Veronica Reime

Hadde jeg bare visst dette før

  • 14.07.2015 kl.16:34

På bloggen ønsker jeg alltid å vise frem det positive i livet mitt, og jeg vil ikke at den skal preges av et negativt fokus. Jeg har så utrolig mye å være glad og takknemlig for! Jeg får stadig høre hvor godt jeg har taklet alt etter at jeg ble gravid og fikk Linèa Olivia, at jeg virker så rolig og tar utfordringen på strak arm. Men jeg kan love dere at slik har det ikke vært hele tiden. 

Den 23. Desember satt jeg på handikapptoalettet på Gardemoen med en positiv graviditetstest i en skjelvende hånd. Jeg var både sjokket, forvirret, sint, glad, lei meg, og ikke minst livredd på èn gang. Jeg har aldri følt meg så liten og ubetydelig som jeg gjorde da. Jeg ante ikke hva som kom til å skje videre, og hvordan jeg egentlig skulle reagere på en nyhet som dette. På flyplasser står tiden stille, du kan ikke gjøre annet enn å vente. Vente på den neste reisen. Flyplassen ble på en måte en liten boble, det var ingenting vi fikk gjort der og da. Det var midt på natten, alt på flyplassen var stengt og jeg og Sindre hadde funnet oss en krok å sitte i hvor det ikke var noen andre. Det var kun vi to som visste om dette, det var vår hemmelighet. Jeg lå med hodet tett inntil Sindre og lot tårene trille. Jeg ville ikke at flyet vårt skulle komme og ta oss med hjem til Stavanger. Jeg ville ikke møte virkeligheten. 

 Vi fløy hjem tidlig på morningen lille juleaften, og de neste dagene fokuserte jeg egentlig bare på å være mest mulig normal i alle juleselskapene. Jeg tror det var det som gjorde at jeg ikke ble helt vippet av pinnen. Jeg distanserte meg litt fra det og fokuserte på å bare komme meg gjennom dagene ved å bare være meg - ikke gravide meg, jeg var ikke helt klar for det enda. Legekontoret åpnet heller ikke før om et par dager, og jeg ville gå dit og få snakket med en profesjonell og sjekket alt skikkelig, det sank liksom ikke helt inn før jeg hadde fått gjort det. Jeg trengte tid til å prosessere det selv før jeg fortalte nyheten videre. På dagen var det lett, men hver gang jeg var i dusjen eller om kvelden når jeg skulle legge meg og tok frem de tre testene jeg hadde tatt så kom tårene trillende. De var bevis på at hemmeligheten vår var virkelig. Det ble mange tårer hver eneste dag, det skal jeg innrømme. Jeg følte veldig på det presset med hva som var forventet av meg, hva min plikt var. Jeg skulle ta masteren min, utveksling til forskjellige land, og deretter jobbe og etablere meg før jeg tenkte tanken på barn. Og hvis jeg skulle fullføre den planen, så var det bare en utvei. En utvei jeg innerst inne ikke vil ta, som kom til å ødelegge meg helt. 

Når jeg ser tilbake på den tiden av livet mitt så kan jeg dele det opp i ulike faser. Først var det uvirkelighetsfasen hvor det fortsatt ikke hadde gått helt opp for meg. Tiden sto litt stille og det hadde ikke synket helt inn. Følelsene og tankene gikk på høygir, og alt var bare kaos. Deretter gikk det fra å være uvirkelig til å få virkeligheten smelt rett i trynet. Et foster som vi trodde var 8 uker gammelt viste seg å være en jentebaby på 18 uker. Bildet av henne lyste mot oss på skjermen. Det var rett før jeg falt av benken jeg lå på under ultralyden, og jeg klarte egentlig ikke å få med meg noe av hva legen sa etter det. Etter at det vi nettop hadde sett hadde fått sunket inn kom gleden. Vi skulle få en liten jente! Vi dro på butikken og kjøpte søte, rosa nyfødt klær og jeg satt hele tiden og beundret ultralydbildet. Så gjenstod det bare å fortelle resten av verden. 

Et nytt smell av virkelighet. Nå visste alle det. Det føltes som at nå var det ingen vei tilbake, selv om det egentlig aldri hadde vært det. Kroppen min kortsluttet og jeg ble helt tappet for krefter. Kastet opp og hodet føltes som det skulle sprenge. Jeg følte meg helt lammet, og klarte ikke å gjøre annet enn å bare ligge der. Jeg ville ikke ut og møte verden igjen. Jeg hadde forventet at så snart alle visste det og gratulasjonene begynte å strømme så kom lykkerusen til å slå inn. Jeg skulle sveve på en rosa sky av lykke slik som alle andre gravide. Når dette ikke skjedde gikk jeg rett i kjelleren. Jeg brukte opp alle kreftene på å late som jeg var så lykkelig som andre forventet at jeg skulle være. Det virket som om andre var mer glad for dette enn meg. Jeg klistret på et smil og ga svarene de ville høre. Jeg fikk ofte kommentarer som at jeg kledde så godt å være gravid og at jeg hadde en så fin glød, men jeg følte ingenting av dette selv. Jeg skammet meg så utrolig mye over at jeg ønsket at dette ikke hadde skjedd, ikke på dette punktet i livet mitt. Her finnes det så mange kvinner i verden som ikke har muligheten til å bli gravide og så sitter jeg her og er ikke overlykkelig over at deres største drøm har gått i oppfyllelse for meg. Det er jo rett og slett egoistisk. 

Dette var kanskje den tøffeste og lengste fasen, og ikke minst den vanskeligste å komme seg ut av. Du skulle trodd at det var det å finne det ut helt i begynnelsen som var tøffest, men det var det ikke. Å gå rundt og vente på en følelse av lykke som egentlig burde komme men ikke gjør det, det er det verste. Jeg følte ikke at jeg koste meg med å være gravid, og at alle forberedelsene jeg drev med gjorde jeg bare fordi jeg måtte, ikke fordi jeg hadde så utrolig lyst. Jeg misunnet sånn alle dem som kom vaggende med magen først og deretter et ansikt som glødet gravid lykke. Og det jeg gruet meg mest til ved fødselen var første gang jeg skulle få henne i armene mine, for jeg var så utrolig redd for at jeg ikke skulle få den overlykkelige mamma følelsen. Jeg stod skikkelig på for å få til alt, og det lurte nok veldig mange. Men sannheten er at jeg følte meg bare tom. Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk en sjanse til å gjøre det om igjen. Være gravid på ny, men denne gangen kose meg helt fra hun bare er et bittelite frø til hun kommer ut. Men så vet du ikke hvordan det føles å ha din egen baby i armene før det skjer, det nivået av glede du oppnår da. Det er kanskje litt klisjè å si, men det er virkelig sant det de sier: Alt ordner seg til slutt. Det gjør det. Uansett hvor håpløst og umulig ting virker, så ender det godt. Hadde jeg bare visst dette før kunne jeg vært spart for mange tårer og søvnløse netter. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake og gi den livredde jenta på Gardemoen en klem og si at alt kom til å ordne seg.Men så er det litt det å kjenne seg livredd og føle at livet er litt usikkert og håpløst iblant, for å deretter komme seg til lyset i enden av tunnelen. Kjenne på hvor sterk du egentlig er.

Jeg skriver om dette på bloggen fordi jeg vil dere skal skjønne at selv om ting går bra nå, så har veien hit ikke akkurat vært en dans på roser. Jeg føler at mange tror at når du blir gravid så blir du automatisk overlykkelig og svever på en rosa sky. Og når du ikke blir så lykkelig som du hadde sett for deg så skammer du deg og tror at noe er galt fordi "alle andre har det jo sånn". Men vi er forskjellige, og ting er ikke alltid så perfekte som vi tror. Det løsnet opp etter hvert for meg også, og jeg klarte å skikkelig kose meg med å være gravid. Og nå når jeg ser ned på Linèa Olivia så kunne jeg aldri tenkt meg et liv uten henne. Det som jeg trodde skulle være helt håpløst ordnet seg til slutt på beste måte. Jeg elsker den lille jenta vår over alt på jord, og det er deilig å kunne føle på at jeg er lykkelig.

 

For å lettere følge med på oppdateringer på bloggen kan dere like facebooksiden min HER

 

 

28 Kommentarer

Helle midtlien

14.07.2015 kl. 17:06
Gud har unge mødre IKKE noe annet på å gjøre nn å skrive blogg? Dette begynner å bli veldig desperat... Jeg hadde vært sååå flau om jeg hadde hatt en mor som plutselig hadde skrevet alt og ment sååå mye random bare fordi hun kjedet seg. Uff tenk å være et fjortisblogg barn!

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 17:38
Helle midtlien: Nei uff det er så grusomt kjedelig å ha barn at jeg må finne på masse random jeg kan ha meninger om og blogge om det slik at dagene blir litt mer innholdsrike. Det er så lite å finne på for oss fjortisser :-/

Jill Andresen

14.07.2015 kl. 17:40
Jeg synes denne bloggen handler om så mye som helt sikkert andre også både har glede av å lese og kan ha nytte av. Hadde du giddet å tatt deg tid til å bli kjent med denne bloggen Helle Midtlien, hadde du skjønt at bloggen handler om rimelig mye annet enn enn ung mor som kjeder seg og har random meninger!! Og liker du den ikke helt greit. Litt det som er greit med blogging!!! Les om og følg mennesker som bidrar med noe som interessert deg!!!! Og la det være med det kanskje? Jeg synes du skriver utrolig bra Veronica, og er ganske tøff som er så åpen og ærlig! Stå på skjønne. Tror du når frem til mange andre i samme situasjon ung eller gammel. Hev deg over det❤️

Navn

14.07.2015 kl. 17:43
Godt at du forteller sannheten! Ærlighet varer tross alt lengst. Jeg fikk selv vite at jeg var gravid som 19-åring, og rakk å bli 20 år to måneder før jeg ble mamma. Alt ble på mange måter snudd på hodet, men jeg angrer ikke et sekund! Man har godt av å ta litt avstand til det perfekte, alt kan ikke være bra hele tiden.

14.07.2015 kl. 17:45
OMG ^. Enkelte mennesker!

Tøft av deg å dele dette <3

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 18:07
Jill Andresen: Jill, du er best! Veldig glad i deg<3

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 18:09
Navn: Så god du er! Kunne ikke vært mer enig med deg <3 Tusen takk for støtten, god klem til deg :-D

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 18:09
Anonym: Tusen takk, det betyr så mye <3

Eva

14.07.2015 kl. 18:15
Helle: Hvorfor lese et innlegg som er totalt uinteressant for deg? Og ikke minst hvorfor bruke tid på å kommentere... Din kommentar sier mye om deg og lite om Veronica.

Veronica: Du tar opp noe som er viktig og som kan være til hjelp for mange. Det er godt å sette ord på ting og vite at man ikke er alene. Du er så tøff og Linèa Olivia kan være stolt av mammaen sin ❤

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 19:00
Eva: Så god du er!! Tusen takk, det betyr så utrolig mye <3

mammaogbarn

14.07.2015 kl. 21:39
Alle reagerer på forskjellige måter, og jeg synes du har taklet dette veldig bra! Kos deg med den lille jenten din :)

Veronica Reime

14.07.2015 kl. 21:41
mammaogbarn: Tusen takk for så god kommentar, setter utrolig pris på det! <3

Senjamamma

14.07.2015 kl. 23:08
Tror vi alle har en slik reaksjon på litt forskjellig måte når vi blir gravid første gang. Ihvertfall kunne jeg kjenne meg litt igjen i innlegget ditt :)

Maren

15.07.2015 kl. 00:41
Du får virkelig satt ord på det! Godt å se at man ikke er helt alene! Setter stor pris på bloggen og åpenheten din:)

Veronica Reime

15.07.2015 kl. 02:14
senjamamma: Så godt å høre at jeg ikke er alene! Du er god<3

Veronica Reime

15.07.2015 kl. 02:15
Maren: Tusen takk for så fin kommentar! Det betyr mye at du setter pris på bloggen min og det jeg skriver <3 God klem til deg :-)

Julie

15.07.2015 kl. 14:55
Hei Veronica! Jeg pleier ikke å skrive kommentarer, men nå vil jeg det. Jeg begynte å følge med på bloggen din litt før du reiste til NY. Jeg må si at jeg beundrer deg veldig mye! Linéa Olivia er heldig som har så gode foreldre. Du inspirer meg masse! Det er utrolig tøft av deg og skrive hvordan du hadde det, og ikke minst hvordan mange andre føler det. Jeg må si det igjen, jeg beundrer deg og personligheten din!

Klem Julie

Mittfamilieliv

15.07.2015 kl. 20:40
Jeg kjente meg litt igjen :) Det er ikke noe morsomt å lese blogger som konstant er negative, men ei heller liker jeg å lese blogger som maler det perfekte bildet i alle situasjoner:)

16.07.2015 kl. 01:45
Takk! Nettopp funnet ut jeg er gravid og er livredd. Blandede følelser og mye angst. Håper virkelig det ordner seg. Føler jeg ikke kan si jeg er redd og usikker siden jeg har bestemt meg for å beholde og har blitt møtt med tvil..

Hege

17.07.2015 kl. 08:57
Er 19 år, gravid uke 32 og kjenner meg altfor godt igjen. Alle gleder seg mer enn meg, og har en dyp angst over å ikke kunne bli glad når barnet kommer. Håper sterkt at det endrer seg :) veldig bra innlegg, godt å føle jeg ikke er alene.

T

17.07.2015 kl. 12:25
Kjenner meg litt igjen. Fant ut for ca 1 mnd siden at jeg er gravid. Nettopp ferdig med utdannelsen, og fått et vikariat for et år. Har ikke fortalt noen om det, og mye av samvittigheten ligger overfor den nye arbeidsgiveren min. Har legetime i neste uke, og har valgt å ikke fortelle noe før det. Men vet ikke hvordan jeg skal klare det derfra heller.. Jeg vet foreldren mine kommer til å bli skuffet. Det hindrer meg i å glede meg. Til tross for at jeg har det meste på stell... Utdannelse, hus, samboer, bil, hund....

Veronica Reime

18.07.2015 kl. 00:01
Julie: Hei skjønning! Så gøy å høre at du har følgt med på bloggen min så lenge, nå ble jeg glad! Tusen takk for at du er en fast leser, det setter jeg utrolig pris på <3
Åå så god du er, denne kommentaren made my day! Håper alt er bra med deg og at du nyter helgen :-) God klem fra meg<3

Veronica Reime

18.07.2015 kl. 00:04
Mittfamilieliv: Det er veldig sant! Det må være litt balanse i det, for det er slik livet er! Noen ganger bra og noen ganger dårlig :-D

Veronica Reime

18.07.2015 kl. 00:05
Anonym: Åå kjære deg! Veldig lei for at du blir møtt med tvil :-( Der råtøff og burde bli skrytt opp i skyene! Jeg heier på deg, dette fikser du kjempefint <3 God klem!

Veronica Reime

18.07.2015 kl. 00:30
Hege: Åå kjære deg <3 Kjenner jeg får vondt i magen av å lese dette, for jeg husker så altfor godt hvordan det føltes. Det er ingen god følelse, og jeg unner deg det virkelig ikke! Men samtidig vet jeg at du har noe fantastisk i vente, og jeg lover deg at det blir så mye bedre! Prøv å ikke stress for mye over det (lettere sagt enn gjort, jeg vet) og bare vær deg selv. Det er lov å ikke være helt overlykkelig, selv etter barnet har kommet. Alt går seg til med tid.
Glad for at jeg kan hjelpe! Sender mange varme klemmer <3

Veronica Reime

18.07.2015 kl. 00:40
T: Skjønner at du går litt og føler det sånn. Selv om du har alt på stell så er det ikke en selvfølge at du skal være overlykkelig over at du har blitt gravid akkurat nå. Men det er ditt liv og du må leve det slik som er best for DEG. Hvis foreldrene dine blir skuffet så er det dårlig gjort av dem! Ønsker deg masse lykke til hos legen <3 Håper alt ordner seg for deg, jeg heier på deg!

HappY 4 u

07.02.2016 kl. 19:29
Hei

Veronica

Du er så flott og gjør en så god jobb med lille nydelige Linea Olivia

Du har den støtrste gaven en kvinne kan få nemlig å kunne bli mor til ett frisk og nydelig lite barn

Ta godt vare på deg selv og den lille, ett tips er å ta mange bilder så dere ikke glemmer hvordan hun ser ut når hun er liten

Blir utrolig verdifullt for henne når hun vokser opp og se tilbake på bildene når hun var liten

Hvis du vil da såklart 😊, eg selv hadde tatt litt bilder av barnet/barna mine hvis eg var mor da, men eg e selv en dame på 19 år

Som kunne gjerne tenkt å få en familie selv, nå har jo eg ingen kjæreste også videre....,

Men ivhertfall ta godt vare på deg selv og ønsker deg og din lille nydelige jente alt godt i livet

Ha en fin kveld og ønsker dere begge to en fin uke, kjekt å følge med på bloggen din og å få følge med hvordan det går med Linea Olivia 👶🏼😃💐

Veronica Reime

08.02.2016 kl. 23:03
HappY 4 u: Tusen takk for så nydelig kommentar<3 Det er veldig sant, og jeg skal passe på å forevige alt i bilder slik at vi kan se tilbake på det :-)
Tusen takk snille deg<3 Veldig kjekt at du vil lese bloggen min, det setter jeg pris på!
Ha en kjempefin uke :-D

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits