Veronica Reime

Da Linéa Olivia kom til verden

  • 21.06.2015 kl.15:08

To dager før termin bestemte lille seg for at hun ville ut og hilse på oss. Den 12. Juni hadde Sindre sin siste eksamen, og vi hadde krysset fingrene for at hun holdt seg inne til han var ferdig med den. Jeg våknet opp den dagen med en skikkelig følelse av at enten kommer hun i natt, eller så går jeg et par dager over termin. Sindre ble ferdig med eksamen, og vi lå ute i hagen og nøt solen resten av dagen. Det er om å gjøre å samle mest mulig krefter tenkte jeg. Sindre snakket til lille i magen og sa at nå kunne hun bare komme. Han tullet til og med med at om hun ikke kunne komme i natt for han hadde ikke lyst til å gå på jobb kl 8 lørdags morgen. Lydig og snill som hun er, hørte hun på oss.


 

Jeg våknet kl. 03:00 av at jeg måtte på do. Da jeg la meg i sengen etterpå kjentes det ut som det begynte å murre nederst i magen, akkurat som litt sterke mensensmerter. Like etter begynte jeg å lekke litt. Jeg var ikke sikker på om det var fostervann eller ikke, så jeg ga bare beskjed til Sindre om at det var litt vått i sengen og gikk tilbake på do. Der begynte det å lekke enda mer, og jeg skjønte at nå skjedde det. Jeg ropte på Sindre for at han skulle hente truse og bind til meg, men var fortsatt veldig rolig ettersom jeg ikke hadde fått noe rier enda, og ville ikke lage noe oppstyr. Jeg ga beskjed til mamma om at vannet hadde gått, ettersom hun skulle være med på fødselen. Jeg gikk tilbake og pusset tennene, tok på deodorant og begynte å sjekke litt i fødebagen om jeg hadde alt jeg trengte. Smertene i magen begynte å komme litt sterkere, så jeg la meg ned i sofaen og Sindre gjorde seg klar med rieteller appen. Smertene var vonde, men jeg tenkte at det skulle bli mye verre og var redd vi bare ble sendt hjem hvis vi dro til sykehuset. Men da mamma kom så hun på meg at dette kom til å gå fort, og sa at vi burde ringe inn. Sindre ringte fødetelefonen, og vi fikk beskjed om å komme inn med en gang. 

Kjøreturen føltes helt uvirkelig, vi var på vei for å møte jenta vår! Denne dagen hadde vi ventet på så lenge, og plutselig skjedde det. Det var både skummelt og fint på en gang. Det føltes som tiden stod stille på den kjøreturen. Det var lyst ute, men ikke en eneste sjel å se. Det var bare oss og vår lille hemmelighet om at noe stort kanskje kom til å skje veldig snart. Sindre kjørte veldig forsiktig ettersom riene begynte å bli litt sterkere og hadde funnet et skikkelig mønster, og det føltes som det gikk en hel evighet før vi var fremme. Da vi kom frem til sykehuset hjalp mamma meg inn og bort til heisen hvor vi stoppet for å vente på Sindre som var og parkerte. Han slapp bare oss av ved inngangen slik at jeg skulle slippe å gå så langt. Vi gjorde som vi hadde fått beskjed om på omvisningen; tok heisen opp til syvende etasje til fødeloftet og gikk til vaktrommet. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig jordmor, og jeg husker at jeg likte henne med en gang. Vi ble tatt inn på et undersøkelsesrom og jeg ble koblet til en ctg-scanner. Vi skulle måle riene i hyppighet og styrke, og sjekke om lille hadde det fint. Riene ble målt til medium sterke rier og kom 4 stk på 10 minutt. Jeg hadde allerede en åpning på 3 cm. Jeg ble både veldig glad, og samtidig litt satt ut. Wow, var vi allerede så godt i gang? Det hadde gått så fort! Nå skjer det virkelig, vi skal få møte jenta vår i dag! Alt var fint med den lille, hun var utrolig klar for å komme ut og møte oss. Målingene ble gjort over 20 minutt, og etterpå fikk jeg klystèr før vi skulle inn på føderommet. Riene begynte å øke i styrke og hyppighet, og jeg skalv over hele kroppen når de nådde den verste toppen. På vei til føderommet måtte jeg på do for å kaste opp. Kroppen hadde begynt å reagere på smertene.

Det er litt vanskelig å huske alle detaljene etter dette, siden det var mye som skjedde på én gang, men skal prøve så godt jeg kan! Jeg fikk lagt meg i sengen, tatt på sykehusskjorten og satt opp håret bort fra ansiktet. Jordmor viste meg hvor lystgassen var og sa at jeg måtte si ifra når jeg ville ha den. Epidural hadde jeg klart sagt ifra om at jeg ikke ønsket. Jeg ville ikke ha lystgass enda, men spurte om å få en kald klut på hodet. Sindre satte seg ved siden av meg og holdt meg i hånden. Det var veldig godt å holde i ham, og høre at han skrøytet masse av meg når jeg pustet meg gjennom riene. Det var utrolig motiverende. Mamma satt ved siden av Sindre igjen, litt bak hodet mitt, og kom med beroligende, gode ord. Jeg lukket øynene og konsentrerte meg om å puste i dype, dype drag. Riene var så sterke og tette at jeg hadde ikke noe særlig pause mellom. Den eneste "pausen" jeg fikk var da riene gjorde litt mindre vondt da bølgen dalte litt nedover før den tok seg opp igjen. Når den verste rietoppen slapp litt taket, sank jeg sammen i sengen. Smertene ble sterkere og mer intense, men overlevbare. Det hadde gått en time siden vi kom til sykehuset, og jordmor sa at hun skulle sjekke åpningen igjen om en halv time. Jeg hadde begynt å kjenne en trang til å presse som bare ble sterkere og sterkere. Jeg tenkte at hvis jeg bare hadde gått fra 3-4 cm nå så kom jeg aldri til å klare å holde igjen helt til jeg var på 10 cm. Jeg sa ifra til jordmor om at jeg kjente en veldig trang til å presse, og heldigvis tok hun meg på alvor og bestemte seg for å sjekke med en gang. Jeg ble nesten litt lettet da hun sa at jeg hadde 7 cm åpning. Da var jeg ikke så langt unna målet alikevel! Å gå fra 3-7 cm på en time er veldig mye, så det var ikke rart at kroppen min hadde begynt å reagere så sterkt. Jeg ble igjen tilbudt lystgass, men ville fortsatt ikke ha. Jeg så for meg hele tiden at det skulle bli mye mye verre, og ville ha litt å gå på. Jeg fikk beskjed om å motstå trangen til å presse litt til, og holdt igjen alt jeg klarte. Hun skulle sjekke åpningen igjen om 20 minutter.


Det var noen lange 20 minutt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive smerten, men det er som om du bare vil ut av din egen kropp. Det er en helt spesiell form for smerte. Jeg syntes ikke at noe var behagelig lenger. Jeg skiftet side i sengen, og Sindre stakkars måtte flytte stolen frem og tilbake for å sitte ved ansiktet mitt. Jeg klamret meg til hendene hans, for så å bare vikle meg utav dem for jeg klarte ikke å holde i noe. Kluten ble tatt nytt kaldt vann på hele tiden, men snart rev jeg bare den også av. Mens alt dette stod på sjekket jordmor om alt fortsatt var bra med lille, og jeg husker at bare det å ha det lille apparatet på magen var ubehagelig. Sindre fortsatte med å komme med masse støttende ord og oppmuntringer, og jeg prøvde å holde fokuset så godt jeg kunne, men det ble bare mer og mer vanskelig. Jeg ble spurt om lystgass igjen og sa nei, men ombestemte meg igjen litt etterpå. Jeg måtte ta den nå for at det skulle være noe effekt, før jeg skulle begynne å presse. Smertene hadde tatt enda en ny vending, og økte på. Det var vanskelig å kontrollere pusten på egenhånd når det gjorde så vondt, og lystgassen hjalp. Jeg tok dype åndedrag i apparatet, og fikk mer kontroll enn hva jeg hadde hatt uten. Jeg ble heller ikke kvalm av den, slik jeg har hørt mange blir., men det var kanskje fordi jeg ikke brukte den så lenge. Jeg lå fortsatt på siden og holdt Sindre i den ene hånden, og lystgassen i den andre. Alt virket veldig fjernt på dette tidspunktet. 

Det var tid for å sjekke åpningen igjen. Jeg merket jeg kviet meg hver gang hun skulle det, for det var virkelig ubehagelig. Hun ville også kjenne på toppen av rien, og det gjorde grusomt vondt. Jeg klarte ikke å separere smertene lenger, alt var bare vondt. Jeg følte meg svimmel og fjern, men jordmor fanget blikket mitt og fikk meg til å konsentrere meg om det hun sa. Jeg hadde en åpning på 9 cm, men hvis jeg presset forsiktig ved neste rie så kunne hun skyve opp den siste cm. Dette ga meg nytt mot, og jeg følte meg klar for kamp igjen. Dette skulle jeg da klare med glans! Klarte jeg å få opp den siste cm så kunnne jeg snart få lov til å jobbe med å få ut lille. Rien kom og jeg presset forsiktig slik jordmor hadde sagt, livredd for at jeg skulle gjøre det for hardt og ødelegge alt. Jeg hadde nå 10 cm åpning, men måtte fortsatt vente 15 minutt før jeg kunne begynne å presse aktivt. Hodet til lille måtte få bevege seg litt lenger ned i bekkenet først. Jeg fikk lov til å gi etter for pressetrangen, men ikke presse aktivt. Det var veldig godt å slippe å holde igjen, for det er tungt å motstå noe som hele kroppen din forteller at du skal gjøre. Disse 15 minuttene husker jeg veldig lite av. Jeg hadde øynene igjen hele tiden, pustet så godt jeg kunne i lystgassen og hørte Sindre sin stemme i det fjerne. Det var bare utrolig smertefullt. Jeg lot kroppen jobbe så godt jeg kunne med riene. Det føles litt som om du går inn i "kamp modus". Du henter krefter du ikke ante at du hadde i deg. Jordmor begynte å gjøre klart, satte opp sånne jeg kunne ha beina på og viste meg noen håndtak jeg kunne holde i når jeg skulle presse. Jeg sa først at jeg ikke ville ha dem, men hun satte dem opp og forklarte hvordan jeg skulle bruke dem til tross. Jeg fant fort ut at det kom til å hjelpe å bruke dem, så hånden min gled nå ut av Sindre sin. Lystgassen skulle jeg heller ikke bruke lenger. Det var tid for å presse.

Det hadde kommet en til jordmor inn som stod og gjorde klart et bord med noe utstyr. Hun kom og hilste på meg, men jeg husker ikke noe særlig av henne. Nå var det bare å lytte til hva jordmor sa, og følge instruksene så godt jeg kunne. Jeg brukte håndtakene til å dra kraften ut av meg, og presset alt jeg kunne når jordmor ga beskjed. Denne delen er også litt skurrete, men husker jeg hadde øynene igjen og fokuserte tankene mot målet. Dette skulle jeg klare! Jordmor sa når jeg skulle presse og når jeg skulle puste. Haken presset jeg hardt ned mot brystet, og hendene tviholdt på håndtakene. Jeg hadde en helt fantastisk jordmor, hun var virkelig helt perfekt for meg. Hun fortalte hele tiden hva som skjedde og hvorfor, og ga meg gode instrukser. Det jeg husker fra pressingen var hennes stemme som ropte: "Ikke gi deg! Litt til nå, ikke gi deg!"  Det var utrolig motiverende, og hjalp mye. Hun sa at nå kom jeg til å kjenne en veldig sprengende følelse, men at jeg ikke måtte bli redd. Det kom en slags lyd, som om noe åpnet seg litt mer, og jeg husker Sindre gispet. Det var da jeg skjønte at nå fikk jeg se jenta vår øyeblikk. Det ga en stor boost av motivasjon og krefter. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsen, det brenner utrolig mye samtidig som det føles som om noe blir revet ut av deg. Jeg hadde fått ut hodet, og hadde en rie igjen hvor jeg kunne få ut kroppen, før jeg måtte vente på neste. Jeg tenkte at ikke søren om jeg skulle vente noe lenger, så jeg presset alt jeg klarte. Jordmor heiet på meg, og plutselig kjentes det ut som alt inni kroppen min ble dratt ut. Det tok et par sekund før jeg skjønte at hun faktisk var helt ute, og da prøvde jeg febrilsk å heise meg litt opp slik at jeg kunne få se henne. Jeg kunne såvidt skimte den lille kroppen, og alt jeg tenkte var: Gi henne til meg! Jordmødrene tørket henne raskt, og jeg fikk henne på brystet. Jeg fikk et lite glimt av øynene hennes, og jeg syntes hun var så utrolig nydelig. Varm og god lå hun på brystet mitt, og kravlet seg oppover mot halsen min. Det var den skjønneste lille skapningen jeg noen gang hadde sett. Jeg var forvirret, glad, utmattet og sjokkert på èn gang, og tårene begynte å trille. Sindre kysset meg på pannen og sa hvor utrolig flink jeg hadde vært, og mamma ga meg en klem. Sindre klippet navlestrengen, og jeg så vekselsvis på han og lille, helt betatt av hele situasjonen egentlig. Vi lå slik helt tett en god stund, og jeg nøt hvert minutt. Hun var allerede flink til å drikke av meg, og jeg var så stolt av jenta vår.

Jeg ville bare ligge sånn i fred og holde på lille gull, men selv om fødselen var over så var det alikevel en del ting til som skulle skje. Morkaken skulle ut, og jeg måtte sy et par sting ettersom jeg hadde fått et par "skrubbsår" som de kalte det. Det var bare noen overfladiske rifter heldigvis. Hun ble vasket og stelt litt mer, veid og målt, før Sindre fikk holde henne. Jeg blødde i overkant mye, og jordmor kom stadig tilbake for å presse på magen min slik at alt skulle komme ut. Det var helt grusomt vondt, og jeg ville at hun bare skulle la være. Jeg var ferdig med det som var vondt, og ville ikke at noen skulle røre meg mer. Etterpå ville de at jeg skulle ta en dusj og prøve å gå på do. Jeg satt helt slapp på en krakk inni dusjen, mens Sindre spylte over meg. Jeg fikk på en ren skjorte og bind. Å gå på do var helt umulig. Svimmelheten og kvalmen begynte å ta tak i meg, og jeg falt nesten i bakken før jeg kom meg tilbake til sengen. Det var pga jeg hadde mistet så mye blod, og jeg fikk høre etterpå at det var helt i grenseland før jeg skulle fått en blodoverføring. Jeg var utrolig utmattet og sliten, men samtidig veldig våken. Jeg ville ikke sove, jeg ville bare være våken og se på lille jenta vår. Mamma hentet litt mat til meg, og jeg klarte å få i meg litt brød og juice, matlysten var egentlig ikke til stede i det hele tatt. Jordmor kom og sa at hvis jeg ikke fikk til å tisse litt så måtte de sette inn et kateter, så jeg fikk en time på meg før de kom til å gjøre det. Jeg orket virkelig ikke å måtte gjøre enda mer som kom til å gjøre vondt/være ubehagelig, så jeg slukte en hel mugge med vann og klarte å tisse fem minutt før fristen. Nå var jeg helt utmattet og orket ikke å gjøre en eneste bevegelse. Sindre var også utrolig trøtt og sliten, og mamma passet lille mens jeg og han fikk sovet en stund. Det var utrolig godt å ha henne der, og hun var til stor hjelp under hele fødselen og etterpå. Det var ikke ledig rom på barselhotellet før i to tiden, så vi ble liggende på føderommet i noen timer. Mamma gikk etter en stund, og det var bare oss tre igjen på rommet. Jeg vekslet litt mellom å sove og å beundre den lille skapningen som nå lå og sov søtt i sengen sin.

Det er litt vanskelig å gjenfortelle noe som er så vanskelig å beskrive. Jeg hadde en veldig hard og intens fødsel, og alt skjedde veldig på en gang. Vannet gikk 03:15 ca, og hun var ute 06:45. Jeg er utrolig glad for den flinke jordmoren jeg hadde, og den fantastiske støtten jeg fikk fra mamma og Sindre. Jeg kunne ikke vært i tryggere hender. Fødselen er noe jeg er utrolig stolt av, og jeg sitter igjen med en stor mestringsfølelse. Jordmor sa etterpå at jeg hadde vært utrolig flink til å samarbeide, og hun takket for å få ha vært med på en så fantastisk fødsel. Jeg hadde gjort akkurat slik jeg skulle, og vi var et bra team. Jeg hadde en trykketid på 20 minutt før hun var ute, noe jeg fikk høre var veldig uvanlig til å være førstegangsfødende. Det krever ikke bare kraftige pressrier, men også at du er sterk i kroppen og klarer å presse riktig med en gang. Hun sa det var utrolig imponerende at jeg hadde klart det. Sindre forteller meg hver dag hvor stolt og imponert han er over meg og hvordan jeg taklet alt på. Jeg føler meg sterk på en helt ny måte.




 

Det føles helt uvirkelig å tenke på at det allerede er en uke siden lille jenta vår ble født. Disse dagene etterpå har fløyet forbi, og det har vært en helt fantastisk begynnelse på et nytt kapittel i livet vårt. Jeg gleder meg til hver eneste dag med den nye, lille familien min ♥



27 Kommentarer

Mittfamilieliv

21.06.2015 kl. 15:23
Fantastisk fin fødehistorie! :) Jeg er så usikker på hvordan jeg ønsker fødselen - veksler mellom hjemmefødsel og abc klinikken nå =)

Veronica Reime

21.06.2015 kl. 17:06
Mittfamilieliv: Tusen takk! :-) Oi, du er rå! Masse lykke til :-)

tone g

21.06.2015 kl. 18:18
Hei, veronica!

har følgt me deg heile svangerskapet, gratulere så masse med ei litå jenta!

Håpe alt e bra me deg å din familie :-) du burde ver så stolt av deg sjøl! nyt det nye livet ditt !

Håpe me treffes igjen ein dag, klem tone fra håndballen :-) <3

Ida Indseth

21.06.2015 kl. 21:44
Jeg synes du har satt veldig fine ord på opplevelsen deres! Ble rørt av å lese, og gleder meg bare enda mer til det er min tur :) Kos deg med den lille familien din <3

Enilorac Nesenra

21.06.2015 kl. 22:27
Ååå Vero`en !! Så fin historie og så nyttig for andre å lese om ! Du er så flink og så fint menneske du <3 Kos deg masse :,)

Ina

22.06.2015 kl. 11:20
Ååå, så fin historie!! <3

Birgitte

23.06.2015 kl. 15:47
Saa fin historie, ble helt rørt jeg! Kos dere masse med den lille jenta deres <3

Celine

24.06.2015 kl. 16:07
For et fint innlegg :D Gratulerer så mye på etterskudd! :D:D

Maren

24.06.2015 kl. 16:31
Hørtes ut som det var en ganske fin fødsel! Masse lykke til med lille jenta deres!:)<3 gleder meg til å følge med videre!!

Charlene N. Nedrum

27.06.2015 kl. 13:27
å for en nydelig fødselshistorie! jeg blir helt rørt av fortellingen din og kjenner jeg bare gleder meg mer selv til fødselen! utrolig inspirerende og flott skrevet! :D <3

Veronica Reime

29.06.2015 kl. 00:02
Celine: Tusen takk for det skjønne deg! Du er så god<3

Veronica Reime

29.06.2015 kl. 00:02
Maren: Det var det! Tusen takk for det<3 Så gøy! Gleder meg til å ha deg med videre :-D

Veronica Reime

29.06.2015 kl. 00:03
weheartforfashion: Åå så kjekt å høre! Det er en helt fantastisk opplevelse, så du har mye å glede deg til! :-D Tusen takk for det<3

Maya Izabella

06.11.2015 kl. 13:43
fantastisk fødselshistorie... Og wow det ggikk jo bare 3 timer til deg... imponerende.. og bra du hadde så herlig mann å støtte deg på, tror det er utrolig viktig... Jeg har min første fødsel i vente nå om en mnds tid... så er veldig spent, gruer og gleder meg veldig... Takk for at du delte din historie!

Forsvarsfrue

27.11.2015 kl. 14:05
Åh, for en fin fødselshistorie <3 Du var virkelig flink og heldig som hadde en såpass rask fødsel - håper på det jeg også :) :)

Veronica Reime

29.11.2015 kl. 11:52
Maya Izabella: Tusen takk for så fin kommentar!<3 Håpe alt er fint med deg og den lille! Ønsker deg alt godt <3

Veronica Reime

29.11.2015 kl. 12:10
Forsvarsfrue: Tusen takk! Nå ble jeg glad <3 Masse lykke til med fødsel og alt annet som kommer med den lille gutten! Stoor klem til deg :-)<3

Sarah

09.02.2016 kl. 19:32
Hadde rier fra mandag 13.juli til tirs 14.juli kl 22:00, da var babyen ute og tok 4 timer med å sy. Så ja ;)

Veronica Reime

09.02.2016 kl. 22:48
Sarah: Så god du er!<3 All respekt :-)

Cherries on Top

09.02.2016 kl. 20:33
Så nydelig liten jente! <3 Masse lykke til videre!

Veronica Reime

09.02.2016 kl. 22:49
Cherries on Top: Ååh tusen takk!<3 God klem :-)

Silje

09.02.2016 kl. 21:22
Takk for at du delte din historie, veldig spennEnde lesning :)

Veronica Reime

09.02.2016 kl. 22:52
Silje: Tusen takk, så kjekt å høre! Klem<3

hmls

09.02.2016 kl. 22:02
flott historie

Veronica Reime

09.02.2016 kl. 22:55
hmls: Tusen takk! :-)

cathrine

30.06.2016 kl. 16:25
hmm. jeg våknet også på natta med magesmerter, men jeg tenkte at jeg ikke skulle vekke samboeren, for det var sikkert ikke noe spesielt. så går det kort tid før det begynner å gjøre vondt og jeg svetter. jeg vekker da samboeren, som ringer føden. føden sier at jeg skal slappe av og spise frokost, og ringe tilbake om en time og fortelle hvordan det går. dette skjedde ikke. smertene kom plutselig brått på meg, og plutselig rant det blod nedover lårene (15 min etter vi hadde pratet med føden). vi ringer igjen, og de ber oss komme inn. når jeg kom inn på sykehuset hadde jeg 8 cm åpning!! det hadde gått rasende fort, men vannet hadde enda ikke kommet. så det måtte jeg presse ut. ettersom jeg hadde så stor åpning fikk jeg heller ikke epidural eller noe annet. det var helt grusomt!! har aldri opplevd så store smerter. jeg fikk absolutt ikke tid til å sette opp håret, sjekke fødebaggen eller noe som helst. alt kom så brått på meg. geez, og de sier at neste gang vil gå enda raskere.

Veronica Reime

27.07.2016 kl. 23:13
cathrine: <3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits