 Kommentarer

marialeversen

06.12.2015 kl. 13:18
Oi, du må huske å ta vare på deg selv oppi alt <3 Det er godt å høre at du har fått en "wake up call". Du er så god! Husk det. Skal du trappe ned på studie eller fortsetter du som før? Klem <3

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 14:45
marialeversen: Tusen takk Maria!!<3
Eg fortsette som før med fagene og vente med praksisen :-) Good klem<3

K.

06.12.2015 kl. 14:59
❤❤❤

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 15:04
K.: <333

Irene

06.12.2015 kl. 15:12
Så trist å lese. Nå må du ta vare på deg selv! Håper dere får gode uker fremover og at du får bygget deg opp :-) Hilsen Irene i barselgruppa

Birgitte

06.12.2015 kl. 15:12
Kjenner meg igjen i det du skriver. viktig å tenke på seg selv også, oppi mammarollen. :)

God bedring!

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 15:54
Irene: Åå tusen takk Irene! Det ska eg gjør :-) Så kjekt med kommentar fra deg<3 Håpe dokk har en fin førjulstid og kose dokk masse! :-)
Det er så skummelt! passer på å få i meg nok mat og drikke, men noen ganger glemmer jeg det og merker fort at kroppen stritter i mot helt til jeg har fått i meg det jeg skal. nora Helen er inne i et utviklingssprang i tilleg og da er det viktig meg energi og nok næring når hun er urolig og man må opp på natten! Håper alt blir bedre med deg og at du klarer å komme deg <3

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 15:56
Birgitte: Det er sant! Håper alt er fint med deg og at du nyter førjulstiden<3 Ønsker deg alt godt! Tusen takk<3

Christian Lystad

06.12.2015 kl. 16:13
Hei Veronica Send meg en venneforespørsel på bloggen

legg meg til som venn

Så fint bilde av deg og babyen din

du er en pen jente

Så fint antrekk du har på deg

det kledde du da

hvor lenge har du blogget?

så fin blogg du har

ta en titt på bloggen min da

vær så snill å legg meg til som venn

ha en fin kveld

Lotte Svendsen

06.12.2015 kl. 18:58
Lykke til videre! Du virker utrolig sterk <3

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 18:59
Lotte: Tusen takk gode deg!<3

Karoline Ekanger

06.12.2015 kl. 22:15
Kjenne meg veldig godt igjen i det du skrive. E viktig å passe på seg skjøl og oppi det heile! Håpe du får ein fin juletid, og samle krefter og overskudd :)

Veronica Reime

06.12.2015 kl. 22:45
Karoline Ekanger: Tusen takk for så god kommentar! Det er helt sant <3 Ønsker deg en kjempefin jul, pass godt på deg selv <3 God klem!

Celine

07.12.2015 kl. 12:20
Oi, så skummelt! Håper ikke dette er noe som skjer igjen! det beviser nok en gang hvor mye innsats du legger i at datteren din skal ha det så bra som mulig, og jeg er faktisk sikker på at det ikke er alle som klarer alt dette! Stå på, du er kjempeflink :)

Veronica Reime

07.12.2015 kl. 13:18
Celine: Åå så god du er!! Tusen takk for fine ord <3 Setter veldig pris på det! Ha en kjempefin mandag, god klem <3

Katharina

10.12.2015 kl. 11:11
Huff, håper alt får bra nå :)

God bedring <3

Veronica Reime

10.12.2015 kl. 12:56
Katharina: Det går litt bedre nå, tusen takk<3 God klem!

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits