Veronica Reime

Hvilken verden skal du vokse opp i, lille venn?

  • 19.11.2015 kl.21:10

Jeg har trengt flere dager til å fordøye dette. Jeg har fortsatt hverdagen min som normalt, men nyhetene har hele tiden kvernet oppi hodet mitt. Jeg har lett etter en eller annen forklaring, forsøkt å forstå. Men samtidig så vil jeg aldri forstå noen som klarer å gjennomføre en så grusom og ondskapsfull handling. Det er ubegripelig, og dem som har gjort dette fortjener ikke å bli forstått. 

De sier at hvis vi viser frykt så vinner terroristene, men jeg må innrømme at jeg er redd, og det viser garantert på meg. Jeg kan ligge våken og bekymre meg, med en murrende klump i magen. Jeg har egentlig aldri vært særlig redd av meg fordi jeg tenker at alt skjer for en grunn, men etter at jeg ble mor er jeg ofte redd. Jeg er ganske så hønemor og ser for meg alle slags mulige scenarioer som kan være farlig for mitt lille gull. Frem til nå har det vært ting som at noen skal kjøre i meg på motorveien når Linéa er i baksetet eller at en katt skal plutselig angripe henne. Nå har jeg begynt å se for meg bomber som går av på kjøpesenteret når jeg triller henne rundt i vognen eller at en dag når hun sitter og venter på meg så kommer jeg ikke hjem fra skolen fordi det har vært en terror aksjon. Altså, du blir jo helt gal av å ligge og tenke på sånt. Jeg er ikke bare redd for at noe skal skje med henne, men også for at noe skal skje med meg. Døden blir så mye mer skremmende når jeg vet at jeg etterlater meg en liten baby og en alenepappa. For en hjerteløs ting å la et barn vokse opp uten en mor. 

Jeg har lest gjennom hver enkelt beskrivelse av ofrene som ble lagt ut på VG. Prøvd å bli kjent med dem, akkurat som det skal klare å få dem tilbake. Hjertet mitt gråter for alle dem som ikke fikk en mor, en far, et søsken, en god venn, en kjæreste eller en kjekk kollega hjem fra konserten. De virker som fantastisk herlige mennesker alle sammen, med hele livet sitt foran seg. Akkurat som min datter har hele sitt liv foran seg. Og jeg som er så heldig å ha et liv foran meg sammen med henne. Jeg vil leve for å se henne leve. Veilede og hjelpe, trøste og komme med heiarop, dele latter og glede. Slik en mor skal, og slik et barn skal få vokse opp. Føle seg trygg. Det skremmer meg at den verdenen hun vokser opp i ikke er trygg. Akkurat nå føles den enda  farligere enn før. 

Vi er forbanna heldige som bor i Norge. For det er ingen selvfølge at det var vi som skulle vinne i lotto og bo i et av verdens tryggeste land. For meg har det vært en selvfølge at Linéa skal ha en trygg hverdag, gå på skole og ha et varmt hjem. Jeg kan ikke komme i nærheten av å se for meg hvordan alle dem som flykter fra terroren har det. Mødre som kjemper for et håp om at barna deres kan få vokse opp i trygge omgivelser. Jeg kjenner allerede kampånden vokse i meg bare ved tanken, jeg ville ikke nølt med å gjøre det samme. Virkeligheten deres er så langt borte fra vår. Vi har snakket mye om flyktningkrisen og det som skjer i Syria. Det. Som om det var snakk om været eller noe annet dagligdags. Det er så fjernt når vi ser det på nyhetene, men denne gangen føltes det litt ekstra nærme. Farlig nærme. Skremmende nærme. 

Det er snart et år siden jeg var i Paris på kjærestetur. En utrolig fin tur sammen med personen jeg elsker. Akkurat som mange av kjæresteparene som ble drept. Det kunne like gjerne vært oss. Paris ble veldig spesielt for meg. Det var der jeg kjøpte testen som viste at jeg var gravid med Linéa. Det var der vi festet en hengelås på Pont des Arts og kastet nøklene i elven. Det ble en by full av kjærlighet, men nå ser jeg bare en hjerteskjærende sorg. I sommer har vi planlagt en tur til Nederland og deretter ta toget til Paris. Jeg ville ha med min nydelige datter til stedet jeg forelsket meg i, stedet som snek seg inn i hjertet mitt. Nå er jeg redd for å dra. 

Aller helst vil jeg sitte inne og holde rundt henne hele tiden, kjenne at hun lever. Kjenne at hun er trygg og at jeg kan beskytte henne mot alt vondt. For det jeg ser nå er at det finnes så utrolig mye vondt der ute. Ting jeg ikke ante eksisterte. Hvilken verden er det du vokser opp i, lille vennen min? 

 Mine tanker går til alle dem som mistet sine kjære i Paris 13. November ♥

4 Kommentarer

missmommy.blogg.no

19.11.2015 kl. 21:13
Verden er et vakkert sted men fy søren så mye forferdelig elendighet! Det er skremmende å se h a mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. Hva kan drive så mye hat i et menneske :) er det religion liksom?!

M

22.11.2015 kl. 12:04
Har du spurt deg selv hva som driver de til å bli terrorister, annet enn relgion mener jeg? Kan det være den vestelige (terrorist) verden som har bombet de og drept haugevis med deres barn og familiemedlemmer? Jeg er født på 80-tallet, da var alle redd for atomkrig, det går nok så bra så :)

Veronica Reime

29.11.2015 kl. 11:58
missmommy.blogg.no: Er så enig med deg :-(<3

Veronica Reime

29.11.2015 kl. 12:01
M: Ingen religioner sier at du skal drepe andre uskyldige mennesker! Dette er så langt ifra religiøst som det kan komme. Ingenting rettferdiggjør slike handlinger.

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits