Veronica Reime

Kick it out of the nest, and see if it can fly

  • 14.01.2014 kl.02:44

Jeg synes alltid det er lettere å skrive om natten. Jeg vet ikke helt hvorfor, det føles tryggere på en måte, som om nattens mørke skjuler ordene og tankene mine. Det er hemmeligheter kun månen og jeg deler. Jeg skal ut på en reise, ut i den store verden, nærmere bestemt: Manhattan. Jeg føler meg 13 år yngre, da jeg skulle forlate den trygge barnehagen og begynne på skolen for første gang. Jeg hadde så masse sommerfugler at det gjorde fysisk vondt i magen. Det føles spennende, gøy og skummelt på en gang. Jeg skal for første gang stå på egne ben, langt borte fra mitt trygge sikkerhetsnett her hjemme. Jeg er en sommerfugl som skal spre de fargerike vingene sine for første gang. Eller en fugleunge som skal ta sitt første svalestup ut av reiret. Kommer jeg til å klare å fly med vinden, eller vil jeg miste retningen og falle ned? 

Ett av nyttårsforsettene mine var at jeg skulle bli flinkere til å si ja, kaste meg ut i ting selv om jeg er redd og har helst lyst til å slippe. Utfordre meg selv til å vokse som person. New York var ikke planlagt i det hele tatt, jeg trodde at slike ting var umulige for meg. Jeg søkte på skolen for gøy, og da jeg plutselig en dag fikk telefon om at jeg var tilbudt skoleplass kunne jeg nesten ikke tro det da ordene som glapp ut av munnen min var: "Ja, tusen takk!" Nå sitter jeg her med visum og flybillett, alt er klart. Idet jeg skriver dette kjenner jeg gåsehuden krype oppover ryggen, sommerfuglene våkner til live og flyr i sirkler rundt i kroppen min, en varme sprer seg helt ut til fingertuppene, og jeg vil både hoppe og danse og gjemme meg langt under dynen på èn gang. 

Storheten skremmer meg. Jeg er fra lille Lura, jeg er vant til mitt trygge hjem, mine faste vaner og rutiner. Jeg er vant til å ha alle mine nære rundt meg. Selvfølgelig har jeg vært ute i verden før, jeg har faktisk vært så langt som i Kina og Afrika. Men det er noe helt annet å være en turist på besøk i et annet land for en liten tidsperiode, enn å skulle flytte til et sted du aldri har vært før og bli en del av befolkningen. Jeg ser for meg at jeg blir til en liten maur som prøver å finne plassen sin i en gigantisk maurtue.

Verden har alltid fascinert meg. Jeg elsker å reise, oppleve andre deler av verden. Lære andre språk, kulturer, se hvordan andre mennesker lever, se dyr i deres naturlige habitat. Jeg er nysgjerrig, jeg vil ta på, føle, lukte og smake på alt verden har å by på. Jeg lukker øyene og tar alt inn, samler det i min lille skattekiste av minner. Minner er noe av det kjæreste jeg eier, de ligger dypt begravd inni meg. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å få en hel del flere minner fra New York som fortjener en plass i skattekisten. Jeg blir overveldet bare ved tanken på alt jeg kommer til å oppleve. Plutselig er jeg ikke redd lenger, gleden over alt det jeg kommer til å se og oppleve legger seg som et trygt teppe over den glødende frykten.

Det er såklart mye som skremmer meg, men jeg prøver å legge bort de tankene og heller prøve å takle det når de tingene jeg er redd for faktisk skjer. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snu i løpet av denne lange prosessen. Jeg har funnet på tusenvis av grunner til å ikke dra, planlagt hva jeg skal gjøre istedenfor, men jeg kommer alltid tilbake til at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke drar. Ikke minst den følelsen jeg kommer til å sitte igjen med når jeg er tilbake i Norge og vet at jeg klarte det. Jeg flyttet til et annet land, sammen med tre andre personer jeg såvidt har akkurat blitt kjent med. Jeg gikk på skole og lærte mye, men det er kanskje ikke skoleerfaringen som kommer til å være den viktigste. Erfaringen av å ha stått på egne ben, lært mer om meg selv enn jeg noen gang hadde kunnet her hjemme og lært mer om verden rett og slett, vil jeg si er gull verdt. Jeg kommer til å være så stolt av meg selv, og mest sannsynlig føle meg som den tøffeste i verden (haha).

Det er så utrolig mange ganger at jeg har sagt til Sindre: "Hvorfor ber du meg ikke om å bli?" Og han har svart: "Fordi jeg vil at resten av verden også skal få en sjanse til å se hvor bra du er." Og det er noe jeg synes alle burde ta med seg. Vi har alle noe å gi til resten av verden, selv om vi kanskje ikke har latt merke til det eller har tro på det selv. Såklart kommer jeg til å møte mennesker som vil påvirke, og kanskje endre livet mitt. Men hva med dem jeg kommer til å berøre? For en følelse å vite at du kan spille en viktig rolle i noen andre sitt liv. Du får ikke til noen ting hvis du ikke prøver, så jeg har bestemt meg for å være meg selv og stikke meg ut, for både jeg og resten av verden fortjener å se det. 

(Bilde fra Malaga i sommer)

Dette bildet symboliserer utrolig mye i mine øyne. Livet er som havet; Stort, endeløst og uforutsigbart. Noen ganger får du kastet store, knusende bølger mot deg, og du kommer nesten ikke utav det i live. Men det nytter ikke å gjemme seg bak klippene og håpe at alt kommer til å gå fint. Du må klatre helt ut på kanten, sette deg stødig og ta imot alt som blir kastet mot deg. Elsk livet og alt som følger med, for det er fantastisk, og du har bare en sjanse til å oppleve det. 


Jeg blir alltid roligere av å skrive, så jeg vet ikke om dette innlegget er mest til meg selv eller et budskap til dere. Noen ganger sitter jeg inne med så mye følelser at det kribler i fingrene etter å få det ut. Uansett håper jeg at det i hvert fall klarte å treffe noen, det hadde gledet meg utrolig mye♥

10 Kommentarer

Evelynn Lone

14.01.2014 kl. 07:50
Sykt bra skrevet Veronica!!!

Helena Lam

14.01.2014 kl. 08:58
herliiig!

StineMilana

14.01.2014 kl. 10:34
Kjempe bra skrevet innlegg :) Uansett så kommer du til å klare deg kjempefint :D

Kaisa Elise

14.01.2014 kl. 13:23
Flott skreve :) !

Maren Rasmussen

14.01.2014 kl. 18:52
Du skrive så bra!! Blir så motivert av å lese :)

Hanne Rams

16.01.2014 kl. 15:51
Høres så spennende ut :D Du kommer sikkert til å ta Manhatten med storm ;D

Veronica Reime

18.01.2014 kl. 07:51
Hanne Rams: Du e skjønn!<3

Veronica Reime

18.01.2014 kl. 07:56
Maren Rasmussen: Åå tusen takk Maren! Du e så skjønn<3

Ida W

18.01.2014 kl. 11:13
Kjempefint innlegg, så flink du er til å skrive! Kjenner meg igjen i nesten alt du skriver, husker så godt første gang jeg skulle "fly fra redet". Som du skriver, kommer du nesten helt garantert til å føle deg som en liten maur de første dagene (kanskje ukene?) i New York, men når det går over kommer du aldri til å ha lyst til å reise hjem igjen. Ønsker deg masse lykke til!

Veronica Reime

18.01.2014 kl. 18:26
Ida W: Tusen takk for kommentar! Made my day!! Tusen hjertelig takk, setter veldig pris på det<3 Skal huske på ordene dine, det hjalp veldig :-)

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits